Stevnereferat: Ungdom 1974

Ungdomsstevnet på Brunstad

På grunn av den store og prektige ungdomsflokk vi har iblant oss kunne vi gjerne kalle alle våre stevner for ungdomsstevner. De unge har likevel sitt eget stevne på Brunstad, hvor en stor skare ungdom, både fra Norge og en rekke andre land, oppbygger hverandre i troen. Ungdomsstevnet i sommer var et velsignet stevne, hvor mange ble frelst, og mange opplevde en fornyelse i sitt kristenliv.

Formaninger, især til de nyfrelste, om å gjøre opp saker som tynget samvittigheten, fikk velsignede følger allerede under stevnet. Det var forøvrig under hele stevneperioden på Brunstad flere vekkelsesmøter om kveldene, hvor en stor ungdomsskare søkte frelse. Store ting skjedde i disse dager, manges liv fikk en ny, velsignet retning. Som eksempel kan nevnes de mange unge tyskere som ba om forbønn og som reiste fornyet hjem. Flere av dem hadde tidligere vært stoffmisbrukere.

Ungdomsstevnet var rikt på Guds ord, og her er noe av møtenes innhold:

1. Kor. 15, 33—34. «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. Våkn opp for alvor og synd ikke!» — Den omgang vi søker, viser hvem vi er. Hvis vi er av edleste sort, søker vi naturligvis den beste omgang man overhode kan få. Å leve annerledes enn Guds ord sier, er synd. Og formaningen lyder: Synd ikke!

I 1. Joh. 2. kap. skriver apostelen Johannes bl. a. til de unge, som hadde seiret over den onde. Og til slike velsignede venner skriver han i fortsettelsen: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» Dette er svært betegnende, og vi gjør klokt i å ta det radikalt til hjertet.

Titus 2, 10: «. . . forat de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære.» I stor grad kan det sies om menighetens helhjertede ungdom, at de er en pryd for Kristi lære. Men det gjelder at hver enkelt helt bevisst ser det som sin oppgave: i alt å være en pryd for Kristi lære.

Ærbødighet, respekt, ærefrykt. Dette er nærmest ukjente begreper i vår tid. Også blant oss er det stort behov for å ikle seg disse dyder. Hva f. eks. ærefrykt er for noe, det mangler de fleste sann forståelse av. Har du noen gang i det hele tatt tenkt i fem minutter på denne edle dyd? — Hedre din far og din mor, lyder budet. Hvor meget har vi praktisert det? Og hva bestod det av?

Hvorledes kan man ikle seg disse dyder hvis man ikke i det hele tatt vet hva de består av? Det er kun de ydmyke, slike som har ringe tanker om seg selv, som kan vise sann ærbødighet, sann respekt, sann ærefrykt. — Det ble anbefalt å ta det som en oppgave å få grundig rede på hva disse dyder egentlig er, hva de består i, for så å kunne leve slik. Slå f. eks. opp i Bibel-ordboka under: ærefrykt, ærbødighet, hedre.

Den vanlige måten uærbødighet kommer frem på er i tonen. Det er som med ustemte instrumenter. Det er mislyd. En kan bli rent syk av sorg når en hører denne uærbødige tone. Det verste av det hele er at denne uærbødighet viser at man egentlig ikke har ærefrykt for Gud.

Som allerede nevnt, ble det formant til å gjøre opp de små eller store saker som måtte tynge samvittigheten. En kan så å si «stå på stedet marsj» i årevis om man ikke renser sitt liv for det man går og bærer på. De rene av hjertet skal se Gud.

Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. 1. Kor. 14, 33. Der hvor det ikke er orden, blir det ufred. Der hvor Jesus får råde, der løses floker og det blir orden både i det indre og det ytre.

Livet kommer først i rett skikk når en er blitt en Jesu Kristi disippel. En disippel er det største et menneske kan være. En disippel har et veldig mål og en veldig livsoppgave. Han holder Jesu bud og kan lære andre å holde dem. Og Jesu disiplers visdom er det bruk for både i tid og i evighet.

Er du dyktig i ditt jordiske arbeid, så se til at du ikke blir oppslukt av jordiske sysler. La ikke din dyktighet bli deg en snare. Velg heller å bli «degradert» enn å bli så opptatt med ditt yrke at ditt indre liv lider derunder.

I dag er frelsens dag. Dagen i dag er kanskje nettopp den dag vanskelighetene spesielt har tårnet seg opp. Husk: Det er frelsens dag. Og skal dagen i dag bli en frelsens dag, må vi være forlikt med Gud og med alle forhold han tilsteder. Da har vi forlikelsens tjeneste. Men vi kan ikke stå i denne opphøyede tjeneste om vi dømmer og kritiserer andre. Man kan bli utsatt for mangt og mye, også blant venner, og man synes kanskje man får grunn til å si sin mening om dette og hint. Hvor klokt å overgi alt sammen til Gud. Da får vi fred. Bare det å holde dette enkle bud: døm ikke! vil allerede gjøre underverker i våre liv. En dømmer ikke dersom man har en sønderbrutt ånd.

«Fattige, ringe, svake, går denne trange sti.

Ydmyke finner veien, andre går den forbi.»

Ja, la oss være ydmyke, da vil også dette stevne bære rike frukter i den enkeltes liv.