Jeg er, 2. Mos. 3, 14

«Jeg er» 2. Mos. 3, 14.

«Jeg er veien, sannheten og livet.» Joh. 14, 6.

Hvor vidunderlig at Faderen og Sønnen er hva de er!!! Istedet for at de burde være det, slik som det vanligvis er både med uomvendte og med omvendte mennesker. —

De aller, aller fleste er ifølge 1. Kor. 13, 2: Intet!!! Ja, de kan være omvendt i mangfoldige år, og dø i troen på forsoningen uten å være blitt noe mere enn et intet, ifølge 1. Kor. 13, 2. —

«Gud er kjærlighet.» 1. Joh. 4, 8. «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.» Paulus skriver: «Kristi kjærlighet tvinger oss,» 2. Kor. 5, 14, nemlig hvis vi eier den i vårt indre. — Og i 1. Kor. 15, 10 skriver han: «Av Guds nåde er jeg det jeg er . . .» Han hadde også som alle oss andre bare vært et intet, men det fremgår med overveldende tydelighet at han virkelig ved Guds veldige nåde var blitt noe, ja temmelig meget! Vi behøver altså ikke forbli å være bare et intet. Tvert imot!

Han sier her at han hadde arbeidet mere enn de alle. Han var altså blitt en kolossal Guds medarbeider, drevet av Kristi kjærlighet. Han skrev altså at det er jeg blitt. Derom ingen tvil. Han skrev også: «Jeg er korsfestet med Kristus», og: «Jeg lever ikke lenger selv.» Gal. 2, 20. Og: «Jeg er ved loven død . .» vers 19.

Når man intet er, da formår man heller ikke noe som Gud kan godkjenne, for da er alt det «gode» man gjør besmittet av synd. Men hør det usigelig herlige som Paulus skrev: «Jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk.» Fil. 4, 13. Ja, det er noe helt annet enn å være et intet, som selvfølgelig ikke formår noe som helst som er guddommelig. — Han maktet f. eks. å elske vennene mere og mere jo mindre de elsket ham! 2. Kor. 12, 15. For et mesterverk! For et guddommelig verk. Han, i hvis kjød det ikke bodde noe som helst godt, han som var et eneste stort intet, ja som var en desperat ivrig motstander av menigheten, ja som fnyste av mord og harme, han var nå i en usigelig stor grad blitt delaktig i guddommelig natur, slik at han mer enn seiret i alle situasjoner! — Filem. 9: «Slik som jeg er, den gamle Paulus.»

Han formaner jo også: «Bli mine etterfølgere!» Altså måtte han både mene og tro at det var mulig for enhver å bli som han. Hva vi nå ikke er, det kan vi ved Guds veldige nåde bli, her i nådetiden! «Gud nevner det som ikke er, som om det var.» Rom. 4, 17. Just fordi — han er mektig til å virke i oss slik at det blir!

«Men jeg, jeg er full av kraft,» sier Mika, kap. 3, 8. Slik hadde det nok ikke alltid vært, men slik var det blitt! Ære være Gud! «Jeg er bare fred», synger David. Salme 120, 7.

Jeg ville ønske at alle som hører meg idag måtte bli slik som jeg er, sier Paulus. Ap. gj. 26, 29.

«Da skal han ha sin ros bare etter det han selv er . . .» Gal. 6, 4. Vi ser her tydelig at det er Guds bestemte vilje at vi ved Guds nåde virkelig skal bli noe som er ære og ros verd mens vi er her i utlendigheten! Og ikke vedbli å være et intet. —

«For vi er de omskårne (de rette Guds barn), vi som tjener Gud i hans ånd, og roser oss i Kristus Jesus, og ikke setter vår lit til kjød (hverken vårt eget kjød eller andres kjød).» Å rose seg i Kristus Jesus, d.v.s. å rose Ham for det han har fått virket i oss, for det som før ikke var, men som nå er blitt, og ved Guds store nåde er. — Det er altså i sannhet blitt en kjensgjerning, en virkelighet, et faktum! Synbart og hørbart, og som man delvis endog kan ta på med sine hender! — 1. Joh. 1, 1—3.

Det opphøyede, herlige liv som vi er kalt til å få del i mens vi er her i utlendigheten, kan — om vi vil — med rette uttrykkes slik: Vi er kalt til å bli den personifiserte kjærlighet, fredsommelighet, rettferdighet, sanndruhet, tålmodighet, langmodighet, saktmodighet, ydmykhet, gavmildhet, mildhet, strenghet osv., osv., slik at jeg er elskende, fredsommelig, rettferdig, sanndru, tålmodig osv. Høylovet være Gud! for hans veldige kall, og for at han er mektig til å la det lykkes! —