Gi Herren ære og makt!

Gi Herren ære og makt!

Det sømmer seg i aller høyeste grad å gi Herren ære, ja all ære og makt i våre liv. For å kunne gjøre det, må vi ha en skikkelig grunnforståelse av at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. Rom. 7, 18, og at vi alle har syndet og fattes Guds ære. Rom. 3, 23.

Vi kan ikke tenke en god tanke eller gjøre en god gjerning som behager Gud, dersom ikke han har fremvirket den. «Et menneske kan ikke få noe uten at det er gitt ham fra himmelen.» Joh. 3, 27. Forstår vi det, så blir vi takknemlige, og det blir naturlig og lett å gi Herren ære. Det er urettferdig å ta ære av det han gir oss.

«For hvem gir vel deg fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» 1. Kor. 4, 7.

Da vi ikke har noe av det gode i oss selv, må vi søke det helhjertet hos ham som er rede til å gi i forhold til vår trang og hunger, og i forhold til vår ydmykhet.

«Be, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så skal det lukkes opp for eder!» Matt. 7, 7.

Jesus mottok også alt fra sin himmelske Far og gav derfor ham all ære. «Jeg tar ikke ære av mennesker», sier han i Joh. 5, 41. «Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?» sier han i vers 44. All den forfengelige ære vi selv og andre gir oss er idel tomhet og opphører ved graven, ja, som regel lenge før, ettersom legemets skrøpelighet treder frem.

«Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 19. Vi ser her at den som søker sin ære, er urettferdig, og den som søker Guds ære, er sanndru.

Jesus lærer oss i Joh. 12, 24—26 hvordan vi skal bære megen frukt og bli æret av Gud. Veien er å gå i hvetekornsdøden med alt vårt eget, og bli hans ydmyke tjenere. «Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være, om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Den ære blir stor og evig! Han gir oss Sønnen og alle ting med ham. Rom. 8, 32. I samme grad vi følger Jesus og gir ham ære og makt, vil han dele sin makt og ære med oss. Vi blir Guds arvinger og Kristi medarvinger. Rom. 8, 17.

Peter sa til Jesus: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg, hva skal vi da få? Da sa Jesus til dem: Sannelig sier jeg eder: I som har fulgt meg, I skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» Matt. 19, 27—28.

Det er ingenting Jesus heller vil enn å dele alt med oss og utruste oss for vårt høye kall ved å gi oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Han gir og gir ettersom vi er istand til å motta. Han vil gi oss nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom, så vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Rom. 5, 17. Han vil gjøre oss fullt dyktige i all god gjerning. Hebr. 13, 21. Han som selv er fredens Herre, vil gi oss fred alltid, i alle måter. 2. Tess. 3, 16. Det er bruden gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. Åp. 19, 8. Kjenner vi vår mangel på visdom, så er han villig og gir oss den. Jak. 1, 5. Det ble gitt Paulus nåde til å være en Guds husholder over Kristi hemmeligheter. Ef. 3, 2—8.

«Om noen taler, han tale som Guds ord, om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, forat Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.» 1. Pet. 4, 11.

I menigheten skal alt hva vi sier og gjør være til Guds ære. Han er det som virker alt i alle. Her har de rike og begavede i denne verden ingen fortrinn. Det er én port og én vei for oss alle, og bare de ydmyke blir gitt og får stadig mere.

«Og når livsvesenene gir ham som sitter på tronen, ham som lever i all evighet, pris og ære og takk, da faller de fire og tyve eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilbeder ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten, for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» Åp. 4, 9—11.