Stevnereferat: Nyttår 1973/74

Nyttårsstevnet 1973-74

Gud gav oss igjen nåde til å ha et ekstra velsignet stevne på Brunstad i Stokke. Vanskeligheter og lange veier hindrer ikke vennene å komme sammen. Broderkjærligheten som drar oss sammen, er ekte og usvikelig. Vi er ikke forenet i et parti med våre navn i en protokoll, men vi er innskrevet i Livets bok og i hverandres hjerter og er forenet i et inderlig, opphøyet og evig broderskap i Kristi kjærlighet.

Vi var samlet ca. to tusen venner til dette stevnet, og fra utlandet kom det ca. 310 venner. Fra Tyskland 83, Sveits 46, Nederland 47, Canada 12, Frankrike 8, Østerrike 8, England 4, Belgia 3, Afrika 1, Ungarn 1, Jugoslavia 1, Danmark 57, Sverige 29, Finland 10. Den langt overveiende del av samtlige på stevnet var ungdom.

Br. Aslaksen var nylig i Finland, og derfra tok han med seg det finske ord «varma» som han syntes var ekstra godt. Det betyr sikkert. Når de fleste i dagligtale sier at dette og hint er sikkert, så passer det gjerne å sette en «u» foran. Men Guds ord er sikkert. Det er mange tusen livets ord i Bibelen og alle sammen er hundre prosent sikre.

I Åp. 19, 7—8 leser vi at Lammets bryllup var kommet og at hans brud hadde gjort seg rede. Hun var ferdig kledd i sin brudedrakt som er de helliges rettferdige gjerninger. Brudgommen er hellig og bruden er hellig, og hun står ikledd hellige og rettferdige gjerninger, som er fremdrevet ved den Hellige Ånd.

Her i verden skal vi ikke kle oss for å ta oss godt ut, men i evigheten skal vi være vakre kledd med hellige klær. Vi skal ikke tenke på å være store i denne verden, men vinne Kristi herlighet som er den eneste storhet.

Veien til Kristi herlighet går i fornedrelsen. «Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Matt. 23, 12. Dette er en guddommelig lov som ikke slår feil. Vi er kalt til å få del i en veldig opphøyet herlighet, men hvem tenker da på å fornedre seg selv i en veldig grad. Jesus fikk et navn over alle navn ved at han fornedret seg selv og var lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2, 8—9.

Ved ydmykhet og lydighet får vi øye på Jesu fotspor i fornedrelsen. Det ligger dypt i vår natur å søke ære. Der vi før søkte oppover, kan vi nå søke nedover og derved alltid ha en indre fred og glede. Vi lærer i fornedrelsen ydmykhet og saktmodighet av Jesus og finner hvile for våre sjeler. Vi får hvile fra alle våre urolige tanker og komplekser.

«Og de ringeste av de ringe skal finne rikelig føde, og de fattige hvile i trygghet . . .» Es. 14, 30. Det er godt å være av de ringe og fattige i ånden. Himlenes rike og alle forjettelser tilhører dem. De ringeste av de ringe, og de fattigste av de fattige er i den lykkeligste stilling. De er enfoldige i sin troskap mot Kristus og lyder hans ord med glede. Allslags storhet og selvklokskap er en protest mot Gud og hans ord. De lever i en håpløs stilling, for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 1. Pet. 5, 5.

De fleste unnskylder og forsvarer seg selv. Istedenfor å fornedre seg selv setter de seg høyt oppe på sitt dommersete, og derfra dømmer og kritiserer de omtrent alt og alle. Det er da helt sikkert at slike blir fornedret.

Ydmykhet og selvfornedrelse må ikke forveksles med falsk beskjedenhet. Jesus var også ydmyk, da han veltet bordene og jaget pengevekslerne ut av templet. «Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.» Ordspr. 11, 2. Det er ingen andre enn de ydmyke som har visdom, og da det bare er visdommen som kan sette alt i rette skikk etter Guds lover, så er det jo til skam og skade når den ved falsk beskjedenhet ikke kommer frem. Ikke-åndelige personer som skulle sitte stille, treder da frem i visdommens plass, og alt kommer ned på et lavt og menneskelig plan. — Når det gjelder disse verdens ting, så er det ofte slik at kloke og forsiktige personer holder seg stille, mens frekke og overfladiske personer kjemper igjennom sine meninger til skade for land og folk. —

I Guds visdom ligger den største styrke, og den kan bare brukes av den ydmyke og i Åndens kraft.

I 1. Pet. 5, 12 står det: «Med Silvanus, den trofaste bror — det holder jeg ham for — skriver jeg kortelig til eder for å formane og vidne at dette er Guds sanne nåde som I står i.» Det gjelder å bli stående i Guds sanne nåde. I Judas, vers 4, står det om noen som hadde sneket seg inn med den falske nåde. Den religiøse verden er gjennomtrengt med denne falske nåde, og ved den blir det ikke bygget noe opp i ens liv. Noah fant nåde, og da fikk han en stor arbeidsoppgave. Han fikk nåde til å bygge arken. Det var bruden gitt å kle seg i det rene fine lin, og det ble Noah gitt å bygge arken.

I Rom. 12, 1 formaner Paulus ved Guds miskunn at de skulle fremstille sine legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer og til ikke å skikke seg lik med denne verden. Salige er alle som får miskunn til å ta imot formaningen til å holde seg plettfri fra verden og til å være med å bygge Herrens hus. Det er vel herlig å få nåde og miskunn til å overvinne det onde med det gode, til å fornedre seg selv og til å lide urett med glede. Ved Guds nåde og miskunn kan vi ta imot alle formaninger i Skriften og smelte sammen i et velsignet broderskap. Det er godt for de andre, når vi lider urett, men aller best for oss selv. Bare for noen bagateller kan det komme noe ondt inn i broderskapet. En tenker ikke på det store og evige tap.

Ved den sanne nåde får vi et stort arbeidsområde. Vi kan ved den arbeide på vår frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. I den falske nåde roper de trelldom såsnart de hører tale om å gjøre, lyde og arbeide. Jesus kan ikke gjøre sitt verk i slike, da han er opphav til evig frelse for dem som lyder ham. Hebr. 5, 9.

Gud sa ikke: «Bli en ark!» og så sto den fullt ferdig. Nei, Gud ville ha Noah som i ett og alt gjorde som han sa. Slik vil han også ha oss. Paulus hadde arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, sier han, men Guds nåde som er med meg. 1. Kor. 15, 10.

«Så se da Guds godhet og strenghet.» Rom. 11, 22. De fleste ser nåden i det nye testamentet og Guds strenghet i det gamle. Gud har ikke forandret seg. Han er full av godhet og strenghet, og bak begge deler står hans brennende kjærlighet for å frelse oss. Han tukter hver sønn han tar seg av, og han møter oss slik vi oppfører oss. Hvis Gud bare var god, så var han ikke Gud, og var han bare streng, så var han heller ikke Gud. Godhet og strenghet i rette tid, det er Gud. Han er ubeskrivelig god og ubeskrivelig streng.

Tidsånden idag er en humanitet som er med på å skape arbeidsskye personer. Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete, sier Guds ord. — Alle som vil omvende seg fra synden, vil møte Guds store godhet og barmhjertighet. De får tilgivelse for all synd og kraft til å leve et nytt liv til Guds ære. Nåde er hjelp, og de ydmyke får all hjelp til å leve et seirende liv. Jesus kom til verden full av nåde og sannhet. Snart kommer han igjen for å hente resultatet av det som er skjedd ved nåden og sannheten. Vi kan prøve vår ydmykhet etter det som har lykkes, og det som ikke har lykkes i våre liv, for de ydmyke får nåde.

Ydmykhet er å ha ringe tanker om seg selv. Det får vi ved å ta imot alt Guds ord og sammenligne oss med det.

Vi skal ikke bare bli helliggjort men herliggjort. Vi har del i et himmelsk kall. Vi skal arve alt sammen med ham. Alt får vi del i ved ydmykhet. «For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han, som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting.» Fil. 3, 20—21.

Om en stolt person har forgått seg, så anser han det gjerne som det aller verste å ydmyke seg og erkjenne. For de ydmyke er det svært lett, og de har ingen vanskelighet med å underordne seg. Ydmykhet begynner med ydmyke tanker.

Mange kommer vekk fra den enfoldige troskap ved påvirkning utenfra. De hører på vantroens tale som sier: «Du må da skjønne det.» «Det går jo ikke an.» «Det er ufornuftig» osv. etter hvert som Guds ord skal leves. Ved enfoldig tro og troskap kommer vi til hvile under alle forhold og Kristus blir åpenbart i kjød. De sytti disipler forlot Jesus, men Peter var enfoldig og hadde ikke noe annet sted å gå.

Det er særlig trist å møte en sterk og stri egenvilje hos eldre personer som har gått på møter i årevis.

Det er godt og trygt for barna å ha gode retningslinjer ut fra Guds ord. Når det gjelder arbeidet med barna, må vi pløye med håp. Om barna er blitt snille og gode, så er det mye som skal renses vekk og utskilles ved «treskingen». Gud tukter den sønn han tar seg av.

Som Guds barn skal vi la vår sol gå opp over onde og gode. Vi skal ikke ha krav, men tjene i Jesu navn uten å vente ære av mennesker. Gud vil da lønne med et godt, stoppet, rystet, overfylt mål som blir gitt en i fanget. Luk. 6, 38.

Vi skal ikke søke den visdom som forgår sammen med verdens ting, men den som er forenet med gudsfrykt og varer evig.

Menigheten skal være en plass hvor vi får hjelp til å komme bort fra synden. — Vi må vokte oss for å bli et stort tre med mange blad uten frukt.

Vi har ingen grunn til å frykte for kommende tider. Da Gud opplot drengens øyne fikk han se at fjellet var fullt av gloende hester og vogner rundt omkring Elisa. 2. Kong. 6, 18. «. . . Herren omhegner sitt folk fra nå av og inntil evig tid.» Sal. 125, 2. «. . . Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» Rom. 8, 31.

Gud oppreiser i disse dager Davids falne hytte. Ap. gj. 15, 16. Gud skal komme tilsyne i den grad at de både i øst og vest skal få erfare det. Es. 45, 6.

Ja, dette var noe av hovedinnholdet på stevnet ved flere brødres vidnesbyrd. — En av kveldene var det et velsignet ungdomsmøte hvor flere unge gav sitt hjerte til Gud.