Marta og Maria!

Marta og Maria!

«Marta tok imot ham i sitt hus.» Hun var gjestfri. — «Marta hadde det meget travelt med å tjene ham.» Hun var en oppofrende kvinne, men i sin dyd og oppofrelse fikk hun ikke samfunn med Jesus. «Herre! bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene om å tjene deg?»

Det har vel aldri vært så mye kristelig virksomhet som det er i dag. De har det virkelig travelt, og i all den travelheten er det mye uro. Mange blir overanstrengt i sitt arbeide for Herren. De tar seg fore svære ting som koster mange penger, og forsøker å dra så mange som mulig inn i sitt foretagende. De skriver lange artikler om det de gjør, og strever med å oppvise så store resultater som mulig av all sin virksomhet.

Når alle disse «Martaer» kommer sammen, har de ingen interesse av livet i Gud, eller av å «oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger», eller til å «jage etter helliggjørelse», som apostelen formaner til. Men de taler om all sin virksomhet for Gud, og drøfter sammen hvorledes de skal finne nye veier for å samle folk. Da kan man av og til høre et ord som «møteteknikk». Ja, det kan vel passe godt inn nå i teknikkens alder. Og det er stor interesse i å diskutere læresetninger.

Vil du ikke være med i alt dette, blir du stemplet som en egoist som bare tenker på deg selv. Da gjør du ingen ting for Gud. Slike ledere legger mange i trelldom.

«Hun hadde en søster som hette Maria, hun satte seg ved Jesu føtter og hørte på hans ord.» Der ble det samfunn. Hun hadde ingen ting å rose seg av. Hun var ikke opptatt med «sine» gjerninger, men hun kjente at Jesus hadde noe å si henne. Det var ingen hun skulle sammenligne seg med eller konkurrere med. Hun hadde ikke noe hun skulle vise frem. Men hun var «fattig i ånden», hungrende og tørstende etter rettferdighet, og hun var salig der ved Jesu føtter. Matt. 5, 3—6.

Den stilling Maria inntok, kaller Jesus for «den gode del». Den skulle ikke fratas henne, og «Åndens attrå er liv og fred.» Rom. 8, 6. Det samme forhold til Jesus må vi alltid sørge for å ha, slik at ingen av disse «Martaer» får dratt oss med i all deres uro og strev, så vi ikke lenger kan høre Jesu tale til oss. De fleste arbeider så mye for ham, så han ikke får arbeidet med dem.

Men Maria var heller ikke uvirksom. «Marta gikk til hånde, men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår, og huset ble fylt av salvens duft.» Joh. 12, 1—3.

Antagelig hadde Marta lært adskillig fra første gang. Hun var fremdeles i den samme tjeneste, men nå var det ikke mere uro og anklage. Det var fred over det hele. Men den gjerning Maria hadde lært å gjøre ved Jesu føtter, kunne ikke de andre gjøre. Hun salvet Jesu legeme med «ekte, såre kostelig nardussalve», og duften fylte hele huset. Ved den gjerningen ble alle de tilstedeværende velsignet.

Festen ble laget for Jesus, og Maria salvet Jesu legeme. Alle i huset fikk nyte godt av det, og alt det vi gjør i Jesu navn, blir til velsignelse for alle. Kol. 3, 17. Maria forstod dette, og hennes gjerning fylte huset med en herlig duft.

Det kommer an på hvilken duft som stråler ut av våre ord og gjerninger. Det er ikke til velsignelse om jeg strever aldri så mye og ofrer meg, når det dufter misnøye og anklage. Det hjelper ikke om jeg trøster meg med at jeg gjør det for Guds sak. Det er duften det kommer an på.

«Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted.» «For vi er en Kristi vellukt for Gud.» «Og hvem er vel dugelig til dette.» — Kunnskapen skal ikke bare tales, den skal også dufte. Det duftet ikke godt av Martas strev, men gjerningene blir gode og dufter godt ved Åndens frukt. Gal. 5, 22. Og Jesus sa at Maria gjorde en god gjerning. Mark. 14, 6. Kjærligheten gjør at offeret blir til en velbehagelig duft for Gud. Ef. 5, 2. Filippenserne gave var en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud. Fil. 4, 18.

Maria gjorde en profetisk gjerning: «Hun salvet forut mitt legeme til min jordeferd.» V. 8.

Josef fra Arimatea og Nikodemus, de kom etter at Jesus var død, og salvet hans legeme. Joh. 19, 38—39. De torde ikke være sammen med ham mens han levde. De var ikke profeter. — Mange er de som vil ta igjen det forsømte, men det går ikke an. Skal vi forstå å trede til i rette øyeblikk, da må vi ha vår plass ved Jesu føtter og ha fred i vårt indre til å høre hans tale.