Stevnereferat: Sommer 1972

Sommerstevnet 1972

Vi priser Gud for hvert stevne han gir oss nåde til å holde, og vi trenger hverandres tjeneste i oppbyggelsen av Kristi legeme. Vi knyttes stadig mere sammen med de bånd Kristus gir, i et inderlig, ubrytelig og evig broderskap. Vi gleder oss ved å se og høre hverandre.

Til stevnet på Brunstad var vi også i sommer samlet over tre tusen venner fra mange land. En hel flokk nyfrelst ungdom, også tidligere hippies, kom helt fra vestkysten av U.S.A. De er radikalt frelst, og vi kunne ikke se på hår eller klær noe som minnet om deres tidligere liv. Det var godt å høre deres brennende vidnesbyrd.

Av utenlandske venner var det 200 fra Danmark. Fra Sverige 47, Finland 3, Færøyene 1, Nederland 180, Sveits 110, Tyskland 120, U. S. A. 20, Østerrike 18, Jugoslavia 23, Frankrike 35, England 40, Canada 7, Belgia 3.

Siterer endel fra forskjellige brødres vidnesbyrd:

Hvis vår frelse ikke var avhengig av vår mottagelighet, da ville Gud ha frelst alle mennesker grundig og helt, men vi ser jo at det ikke er slik. Vi mottar Guds fylde i samme grad som vår trang og troskap er.

Mark. 3, 2—5. Da Jesus så på fariseerne, så var det med harme, samtidig som han var full av sorg over deres hjertes forherdelse. De holdt seg til bokstaven og lurte på Jesus for å fange ham, mens Jesus berget liv på sabbaten.

Da Jesus kom vandrende på sjøen, trodde disiplene at det var et spøkelse, og de skrek. De hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, for deres hjerte var forherdet. Mark. 6, 49—52. Når det som skjer, ikke gjør et skikkelig inntrykk på oss, så er vi mere eller mindre forherdet. Vi må ikke håpe på at det bare skal bli litt bedre med oss, for da er det forherdelse i våre hjerter. Er vårt hjerte helt og oppriktig med stor mottagelighet, så får vi mye.

Mark. 8, 15—17. Disiplene talte seg imellom om at de ikke hadde brød med seg. Jesus sa da: «Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet?» De trodde fremdeles ikke på undere enda de hadde sett så mange. — Når vi ikke forstår de enkleste ord i Skriften, og at de skal holdes, da er man forherdet.

Matt. 13, 23: «Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører Ordet og forstår det, han bærer frukt, og en gir hundre fold, en seksti fold, en tretti fold.» — Vi regner vel med at det er god sædejord i oss, men det er bare de som hører og forstår, som bærer meget frukt. De utfører Ordet straks. Virker ikke Ordet noe særlig, og er man overfladisk, så er man forherdet. Jesus ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.

I Skriften er det spesielle ord for menn og for kvinner, og disse ord skal leves. La oss ikke utsette til i morgen med å gjøre det gode. Hele vårt liv og evigheten blir etter vår mottagelighet og lydighet.

I stedet for å ta imot, så er man ofte opptatt med å si imot og forsvare seg selv. En er ikke innstilt på å ta imot formaning, tukt og tilrettevisning. De som var utvalgt til lydighet og som var besprengt med Jesu blod, ble formant til å avlegge all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse. 1. Pet. 2, 1. Er det noe ondskap og svik i hjertet, kan man ikke ta imot den uforfalskede melk. «Er det meg du mener», tenker enkelte, og er langtfra innstilt på å hate seg selv og dømme seg selv, så det stive og selviske forsvinner. Skal vi få samfunn med hverandre, må vi leve i en stadig dypere selverkjennelse og renselse.

Stor frykt falt på alle da Ananias og Saffira ble slått ned fordi de løy. La oss takke Gud forat han ikke har gjort slik med oss, og forat han ennå gir oss nådetid. — Tiden er kort! Tar vi advarsel av ulykker og av Guds dommer som rammer mennesker, eller fortsetter vi videre i overfladiskhet?

Når vi hører Ordet og får lys og ikke straks setter i verk, da er vi forherdet. De tolv disipler hadde alle et stenhjerte, men de elleve fikk et kjødhjerte. Judas fikk et flinthjerte.

Paulus hadde rast og fnyst av vrede mot de hellige, men hans store mottagelighet den andre veien, gjorde ham til forbillede for alle troende. En stor trøst er det å vite at apostlene som sitter ved Guds trone, er alle forhenværende syndere. De trettet om hvem som var den største av dem. Peter bannet på at han ikke kjente Jesus. Men felles for dem alle var at de var nidkjære til å omvende seg og hadde stor mottagelighet for å få del i guddommelig natur. Må våre hjerter bli myke som voks, så Kristus kan danne og omskape oss til å passe inn i den herlige skare som skal samles rundt hans trone.

«Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» Rom. 12, 19.

All hevn skal vi overlate til ham som dømmer rettferdig. Gud gjør det fullkomment. Gud har mange forskjellige navn, og i Salme 94, 1 kalles han for hevnens Gud. Hans vrede og hevn går over alt som er stort, høyt og hovmodig. Es. 2, 11—22. I 2. Tess. 1, 8 står det at han kommer med luende ild for å ta hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. De fleste er lydige ettersom det passer dem selv. Uten lydighet er det ingen frelse i betydning av forvandling, delaktighet i guddommelig natur.

Mange predikanter reiser rundt og taler om at Jesus kommer snart, og at alle som har trodd på forsoningen, blir med. Disse predikanter vet godt at de fleste i disse forsamlinger ikke har en levende tro på full seier over all bevisst synd. Dermed bedrar de menneskene. Vi ser i de syv brevene i Åpenbaringen at det er bare de som seirer som arver løftene. De unnlater å forkynne at hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 2—3. Jakob skriver i det største alvor at tro og gjerning ikke kan skilles. Tro uten gjerning, d.v.s. lydighet mot Ordet, er unyttig.

Blodiglen har to døtre, og begge har samme navn: «Giv hit — giv hit!» Gjerrighet er imot alt Guds vesen. Gud gir og gir, og han gav oss det kjæreste han hadde, sin enbårne Sønn. Det er bare det som gis frivillig og med glede, som behager Gud. Jesus ofret alt for oss, men hvor stor er vår gjenkjærlighet til ham?

Vi kan ikke trøste oss med at Gud velsigner oss, og at det ser ut til å gå bra med oss, dersom ikke vårt hjerte er rett for Gud. Israels barn opplevde stadig Guds undere og velsignelse, så man skulle tro at Gud hadde behag i dem, men det står at Gud hadde ikke behag i de fleste av dem. Ja, han vemmedes ved dem i firti år midt i det han velsignet dem. Det er lydighet og troskap Gud har behag i. Vi kan også gi oss selv en falsk trøst ved at andre roser oss og venner viser godhet mot oss, uten at det er rett i vårt hjerte.

Dersom ikke Guds ord har gjort et dypt inntrykk på foreldrene, så kan de ikke forplante det videre til barna, slik at det gjør noen særlig virkning. De av våre barn som vil leve gudfryktig, blir stadig mere ensomme på skoler og arbeidsplasser ettersom ugudeligheten tiltar, og de trenger all hjelp og støtte.

Hele den religiøse verden taler om den tilregnede rettferdighet, uten at man personlig får del i et rettferdig og hellig liv. «En som skal utgå av ditt eget liv, skal arve deg», sa Gud til Abraham. 1. Mos. 15, 3. Det var ikke en tilregnet sønn, men en virkelig sønn som utgikk fra Abrahams liv. Han trodde løftet, og det var rettferdig. Vi kan ikke få del i guddommelig natur etter kjødet eller ved loven, nei, det er bare ved troen på løftet. Du sier kanskje at det nytter ikke for meg, men det ellers umulige er mulig ved tro. Det fikk Abraham og Sara erfare. Sara fikk nåde til å grunnlegge en ny ætt ved en sønn som gikk ut fra Abrahams liv. Nå skal Jesu liv åpenbares ved våre legemer. Abraham trodde løftet, og det var rettferdig. Det er også rettferdig når vi tror på de største og dyreste løfter om å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Den natur, det liv, som var en virkelighet i Jesu liv, skal bli virkelighet i våre liv. Hele vårt liv er bare oppfylte løfter, og dermed er all vår ros utelukket.

«Og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» Fil. 3, 9. Den rettferdighet som fåes ved loven, er Ismael. Det er fornuften som ikke har noe med troen å gjøre. Den som er født etter kjødet, forfølger den som er født etter Ånden. Slik har det vært til alle tider.

Som syndere kan vi komme til Kristus og bli rettferdiggjort ved troen og få fred med Gud. Rom. 5, 1. Men da får vi adgang ved troen til nåden, og da begynner et nådens arbeide på vår videre frelse. Vi får del i tålmodigheten, som roser seg av håp om Guds herlighet. Tålmodigheten tilregnes oss ikke, men vi får den i virkelighet. Den blir en del av vår natur. Slik også med alle Kristi dyder. Våre hjerter må være myke, så livets Ånds lover kan skrives inn i oss.

«Å gjøre overtredelser hater jeg . . .» Salme 101, 3. Har vi det slik, da blir vi ferdig med det å gjøre overtredelser. De som hungrer og tørster etter rettferdighet, de skal mettes. Vi blir mettet med alt det gode som vårt hjerte begjærer.

Vi lever i en overflodstid, og derfor en meget farlig tid. Det er farlig å bli revet med av kjøpelyst til alt som er stort og moderne, f. eks. flotte, fargerike tepper o.s.v.

Hvem kan da bli frelst, sa disiplene, da Jesus sa at det var lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å gå inn i Guds rike. Matt. 19, 24. Det går ikke an å tjene Gud og mammon. Disiplene visste hvor vanskelig det var å bli løst og frelst fra alt det jordiske. I all evighet skal vi ha det hyggelig på alle vis. Det er ikke her vi skal tenke på det. Abraham ofret løftets sønn. Isak, og derfor velsignet Gud ham så veldig. All vår velsignelse skal være til velsignelse for andre, vi skal ikke nyte den selv.

Gud er villig til å gi oss. Ja, han venter bare på åpne og mottagelige hjerter. Ta frem skrivesaker og skriv ned i detaljer alt det som er mulig for den som tror, og alt det som ikke er mulig.

På grunn av hjertets forherdelse får man ikke del i den store glede og herlighet som Gud er villig til å gi oss. Han venter på åpne og mottagelige hjerter.

Om kveldene var det vekkelsesmøter for ungdom, og mange ble frelste.