Fullkommen enhet

Fullkommen enhet

det som prosentvis ingen troende tror det aller ringeste på, trass i Skriftens fullkomne tydelige tale derom. —

Og nettopp fordi man ikke tror noe på det, samtidig som det unektelig står der, forsøker noen å forfekte et slags surrogat, en slags erstatning for den himmelskrikende mangel på guddommelig enhet. Hvilken tankeløshet å tro at Gud skulle kunne godta, eller finne behag i, en eller annen slags erstatning!!! Altså i noe uekte! Det minner om Ordet i Pred. 7, 29, at menneskene søker mange kunster. —

Vi kan ikke få det tydeligere skrevet hvilken slags fullkommen enhet vi er kalt til å nå her i vårt kjøds dager, enn det som Jesus selv har uttalt i Joh. 17, 21—23: «fullkommet til ett» likesom Faderen og Sønnen er ett!!! Ingen bør være i tvil om at det skulle være noen mangel i denne enhet!

Og den såre store, trofaste og troverdige apostel Paulus har i 1. Kor. 1, 10 uttrykt seg veldig tydelig om denne herlige enhet, og som han innstendig formante denne menighet til å nå, tross i at det manglet svært meget på at de da hadde nådd dit.

«Men jeg formaner eder at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening.» Dette er ikke noe til å ta feil av. Det er bare det at det er svært vanskelig, men altså fullt ut mulig for alle som ifølge Lukas 14, 25 og 26 og 33 virkelig har oppgitt alt, og derved i sannhet er blitt Jesu Kristi disipler. I 1. Kor. 1, 10 står det i andre oversettelser f. eks.: fullkommen harmoni, fullkomment sammenføyet, fullkommen enige, i forståelse, mening og dom.

Intet annet kan hindre denne fullkomne, guddommelige enhet enn synd av alle mulige slags, og da i særdeleshet at man ikke har oppgitt alt sitt eget i enhver betydning. —

Vi har et veldig tydelig og kraftig ord i denne sak i 1. Joh. 1, 7:

«Dersom vi vandrer i lyset likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»

Dette uttrykker jo fullkomment den guddommelige enhet som både Jesus og apostelen Paulus taler om. Men vi må lese nøyaktig, svært nøyaktig, ellers ser vi ikke hva det står.

Det er så ubeskrivelig klart at vi ikke gjør synd dersom vi vandrer i lyset likesom Han er i lyset!

Og at vi da har samfunn med hverandre, d.v.s. livssamfunn = fullkomment samfunn, det blir jo da uunngåelig!

Når det da samtidig står at Jesu blod renser oss fra all synd, kan det umulig bety gjorte synder, men kun den ubevisste synd som vi oppdager når vi vandrer i lyset, som igjen er det samme som helliggjørelse eller vekst. —

Kun dette livssamfunn er et ekte, sant samfunn. Alt annet som vanligvis kalles samfunn, er da nødvendigvis bare surrogater. —