Jesus vår forløper!

Jesus vår forløper!

Vi kan spørre: Hva var eller hva bestod «fallet» i? Det bestod i hovmod, i det å gjøre seg den høyeste lik. Det var det slangen fristet Eva med. 1. Mos. 3, 5. Og det er den vei Satan og Antikrist har strevet siden «fallet».

«Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» Es. 14, 14. «Han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud.» 2. Tess. 2, 4. I den ånd er alle mennesker, og strever alle mennesker, religiøse eller verdslige, bevisst eller ubevisst, når de ikke er grepet av Jesus som forløper.

«Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag etter vind.» Pred. 4, 4.

Når vi skal spesifisere vår synd, kan vi si at det er: Vrede, utålmodighet, utukt, pengekjærhet osv. Men alt dette kan vi sammenfatte i ett ord: Hovmod.

Hovmod er vår synd. Det er grunnen til all strid og partivesen, religiøst og politisk. Det er årsaken til all fordervelse i verden fra «fallet» av. Hovmod er kjødets natur — attrå — som er død og er fiendskap mot Gud. Og den som lever etter kjødet, skal dø. Rom. 8, 5—7 og 13.

Jesus er verdens lys, og han sier: «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» Johs. 8, 12. Og Paulus formaner oss: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse.» Fil. 2, 5—7.

På denne vei, å gi avkall på å være Gud lik og til å bli «som et menneske», kan vi ikke følge Jesus, for vi har aldri vært Gud lik. I dette behøver vi ingen forløper. Men da han var kommet i kjød av Davids ætt og funnet som et menneske, begynte han sitt løp og ble en forløper for oss, som verdens lys. Rom. 1, 3. Da innvidde han en ny vei gjennom kjødet — forhenget — for oss mennesker, til å bli Gud lik — til å få del i guddommelig natur. Hebr. 10, 19—20. Og ved kunnskapen om ham som kalte oss og som har innvidd denne nye veien, har vi fått «de største og dyreste løfter, for at I ved dem skulle få del i guddommelig natur.» 2. Pet. 1, 3—4. Fil. 3, 8.

Nettopp fordi menneskene ikke har kunnskap om denne nye vei, men bare taler om Jesu død på Golgata for våre synder, tror de bare på syndenes forlatelse og ikke på å få del i guddommelig natur. Guddommelig natur, sier de, kan vi ikke få her som mennesker, det skal vi få når vi kommer til himmelen. Men Peter skriver at vi skal få del i den ved å «fly bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» Det skal vi vel ikke gjøre i himmelen?

Jesus begynte sitt løp som menneske, ikke i en keisers skikkelse, for da var det ikke så mange som kunne ha fulgt ham, men i en tjeners skikkelse. Derved blir det mulig for alle å følge ham. Og hans løp bestod i å fornedre seg — akkurat den stikk motsatte vei av Satan og Antikrist: «Han som står imot.» — Ja, begynner en å følge Jesus på denne nye vei «å fornedre seg», da skal en møte motstand blant menneskene.

Det var et veldig verk Gud gjorde i sin Sønn i «hans kjøds dager». Da lærte han lydighet av det han led, «og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 7—9. Lyder ham — da løper vi etter vår forløper i fornedrelsen — den nye og levende vei.

Ja, i sannhet var det en ny vei for menneskene — å fornedre seg, hvor Jesus ble forløper for oss. «Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død.» Fil. 2, 8—9. «Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.» Jesus har ikke opphøyet seg selv. Det var Gud som gjorde det. Ja, virkelig var dette å fornedre seg, en ny vei for menneskene til å bli opphøyet, og veldig få har tro til å følge ham på denne vei.

«Han var den mest foraktelige.» Es. 53, 3. (Tysk oversettelse.) Det var ikke bare at han ble forbannet på et kors, sammen med to røvere, men også der ble han fornedret. De to røverne opphøyet seg over ham og spottet ham. Matt. 27, 44. Han fornedret seg selv og kom ikke ut av kjærligheten, derfor kunne han tilgi den ene røver som omvendte seg, og han tilregnet ikke de andre som spottet ham, deres synd. Luk. 23, 34—43.

Veien som Jesus innvidde, gikk «gjennom forhenget, det er hans kjød.» På denne veien i fornedrelsen ble alt det hovmod — den synd — som er i menneskets kjød, fordømt. Og nå er veien åpen for oss som vandrer etter Ånden, til å oppfylle lovens krav og få del i guddommelig natur. Rom. 8, 3—4. På denne vei blir alle ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Der er det slutt på alt partivesen. Men Jesus gjør det klart for oss at vil vi følge ham inn i denne herligheten, kan vi ikke gjøre det uten å oppgi alt og hate til og med vårt eget liv. Luk. 14, 26—27 og 33.

Jesus aktet det ikke for «et rov» å være Gud lik. Det vil si at han ville ikke være alene om det. Derfor innvidde han denne veien for oss, forat vi skulle få dele denne herlighet med ham, å bli Guds arvinger. Rom. 8, 17.

Da Gud ga oss sin Sønn, var han den «enbårne», men da han kom tilbake, ble han kalt den «førstefødte», Joh. 3, 16, Hebr. 1, 5—6, Rom. 8, 29. Hvis det ikke lykkes for noe menneske, likesom Jesus i hans kjøds dager, å få del i guddommelig natur, var hans løp forgjeves. Og hvis ingen ville følge Jesus på den vei han innvidde, hvorfor innvidde han den så?

I forbindelse med det løp å fornedre seg selv, som Jesus løp i sitt kjøds dager, formaner apostelen oss til å arbeide på vår sjels frelse, for Gud er den som virker. Guds virkninger er altså at vi skal fornedre oss. Når Gud virker, skulle en tro vi var veldig glad, og at vi ikke behøvde den formaning som kommer etter: «Gjør alt uten knurr og tvil.» Men det viser seg hvor vanskelig det er for oss når vi skal lyde og ydmyke oss. Da trenger vi høylig den formaning. Og bare ved å løpe etter Jesus i denne ydmykelse, kan vi bli lys i verden. Fil. 2, 12—15.

Så fort vi akter noe for et rov — f. eks. å være leder, blir det strid og partier. Følger vi Jesus i å være alles tjener og trell, blir det enhet og fred og himmelsk herlighet.