Stevnereferat: Nyttår 1971/72

Nyttårsstevnet

Vi var samlet ca. 1800 venner på Brunstad til et meget velsignet stevne. Det var 83 venner fra Tyskland, ca. 70 fra Nederland, 29 fra Sveits, 3 fra England, 18 fra Sverige og Finland og 50 fra Danmark.

Br. Aslaksen åpnet stevnet med å tale om hvorledes alt går etter fullkomne lover både i naturen og i det åndelige. En hovedlov i Guds rike er at Gud gir de ydmyke nåde, men de stolte står han imot. 1. Pet. 5, 5. Får vi ikke nåde til fremgang og vekst, så er det mangel på ydmykhet.

Paulus skriver i 1. Kor. 5, 10: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» Gud fikk gjøre et veldig verk i Paulus og ved ham. Alt var skjedd ved den nåde han fikk i forhold til hans ydmykhet og sannhetskjærlighet. Det var ikke hovmot, da han sa at han hadde arbeidet mere enn de alle. Når de fleste skal si noe om seg selv, får de problemer. Det var naturlig, sant og ekte hva Paulus sa. Han tenkte ikke på egen ære, derfor kunne han fritt avlegge et slikt vidnesbyrd. Det skjedde alt ved den Guds nåde som var med ham.

Vi er svake, urene og onde av naturen. Det som kan redde oss, er å erkjenne sannheten om oss selv, ha kjærlighet til sannheten. Det er lett å bli oppblåst og bli kjekk kar, akkurat som en kan klare noe av seg selv. Får vi store tanker om oss selv ved det Gud har gjort, går det galt med oss. Det finnes mange eksempler på det. Det er bare ved ydmykhet og stadig dypere selverkjennelse det kan gå bra med oss. Vi får da nåde i liv og tjeneste.

Forut for undergang opphøyer en mann seg. De fleste drister seg til å dømme og kritisere alt og alle. De setter seg selv i dommerstolen og de andre på tiltalebenken. «Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv, for du gjør det samme, du som dog dømmer, men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt. Mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal unnfly Guds dom?» Rom. 2, 1—3. Nei, ingen kan unnfly!

Enhver som forstår alvoret ved disse Guds ord, vil skynde seg ned fra sin høye dommerstol og tilintetgjøre den for alle tider. Den sikre plass for oss er å komme så langt ned i ydmykhet og selverkjennelse som mulig. Det er da bare en vei for oss, og det er at Gud selv opphøyer oss og gir oss rik nåde til vekst og fremgang.

«En er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge, men du, hvem er du som dømmer din neste?» Jak. 4, 12. Ja, godt er det å spørre seg selv: Hvem er egentlig du? Hva har du utrettet, f. eks. i forhold til Paulus? Denne store Guds apostel hadde lært av Jesus, som han etterfulgte, å være ydmyk og saktmodig av hjertet. Av Guds nåde er jeg det jeg er, sier han. Han sier også: Hva har du som du ikke har fått? Ja, slik kjente han det selv i sannhet. La oss stå i samfunn med selve lovgiveren. Det står i en sang: «Bakom alt ser jeg deg!» Ved samfunn med dommeren og lovgiveren blir det velsignet og godt, og vi får lov til å bli med ham og dømme alt.

Salme 131: «Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øyne er ikke høye, og jeg gir meg ikke av med ting som er meg for store og for underlige. Sannelig jeg har fått min sjel til å være stille og tie . . .» Allslags synd bringer uro, men ydmykhet bringer hvile. Jesus sa: «. . . lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjeler.» Men da det er flest av dem som dømmer, klandrer, påstår og kritiserer, så er det bare få som kommer inn i en stadig velsignet fred og hvile. «Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde . . . men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode . . .» Rom. 2, 9.

Jesus kommer snart, og «hver den som har det håp å se ham som han er, han renser seg selv, likesom han er ren.» La oss ikke dra med oss inn i det nye året dårlige minner og onde tanker om hva denne og hin har sagt og gjort. Når enkelte tenker på alt det de må tilgi, så finner de ut at det blir svært mye. Er man derimot ydmyk og liten i seg selv, finner man snart ut at egentlig blir man behandlet langt bedre enn fortjent, og det man skal tilgi blir lite og lett. Det var lett for Paulus å tilgi: «Men den som I tilgir noe, ham tilgir og jeg, for det jeg har tilgitt — om jeg har hatt noe å tilgi — det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan, for ikke er vi uvitende om hans tanker.» 2. Kor. 2, 10—11. Vi er ikke uvitende om hans tanker, sier Paulus. Djevelens tanker er nedbrytende og onde. Ingen av dem bringer fred og glede. Mange mener seg å ha omsorg med sine tanker, men de knuges ned i sine tankebaner og er langtfra lykkelige. Enhver tanke som er født av Gud, gir lys, håp, fred og glede. Må alle andre tanker renses vekk. Både Jesus og Stefanus sa: Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør. Paulus ble hudstrøket og slått, ble løyet på og satt i fengsel, men han kunne si: «Om jeg har hatt noe å tilgi.» Han var istand til å glemme. Enkelte kan sitte i lange tider og fortelle hvor urettferdig de er blitt behandlet. Er du blant disse, så tilgi og glem det.

Det er veldig farlig å sette seg opp imot eldre gudfryktige brødre. Vi har et kraftig advarende eksempel i 4. Mos. 16. Korah og hans hop satte seg opp imot Moses, og ble derfor oppslukt av jorden og fortært av ild. «Så se da Guds godhet og strenghet . . .» Rom. 11, 22. Om vi er aldri så store syndere, så skal vi møte Guds uendelige godhet og kjærlighet dersom vi ydmyker oss og erkjenner vår synd. Men er vi hovmodige og stolte, vil vi møte Guds store strenghet og få ham som vår motstander.

David var ydmyk og tok imot råd fra Abigael. 1. Sam. 25. Na’aman ble først helbredet fra sin spedalskhet, da han ydmyket seg og dukket seg syv ganger i Jordan. 2. Kong. 5.

Gud førte Israel i firti år i ørkenen for å ydmyke dem og prøve dem og for å kjenne hva som var i deres hjerter. 5. Mos. 8. Han vil også se hva som bor i våre hjerter ved alt det som møter oss.

Jesus som var så ydmyk at han ikke kunne gjøre noe av seg selv, men bare hva han hørte ovenfra, han er blitt hodet for menigheten. Vi må vende våre ører bort fra alt som er skadelig og nedbrytende, og til ham som taler fra himmelen.

Det Jesus talte var så viktig at Gud ropte fra himmelen: «Hør ham!» Matt. 17, 5. Like før hadde Jesus sagt: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Kap. 16, 24. Disse viktige ord var medregnet når Gud ropte: «Hør ham!» —

«Han som ikke sparte sin egen sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» Rom. 8, 2. Ja, hvor herlig og trøstefullt er ikke dette at han kan ikke annet. Han kan ikke annet enn å elske oss og hjelpe oss og gjøre alt godt for oss i tid og evighet om vi bare er ydmyke og vil lyde ham. Han formår å styre alle ting i smått og stort slik at det tjener oss til det beste. Han kan ikke annet, for han elsker oss så høyt. Rom. 8, 28. I 1. Kor. 10, 13 ser vi at Gud som er trofast, stiller seg som garantist forat vi ikke skal bli fristet over evne. Han elsker oss så høyt at han kan ikke annet. Faller vi i fristelse, så er det vår skyld som ikke vil ta imot den nåde og hjelp han vil gi oss. Han er ikke istand til å skue elendighet uten å hjelpe. Han kan ikke annet enn å la alle sine løfter gå i oppfyllelse på oss og la sin rike nåde hvile over oss dersom vi er ydmyke.

Det er visdommen som skal styre i all evighet, og de ydmyke har visdommen som først og fremst er ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.

Vi kan også profetere om den kommende tid: «Si om den rettferdige at det går ham godt! . . . Ve den ugudelige! Ham går det ille!» Es. 3, 10—11.

Ja, dette var et lite utdrag av endel brødres vidnesbyrd.