Jesu Kristi disipler

Jesu Kristi disipler

Slå opp i bibel-ordboka på disippel. Her ser vi tydelig at meningen med å forkynne evangeliet er å innby til å bli Jesu Kristi disipler, og å gjøre de som ønsker det til hans disipler, dvs.: lærlinger. Det hele dreier seg om dette!

Og betingelsene for å bli opptatt i hans lære, eller i hans skole, finner vi med de aller tydeligste ord i språket i Luk. 14, 25—27 og vers 23. Tre ganger etter hverandre leser vi der at ingen kan være hans disippel, hvis han ikke vil oppgi sitt eget liv, og alt det han eier. Jesus opptar ikke andre lærlinger i sin guddommelige høyskole.

Og det man lærer der, er å bli ham lik, å bli forvandlet innvendig, i sinn og vesen, å få del i hans dyder, å vokse i disse inntil manns modenhet, å bli uten flekk eller lyte eller noe slikt, å hvile i Gud under alle mulige omstendigheter, alltid å seire over all mulig slags synd, ja å triumfere over den! Samt å bli fullkommengjort til tjenestegjerning, ja å handle viselig i alt. Annerledes sagt: Vi får del i guddommelig natur, vi blir omskapt innvendig her i utlendigheten. —

Den alminnelige såkalte kristendom tror dessverre ikke på dette. De er så blinde at de ikke ser dette i Bibelen, trass i at det nesten ikke er skrevet om noe annet i hele det nye testamente!!! — Blindheten er enormt stor!!! Og man kjenner seg derfor forvisset om at det er umulig å få del i en slik vidunderlig stor og herlig frelse, trass i Jesu ord: «Alt er mulig for den som tror.» Man forkaster altså disse herlige ord av Jesus, og mangfoldige andre herlige ord! Og enda kaller de sitt evangelium for: «det fulle evangelium». Hvor ironisk!!!

Men det er jo også i sannhet umulig ifølge Jesu ord i Luk. 14, hvis man ikke oppgir sitt eget liv og alt det man eier! For så vidt er deres vantro helt riktig, og fullt ut bibelsk. —

Mener man derimot at det er umulig å oppgi alt sitt eget, altså å oppfylle betingelsene, da tar man skammelig feil! Ja, det er en stor skam! Og om dette var umulig, da ble jo dette det samme som at Jesus slett ikke kunne få noen disipler. Hvor meningsløst! — — —

I Antiokia fikk disiplene navnet kristne. Ap. gj. 11, 26. Det er altså Jesu Kristi disipler som er kristne, ikke alle de som er kommet til tro på forsoningen, og som ikke har oppgitt alt sitt eget! — «De som blir i mitt ord, er i sannhet mine disipler.» Joh. 8, 31. Uten det er man bare på skrømt en kristen eller disippel. Jesu befaling i Matt. 28, 19 lød: «Gjør alle folkeslag til disipler!» Det er altså dette som det går ut på! Alt det andre er begynnelsesgrunnene, eller innledningen til å bli en kristen eller disippel. —

Likeså står det i Ap. gj. 6, 1: «I disse dager, da disiplenes tall øket.» Det var ikke bare at tallet på omvendte øket, men det var flere som omvendte seg til å bli disipler, til å oppgi alt sitt eget. Det var alltid dette som det dreiet seg om. Dette var hensikten med forkynnelsen! —

«Og etterat de hadde forkynt evangeliet der i byen, og gjort mange disipler.» Ap. gj. 14, 21. Her ser vi igjen hva kristendommen går ut på. Hvis det altså ikke blir sanne disipler, er det heller ikke sann kristendom. Hvor det blir sanne disipler, der er den sanne kristendom og det fulle evangelium forkynt. Og det er ikke bare slik at det er noe som mangler i den alminnelige forkynnelse, men det er hovedinnholdet som fattes. Følgen av dette blir da nødvendigvis at det blir en mengde synd og selvliv av alle slag, der hvor hovedsaken ikke forkynnes. Og dette er man så vant til å se og høre, at man ikke tror det kan bli annerledes. —

«De styrket disiplenes sjeler» vers 22. Det dreier seg om disipler! «Men da noen forherdet seg, og ikke ville tro (nemlig på å bli disipler) og talte ille om Guds vei, da brøt han lag med dem, og skilte disiplene fra dem . . .» Ap. gj. 19, 9.

De aller fleste troende i vår tid har også forherdet seg mot hovedinnholdet i det nye testamentes skrifter. Og forherdelsen er så stor at de er hårde motstandere av livets klare og tydelige sannheter, dessverre, dessverre! —

Tabita ble meget betegnende kalt disippelinne. Ap. gj. 9, 36.

Fariseerne hadde også disipler (lærlinger). Matt. 22, 15 og 16. Der lærte de å hykle, å gi et skinn av gudsfrykt, trass i at det ikke fantes gudsfrykt i deres barm. De ble opplært til å bli skuespillere. Og av sådanne er det svært mange i vår tid! Man later som om man elsker Gud, mens deres gjerninger beviser det motsatte. —

Det er noe helt annet Jesus innbyr oss til å lære: «Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet!» Matt. 11, 29.

De aller, aller fleste av all verdens mange tusen troende mennesker er langt mer interessert i penger og alt det de kan få kjøpt for dem, samt i ære av mennesker, og i det hele tatt i å gjøre sin egen vilje, enn de er i å lære av Jesus, og bli ham lik.

Og dette er en selvfølgelig følge av at dette ikke blir forkynt, og derfor heller ikke blir trodd.

Hvem er vel levende interessert i noe som han selv mener er dømt til å mislykkes??? — — —

Sannheten er at det er ubegrenset hvor meget herlig Jesu disipler kan lære av ham, nå, her i utlendigheten!

Høylovet være Herren i tid og evighet!

Også i disse dager øker disiplenes tall støtt og jevnt, midt i denne ugudelige, verdslige og hykleriske verden! Ære være Gud i det høyeste og her på jorden!