En Herrens tjener må ikke stride

«En Herrens tjener må ikke stride,

han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å lide ondt, så han med saktmodighet viser dem tilrette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten . . .» 2. Tim. 2, 24 og 25.

Dette er et herlig utdrag av det sentrale i kristendommen! På dette område har nok mangen nidkjær Herrens tjener forsyndet seg. Da har motsigelsen og det man har sett og hørt seg lei på fremkalt noe hårdt i deres hjerte, så det milde, som var så viktig, er veket bort. Man var da ikke i stand til å lide ondt, og forbli mild, og saktmodigheten forsvant også, slik at man noe irritert også ble høyrøstet, istedenfor mild og saktmodig. —

På den måten blir også tilliten mindre, eller endog borte. Og da formår man jo ikke å hjelpe dem. Det kan også uttrykkes slik at man tapte fatningen. —

Dette er helt i tråd med denne formaning: «Egg ikke eders barn til vrede.» Ef. 6, 4. Man kan egge andre til både vrede og spott, og til å svare stygt, ved å være urimelig streng, ved å være etter dem både sent og tidlig, og ved formelig å spidde dem med sine øyne. Det var da meget bedre å overse mangt og meget, og å late som ingen ting. — — —

Et munnhell lyder slik: «Han kunne gjerne erte en gråsten på seg.» Da overtreder man i høy grad dette visdomsord: «Vær ikke nidkjær på syndere, men alltid nidkjær for Herrens frykt», d.v.s. for selv å vike fra synden, i dette tilfelle fra det hårde, voldsomme og utålmodige. I Tit. 1, 7 finner vi et meget betegnende ord: «ikke voldsom.» Og i 2. Tim. 4, 2: «formane med all langmodighet og lære.» Altså: holde ut i det uendelige. —

Langmodigheten er noe av innholdet i den guddommelige kjærlighet. Når man ikke formår å være langmodig med noen, da har man ganske enkelt mistet kjærligheten til vedkommende. — — —

I 1. Pet. 5, 3 ser vi tydelig at selv de eldste i menigheten trenger formaning til ikke å herske over, men selv være mønstre for hjorden. Altså må det i alle ledere være en tilbøyelighet til dette store onde. Det er da livet om å gjøre å våke over at denne skadelige tilbøyelighet ikke får det minste spillerom, ellers kan forholdet bli så ironisk, at den som arbeider med sjelene ikke kan tåle de som han skulle elske frem, og at tvert imot disse må streve med å tåle ham!!! Da står jo saken på hodet! — For en skam!

Under slike forhold strever da vedkommende Herrens tjener, dessverre, dessverre, med selvhevdelse. Og dette er jo nærmest en fallitterklæring. — Når man elsker sjelene, da bortfaller behovet for å hevde seg selv og sin tjeneste. —

Svært viktig er det å tjene slik at enhver kjenner seg fri til å følge sin egen samvittighet, selv om denne er meget skrøpelig. —

Man kan i det hele tatt ikke fremtvinge noe, men tvert imot fremelske! Det er alltid løsenet! — Å ville presse frelse, eller det edle og gode, på noen, kommer av en stor misforståelse, og er et stort feilgrep, og er full motsetning til å være fredsommelig, og å være en fredsstifter! —

«En Herrens tjener må ikke stride.» Det er strengt forbudt! Og aller verst er det med strid på møter, hvor man kommer for å oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Det er både meningsløst og ironisk da å stride med noen.

Istedenfor å rette sin tale til de uskikkelige, under et møte, bør man tvert imot tale til de skikkelige. De alene er det verd. De andre bør man tale mildt og langmodig med mellom møtene. Det kan gjøre underverker med én gang, eller i det lange løp. —

Og om det skulle være uomvendte som oppfører seg dårlig på møtene, da er det godt å komme disse ord ihu: «For hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Dømmer ikke også I bare dem som er innenfor? Men dem som er utenfor skal Gud dømme.» 1. Kor. 5, 12. Og mange slike har i tidens løp omvendt seg, især når de er blitt møtt med mildhet og langmodighet.

Noe helt annet er det om sådanne lager et slikt rabalder at de må vises ut, eller eventuelt bringes utenfor av politiet, hvilket jo nesten aldri hender. Men ellers er det bare å late som ingen ting og uanfektet fortsette den herlige oppbyggelse, hvilket også virker godt på urolige individer. Men det sørgeligste er om man selv har egget dem opp ved sin vakthund-tjeneste. —

Om man da har ment det aldri så godt, hvilket man bør regne med, har man dog gjort det ille. Da er det jo svært om å gjøre å få lys over dette, klarest og fortest mulig, hvilket er den edle hensikt med dette skriv.

Eders i både glede og sorg givne medbroder,