Til slutning: Vær alle enige!

«Til slutning: Vær alle enige!»

For et evangelium! elskede venner. Hvor mange har vel av hjertet tatt imot dette, trodd det, elsket det, og vært lydig mot det?! — Hvem har vel forstått det på denne måten? Men bedre sent enn aldri. —

Hvorledes kan det være mulig? Vers 11 samme sted lyder slik: «Han gå av veien for ondt, og gjøre godt, han søke fred, og jage etter den!» De fleste har det vanligvis slik at de med iver søker anledning til å si imot, og benytter enhver given anledning til dette. Dette er jo akkurat det stikk motsatte av å jage etter fred!!!

Av naturen tilhørte vi alle sammen ufredsætten. 4. Mos. 24, 17. Hvis vi virkelig jager etter fred, altså anstrenger oss for å holde fred, da blir det motsatt av hva det var før. Da benytter vi anledningen til å være enige, så sant som det ikke gjelder å synde. Da er vi selvsagt øyeblikkelig i høyeste grad uenige.

Vi kunne gjerne si at de fleste i mere eller mindre grad lider av motsigelsesdilla. Men, lovet være Gud! Det finnes fullkommen frelse fra alt. Det er livet om å gjøre å unngå all unødig motsigelse og uenighet.

Især på dette område gjelder det å fornekte seg selv, sin egen lyst, sin egen vilje, sitt eget forslag, sin egen mening, og skynde seg å bli enig med de andre. Ja, det gjelder om å lide i kjødet, så man kan unngå ufreden og uenigheten! — — «Lykkelige er de fredsommelige (fredsstifterne), for de skal kalles Guds barn.» Ett er å kalles Guds barn ifølge sin omvendelse og sitt standpunkt, men noe helt annet å leve som et Guds barn. Og det er just dette vi er kalt til, og som vi kommer til, om Gud får sin vei med oss. Da blir vi altså helt igjennom fredsommelige og enige i Ånd og sannhet, overensstemmende med Joh. 17, 21—23.

Dette er jo noe svimlende stort og guddommelig herlig noe!!! Men sant er også dette, like så fullt og helt, som alt annet Guds ord.

Det samme kommer jo også til uttrykk i 1. Kor. 1, 10: «. . . at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening.» For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig. Og alt er mulig for den som tror!!! Altså er også denne fullkomne fredsommelighet og fullkomne enhet mulig.

Paulus hadde svært god grunn til å skrive: Følg meg, eller: «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!» 1. Kor. 11, 1. For det høres jo menneskelig talt utrolig ut hva han skriver like foran dette vers: «Likesom også jeg i alt streber etter å tekkes alle . . .» Svensk oversettelse: «i alle deler føyer meg etter alle.» Bemerk: det var altså den såre store og vise apostel Paulus, som praktisk talt, forstod alt mulig bedre, eller langt bedre, enn de andre — som anstrengte seg for å tekkes alle de andre, og som føyet seg etter dem!!! — — —

Dette betyr jo da nødvendigvis at han fornektet seg selv i en ubeskrivelig høy grad og at han fornedret seg selv i samme grad!!! Når vi ved Guds store nåde tror dette, og elsker dette, og trofast følger i disse spor, da oppnår vi dette ellers så utrolige og ellers umulige, at vi blir ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Da opphører altså all ufred og all uenighet, slik at det innbyrdes samfunn blir fullkomment, likegyldig hva alle andre synes og mener om dette.

Andres vantro er ikke sterkere enn vår tro. Tvert imot! Deres vantro umuliggjør dette guddommelige verk for dem selv, ikke for hver den som tror. — — —

For et ubeskrivelig herlig mesterverk Gud formår å gjøre i slike «umuligusser» som vi alle har vært!

Høylovet være Herren i tid og evighet!