Gud skal være alt i alle

Gud skal være alt i alle

«Men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle.» 1. Kor. 15, 28.

Sønnen skulle selv underlegge seg Faderen. Da hadde han først fått lagt alle sine fiender under sine føtter. — Men når det lykkes for Antikrist, da vil han selv også være Gud. 2. Tess. 2, 4. Det er betegnende for alle mennesker etter naturen. Alle verdensherskere vil også bli enevoldsherskere. Når det de da foretar seg, lykkes, da opphøyer de seg. Da blir de selvrådige og overmodige. Derfor er det vanskelig for Gud å velsigne menneskene og gi dem spesielle nådegaver, for det ville bli det samme som å gjøre dem overmodige. De religiøse streber vanligvis etter velsignelse og nådegaver. Da tenker de på at det må lykkes for dem både timelig og åndelig. De forstår ikke at det vanskelige for Gud er ikke å velsigne dem og gi dem nådegaver, men å få ydmyket dem, så de kan bære velsignelsen og nådegavene. Først da kan de underlegge seg Gud og gi ham æren istedenfor å bli overmodige. Mange har fulgt den antikristelige retning og har, lik Satan, falt for hovmod. Svært få er så ydmyke at de kan erkjenne det. Derfor forstår de ikke Guds ledelse med seg, og de har bestandig et: Hvorfor? og noe de er misfornøyd med.

«Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ta vare på hans bud eller ikke. Og han ydmyket deg og lot deg hungre — — —.» 5. Mos. 8.

De forstod ikke denne Guds førelse, at det var for å ydmyke dem, og så tilsist gjøre vel imot dem. V. 16. Derfor knurret de. All knurr er overmot. «Og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode land han har gitt deg, da vokt deg for å glemme Herren din Gud — — —.» V. 10—11. Ja, hvor betegnende det er. Midt idet en priser Gud for velsignelse og helbredelse og sier: «All ære til ham», så gjør en seg stor av det som skjer ved ens person. Ja, selv en Paulus måtte ha noe ekstra for å holdes i ydmykhet. 1. Kor. 12, 7—9.

«Vokt deg — og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud.» «Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom, men kom Herren din Gud i hu! For det er han som gir deg kraft til å vinne deg rikdom.» V. 12—18.

Av dette kan vi lære hvor vanskelig det er for Gud å velsigne oss, tross han så gjerne vil. Vi vet hvordan det gikk med Israel etter at Gud storlig velsignet dem i landet. «Da ble Jesurun fet og slo bak ut — du ble fet og tykk og stinn, han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.» 5. Mos. 32, 12—15. Her ser vi hvor dypt denne antikristelige retning sitter i vår natur.

Etter at Gud hadde opphøyet Jesus og gitt ham et navn over alle navn, og etter at Jesus hadde beseiret alle sine fiender, også døden, underla han seg selv Faderen. Han hadde det slik: «For alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.» Es. 26, 12. Gud er alle tings opphav, men ved hovmod blir det disharmoni. Derfra kommer all nøden i verden. Når Gud til slutt blir alt i alle, da blir det slutt på nøden. Alt blir da i harmoni. Det er Kristi sinn. Bare i det sinn er vi Kristi medarbeidere. Fil. 2, 5—11.