Stevnereferat: Nyttår 1970/71

Nyttårsstevnet

Vi var samlet ca. 1800 venner til stevnet på Brunstad fra 10 land. Broderkjærligheten og kjærligheten til Guds ord drar oss sammen. Venner kom helt fra Sveits og Østerrike. 55 utlendinger som bor i Norge, var på stevnet. De er kommet fra mange land, også fra U.S.A. og Canada, for å bli oppbygget i troen sammen med vennene i Norge. De fleste bor i Oslo og har arbeide der, og de er glade og takknemlige over den grundige og levende forkynnelse av Guds ord. Tidligere prester og predikanter kjenner seg som nybegynnere i denne velsignede livslære som leves ut i det daglige liv.

Det ble talt om at det er mange forjettelser i Guds ord, men for hver av dem er det en betingelse som må oppfylles. En av betingelsene er at vi skal være forferdet over Guds ord. «. . . Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» Es. 66, 2.

I Rom. 3 står det bl. a. om det naturlige menneske at det er ikke gudsfrykt for deres øyne. Hvor mange er det vel som er forferdet over Guds ord, og frykter for å gjøre det imot. Vi må frykte for å få Gud imot oss istedenfor å ha ham med oss. Gud står hardt imot de stolte og overmodige, men de ydmyke får rikelig nåde. «Å frykte Herren er å hate ondt, stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.» Ordspr. 8, 13. I Kristi sinn og Ånd kan vi hate og beseire alle de onde tilbøyeligheter i vårt kjød til alt det som vil opp, ville være noe og til å søke ære. Gud hater dette, og vi må få samfunn med ham i dette hat. Vi får da også samfunn med ham i livet og herligheten.

Allslags synd og elendighet kommer av at en ikke tar Guds ord alvorlig, og alt godt og velsignet kommer ved lydighet og troskap mot Ordet. Ordet om å være ydmyk og ringe bør vi ta svært alvorlig. David sier i 2. Sam. 6, 22: «Og jeg vil gjøre meg ennu ringere enn som så og bli liten i mine egne øyne, og de tjenestepiker du talte om, sammen med dem vil jeg æres.»

Jesus sier at den som gjør seg liten som et lite barn, han er den største i himlenes rike. Matt. 18, 1—4. En kan få mye kunnskap uten å komme inn i himlenes rike. Kunnskapen oppblåser men kjærligheten oppbygger. Med kunnskapen kan man slå om seg for å gjøre seg selv stor. Et lite barn blir ikke hovmodig, kommer ikke på kant med noen, blir ikke fornærmet, tar ikke anstøt. Enkelte kan gå rundt med en «leder i maven», og slike er langtfra skikket til å være leder for barn, unge, eldre eller i musikken.

Det å være som et lite barn, er ganske enkelt å tro Guds ord og gjøre etter det. Den som fornedrer seg selv skal opphøyes! Er vi som små barn, gir vi oss tillitsfullt over til Herren og har vår styrke og glede i ham.

«La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» Fil. 2, 5. I dette sinn fornedret Jesus seg, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. V. 8. Det er bare med dette Kristi sinn i vårt hjerte at også vi er istand til å fornedre oss. Mange predikanter prøver å opphøye Jesus, men de ser ikke det store ved hans fornedrelse. Det var fordi han fornedret seg selv at han ble opphøyet og fikk et navn som er over alle navn. V. 9. Har vi Kristi sinn, kan vi være fullkommen etter det lys Gud har gitt oss, men vi er ikke dermed fullendte. Med Kristi sinn kan vi overvinne alle de onde, storaktige og selviske tilbøyeligheter i vårt kjød og som Paulus, kan vi løpe et seiersløp mot målet.

Belønningen for å seire i livets fristelser, er livets krone. Jak. 1, 12. Seier er ikke å bremse på synden, men ved en levende tro å avlegge det gamle, all bevisst synd, og ikle oss det nye. Vi er kalt til å bli kronede konger, og det blir vi ikke med et nederlagsliv. Om en skulle lide nederlag må en ikke tape motet og gi opp, men reise seg fort opp og gripe troen på full seier. «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser.» Jak. 1, 2. Skal det bli bare glede i fristelsene, så må det jo også bli bare seier. I amerikansk overs. står det: «Misunnelsesverdig lykkelig i alle fristelser.»

Mange spør: «Hvorfor skal jeg komme i så mange trengsler, fristelser og prøver?» Gud sier til Israel: «. . . for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ta vare på hans bud eller ikke.» 5. Mos. 8, 2. Paulus hadde vanskelig for å forstå at han behøvde en torn i kjødet, en Satans engel for å slå ham, så han ikke skulle opphøye seg over sine høye åpenbarelser. Tre ganger ba han Herren om å bli befridd fra denne torn i kjødet. 2. Kor. 12, 7. En skulle tro at Paulus med så høye åpenbarelser og stor visdom ikke behøvde noe slikt, men Gud så at det var nødvendig, og Paulus bøyde seg i ydmykhet for dette. Vi trenger det som kommer av trengsler og lidelser for å få knust alt det store og sterke i oss selv. Vi trenger alltid å ydmyke oss.

Alt i retning av å opphøye seg, er Antikristens vei og frivillig å fornedre seg er Kristi vei. Det står om Antikrist at han vil sette seg i templet og gi seg selv ut for å være Gud. Jesus derimot undergir seg Faderen og gir ham ære etter å ha beseiret døden.

Holder vi ettertanke over vårt liv som vi har levd i synd og mørke, finner vi all grunn til å vandre i ydmykhet. Jesus som aldri hadde gjort synd, var så ydmyk at han ikke kunne gjøre noe av seg selv uten han hørte det ovenfra. Det passer i aller høyeste grad for oss å vandre i ydmykhet. «Før jeg ble ydmyket, for jeg vill, men nu holder jeg ditt ord.» Salme 119, 67. Ved ydmykhet kommer vi i rett og godt forhold til hverandre i hjem og menighet. La oss være snare til å bøye oss og be hverandre om tilgivelse, dersom det er kommet noe imellom som ikke er godt.

Vi har sett mere enn nok av hva vi kan og ikke kan. Nå bør vi se hva vi kan når vi står som et lite barn, i tro for Guds åsyn beredt til å utføre hva han vil.

Vi må sette grenser i våre hjem, så vi holder det onde ute, men innenfor disse grenser må vi sørge for at barna har det godt og trives.

«Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter.» Rom. 16, 20. Det er vanskelig å tro at Satan i hast kan knuses under våre føtter. Men dette er et trøstens ord. Verket er fullbrakt. Jesus knuste Satan under sine føtter, og nå er adgangen åpen for oss. Satan skal ikke lenger lede og beherske oss som han gjør med de fleste mennesker. Full seier over all bevisst synd kan skje i hast, og som seirende kristne kan vi løpe fremover på helliggjørelsens vei. På denne vei er det en stadig utvikling i alt som er godt og edelt.

«Derfor betaler I jo også skatt, for de er Guds tjenere, som nettopp tar vare på dette.» Rom. 13, 6. Vi skal være takknemlige for disse som nettopp tar vare på dette. De fleste liker penger og vil nødig betale, men få vil erkjenne dette slik at de kommer i nød om frelse. I Gal. 2, 9—10 står det at de gav hverandre samfunnshånd på visse betingelser, og det var at de skulle komme de fattige ihu. «Og det har jeg nettopp lagt vinn på å gjøre», sa Paulus.

Jødene sa til Jesus: «Hvem er du? Jesus sa til dem: Nettopp det jeg sier eder.» Joh. 8, 25. Han var nettopp det han gav seg ut for å være. Han lærte det han levde. Til dette er også vi kalt.

I Luk. 21, 24 sier Jesus at Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende. I snart to tusen år har Jerusalem ligget nedtrådt av hedninger, men under seksdagers-krigen i 1967 ble Jerusalem med den gamle bydelen inntatt av jødene. Araberne har nå bare tempelplassen igjen. — Etter denne krig er vi kommet inn i et nytt og alvorlig tideverv. Mørke og forherdelse trenger nå inn over jorden i en uhyggelig grad med opprør og voldshandlinger som aldri før. Men Jesus sier at vi i denne tid må løfte våre hoder i beredelsen av hans komme, idet vi våker hver tid og stund og vokter våre hjerter, så vi ikke tynges av timelige bekymringer. —

Under stevnet var det ekstra velsignede vekkelsesmøter hvor mange unge ga sitt hjerte til Gud.