Jeg vil ta bort steinhjertet

«Jeg vil ta bort stenhjertet

av eders kjød, og gi eder et kjødhjerte.» Esek. 36, 26. Dette er vel noe av det aller mest betegnende som i det hele tatt står skrevet! Så kolossalt har synden fordervet og forstenet menneskehjertene! Dette ser og forstår man vanligvis ikke, men når anledningene legger seg tilrette, kommer det tydelig tilsyne i en uhyggelig grad.

Men hvor stort er det ikke da at i og ved Kristi verk kan denne herlige profeti gå i oppfyllelse, fullt ut!

I sin usigelig store kjærlighet til oss er Gud mer enn gjerne villig til å foreta en slik herlig hjerte-operasjon. Det står til oss å begjære dette av ham. Vi har fritt valg!

Er vi fornøyd med vårt stenhjerte, så beholder vi det. Det fremgår også tydelig av forskjellige skriftsteder, og av erfaringer, at man både kan ha og få et stenhjerte selv om man tror på Kristi verk. Det kan være adskillig hårdt i hjertet i det daglige liv hos kjære brødre og søstre i Herren. Kritikk, bebreidelse, anklage, dømmesyke og en hård tone kommer alltid fra et hårdt hjerte. At man ikke ber om tilgivelse når man i ord har forsyndet seg mot noen, kommer av et hårdt hjerte, likeså når noen ber om tilgivelse og man da bare tørt og kalt svarer «ja, jeg tilgir deg», istedenfor å tilgi inderlig av hjertet, da kommer også dette av at hjertet er hårdt. Og noe så ugudelig som baktalelse, og ikke be om tilgivelse, kommer selvfølgelig fra et stenhjerte.

Det er ikke bare slik at hjertet, trass i all Guds godhet, kan være mere eller mindre hårdt, men det kan også være mere eller mindre forherdet.

Les i bibel-ordboka det som står under hård, hårdhet, hårdhjertet og hårdnakket, samt under forherde og forherdelse. —

Ord. 28, 13 og 14 er meget betegnende: «Den som skjuler sin misgjerning, har ingen lykke . . . den som forherder sitt hjerte, faller i ulykke.» Derfor: erkjenn, bekjenn dine synder, og be inderlig og ydmykt om tilgivelse! Og bevar ditt hjerte mykt og bløtt, hvis du ønsker å være med når Jesus kommer. —

Hver gang man synder uten å bli bedrøvet og be om tilgivelse, blir hjertet hårdere, og det skjer en gradvis større forherdelse. Og etter hvert blir det vanskeligere å få det til å smelte. Men muligheten er der: «han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde!» Salme 114, 8. «Forherd ikke eders hjerte!!!» Salme 95, 8.

«Han så omkring på dem . . . full av sorg over deres hjertes forherdelse.» Mark. 3, 5. Den forherdelsen er ikke så svært vanskelig å forstå. De var så opptatt med å få dømt Jesus, at de ikke kunne glede seg over at en mann ble helbredet på en helligdag. Det var smått stell med den ømme medfølelsen da! —

Adskillig vanskeligere er det å forstå at det var bevist at disiplenes hjerter var forherdet, derved at de ble ute av seg selv av forundring over at Jesus gjorde et nytt under, enda de hadde vært vitne til at han hadde gjort veldig under før. Mark. 6, 49—52.

Den dyptgående sannhet hva dette angår er denne:

Hvis Guds gjerning ikke gjør dyptgående og vedvarende inntrykk på oss, da beviser dette at vårt hjerte er forherdet. Likeså når vi leser, eller hører, livets ord i sannhet uten at dette gjør dypt inntrykk på oss, så det merkes på vårt liv. Ja, da er nok hjertet mer eller mindre hårdt! —

«Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet?» Mark. 8, 15—21. Det er klart at Jesus mente at det var slik med dem, selv om han stilte det i spørreform.

Av dette får vi denne alvorlige lærdom, at om vi ikke forstår den åndelige mening av det vi med rimelighet burde forstå, da er årsaken den at hjertet er hårdt eller forherdet. Og dette betyr igjen at det dessverre finnes mange forherdede brødre og søstre som hverken forstår dette eller hint av det som de burde ha forstått for lenge siden. Dette harmonerer aldeles med Hebr. 5, 12.

Av Hebr. 3, 13 og 15 ser vi tydelig at selv om vi er midt i den levende Guds menighet, er det fare for at vi kan forherdes ved syndens svik, ja at forherdelsen kan finne sted midt under det at man hører Guds røst. «Idag, om I hører Guds røst, da forherd ikke eders hjerter . .» Hebr. 3, 15.

Hver gang man hører Guds røst, gjør man ett av to: enten tar man imot det man hører, slik at dette utretter noe i en, eller man gjør seg hård slik at det ingen virkning gjør.

Dette står jo også fortreffelig i Hebr. 4, 2: «. . . men Ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen smeltet sammen med dem som hørte det». Så betegnende!!! Hvis hjertet er bløtt, da smelter Ordet sammen med den som hører det. Ja, da blir man omskapt, forvandlet, til det som Ordet sier. Hvis ikke preller det av, og blir altså til ingen som helst nytte. Og det ironiske blir da, at kunnskapen kan øke betraktelig, og kunnskapen i seg selv — uten at den blir fulgt — gjør den bedrøvelige gjerning at den oppblåser. 1. Kor. 8, 1. Da har den altså rett og slett gjort skade istedenfor nytte!

Det er således livet om å gjøre å smelte sønder og sammen, så hjertet blir mykt og bløtt og ømt, erkjennende og mottagelig, og i alle deler å vandre varlig, så man alltid må kunne bevare dette myke, mottagelige hjertet, og vokte seg vel for den minste antydning til forherdelse på hvilket som helst av alle livets områder, eller overfor noen som helst av alle livets ord.

F. eks.: «I menn, elsk eders hustruer, og vær ikke bitre mot dem.» Det er jo bare når hun ikke er som hun bør være, at han kan fristes til å bli bitter på henne. Ordet sier at man skal elske henne da også. Enten er da mannens hjerte så bløtt og medfølende at det smelter sammen med denne formaning, og elsker henne av hele sitt hjerte, når hun er såkalt umulig, eller så er det så hårdt at han blir bitter. Ordet ble ham da til ingen nytte. Dette er så enkelt som 2 + 2 = 4.

F. eks.: «I hustruer, underordne eder under eders egne menn.» Enten er da deres hjerte så mykt og bløtt at det smelter sammen med dette ord, slik at de gjør hans vilje med glede, uten protest eller innvending, eller så forherder de seg slik at de sier imot, fordi de selv tillater seg å synes noe annet. Hjertet er da temmelig hårdt, idet de jo da brutalt forkaster Guds ord. De kan ikke forstå dette ord. Og da passer det ekstra godt med Jesu ord hin gang: «Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet?»

F. eks. «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» Er hjertet mykt og bløtt, da smelter dette ord sammen med hjertet. De blir til ett, og det betyr da at nøysomheten med alt jordisk straks begynner å vise seg, til ære for Gud, og til nytte for ens medmennesker. Hvis ikke er hjertet forherdet så man er uimottagelig for nøysomhet, og fortsetter som før, like rund og upåvirket! Akk og ve! for en formastelig forherdelse. — — —

F. eks.: Hva ville skje om søstrene tok imot Guds ord om å pryde seg med en stille og saktmodig ånd? Da ville denne ånd ved tro smelte sammen med deres hjerter, slik at vi alltid ville se dem og høre dem yndige i sitt vesen i det daglige liv. I motsatt fall har Ordet prellet av fra deres forherdede hjerter. Enten — eller!

Ved syndens svik oppstår det forherdelse. Hva vil det si? D.v.s. at jeg p.g.a. mine syndige tilbøyeligheter blir lurt til å forsvare meg selv, og til å bortforklare sannheten, så jeg umulig kan forstå at jeg gjør noe som helst galt, trass i at jeg slett ikke er lydig mot Ordet. —

Et særdeles aktuelt og dødsens alvorlig eksempel er dette Jesu ord: «Døm ikke!» Hva har de fleste troende gjort med dette ord? Har det ved tro smeltet sammen med deres hjerter? Nei, de aller fleste har ikke tatt imot det, men tvert imot forherdet sitt hjerte, slik at man har hatt for vane nær sagt å kritisere og dømme alt og alle. —

Jeg for min del er levende overbevist om at nettopp dette store, skjebnesvangre onde er en hovedårsak til at det er smått stell med så mange, og til at det går svært ille med enkelte, trass i alt det Guds ord de har hørt og lest. —

Hvis hjertet er varmt og bløtt og godt, vil et slikt ord nødvendigvis ved tro smelte sammen med våre hjerter, i den grad at det for bestandig blir slutt med dømmesyken. For denne sykdom er i høy grad livsfarlig. Hele menneskeheten lider av den. Den begynner med at man dømmer på løpende bånd (tenk om alle disse dommene dine ble tatt opp på lydbånd, og gjengitt offentlig?) og kan lett fortsette med at du også fordømmer noen. Og derved blir du selv fordømt. — Skynd deg, og la ditt hjerte smelte! Skynd deg å be om tilgivelse! Skynd deg å ta dine hårde ord tilbake!

Hvert hårdt ord avleirer noe hårdt i ditt eget hjerte, og muligens i andre hjerter også, likeså hver ubarmhjertighet, hver motsigelse, hver ubenyttet anledning til å be om tilgivelse, eller til å tilgi andre, og likeså enhver kritisk bemerkning og ethvert hånlig ord, og hvert mistenksomt ord. For alt slikt kommer fra et hårdt hjerte, og gjør hjertet hårdere og hårdere. —

Det blir således en inngrodd, stygg vane. Og jo lengere den har vart, dess vanskeligere å komme bort fra den. —

Om det finnes noe hårdt i ditt hjerte — meget eller lite — måtte det smelte idag!