En skrikende mangel på gudsfrykt!

En skrikende mangel på gudsfrykt!

Slik er det hos de fleste troende. Men de er så langt borte fra sannheten, at de ikke skjønner selv hvor ille det er med dem. De vet ikke engang hva gudsfrykt er, hvori den består, og hvorledes den virker.

Slå opp i bibel-ordboka på frykt og på frykte, så vil du finne at det eksisterer 2 vidt forskjellige slags frykt. Den ene slags frykt er å frykte Gud, og dette er en hellig frykt (Hebr. 11, 7), en frykt for å mishage Gud, og den andre frykten, er frykt for alt mulig annet, og dette er en vanhellig, i høy grad skadelig frykt. Om denne står det mange slike formaninger: Frykt ikke!!! Nemlig ikke for noe som helst uten dette ene å mishage Gud, å gjøre ham imot, å overtrede hans lover og bud og formaninger. —

Men om den hellige, gode, fruktbringende frykt, om gudsfrykt, står det: Frykt Herren! Frykt Gud! «La oss frykte Herren!» «Ja, for Ham skal I frykte!» «Vær ikke overmodig, men frykt!» «Tjene Gud med blygsel og frykt.» «Arbeide på eders frelse med frykt og beven.» «Herrens frykt fører til liv.» «Herrens frykt forlenger livet.» «Ferdes i frykt i eders utlendighets tid!» «Å frykte Herren, er en livsens kilde.» «Frykt Gud, og gi ham ære!»

«Frykt Herren, og vik fra det onde!» Ord. 3, 7. «Job fryktet Gud, og vek fra det onde.» Job. 1, 1. Gudsfrykten består i å vike fra det onde, fra alt som mishager Gud, fra alle mulige overtredelser. Den virker slik at man viker langt bort fra synden. Altså ikke at man er enig i at man burde gjøre det, og heller ikke at man forsøker (forgjeves) å gjøre det, men ganske kontant og avgjort at man gjør det!

Det blir altså gjort, det skjer, det blir en kjensgjerning! Hvis ikke, har jeg jo ikke fryktet Gud og veket fra det onde. Det er enten — eller! I så tilfelle har jeg bare hyklet å være gudfryktig, eller m.a.o. bare hatt et skinn av gudsfrykt. 2. Tim. 3, 5. Sann gudsfrykt innebærer altså handlekraft! —

Når Skriften formaner gang på gang: «Avlegg! Avlegg! Avlegg!» og jeg virkelig frykter for å mishage Gud, for å være ulydig mot hans ord, da blir all denne synd avlagt, den blir borte, den mister sin makt over meg. Den blir skilt fra meg, og jeg blir skilt fra den! Halleluja! Da går ordene i 1. Joh. 3, 8 i oppfyllelse: «Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.»

Det blir da slutt på å gjøre bevisst synd. Kjærligheten til Gud, til å behage ham istedenfor å mishage han, gjør at jeg holder hans bud, og det med hjertens fryd og glede og takknemlighet! Ære være hans navn!

Hvorfor får de fleste ikke seier over synden? Hvorfor fortsetter de å synde? Fordi de mangler frykt for å gjøre Gud imot, og derfor ikke er så nøye med hva de tenker, sier og gjør. Derfor gir Gud dem ikke nåde og kraft til å seire. De er det ikke verd. Gud har ikke så svært stor interesse av slike likeglade og likegyldige personer. — — —

Hvis man virkelig fryktet for å mishage Gud, hvilken virkning ville da Jesu ord «døm ikke!» ha gjort? Da hadde man veket langt bort derfra, og holdt seg langt borte fra alt slikt resten av livet! Istedenfor det, holder de aller fleste på med å dømme og kritisere hverandre så lenge de lever. Da er man svært langt borte fra å frykte og elske Gud. Man gjør som folk pleier å gjøre, istedenfor å gjøre som Jesus har sagt. Det er veldig grovt. — — —

Man sier ikke at man blåser i hva Jesus har sagt. Men man sier det tydelig og klart allikevel ved sine handlinger, ved den tilvante kritikksyke og dømmesyke. —

Og hva med Skriftens ord om tomt snakk, og hvert unyttig ord, og om å holde sin tunge i tømme? Hvor mange har vært så livende redd for å forsynde seg i dette, at tomt snakk og unyttige ord er opphørt? Sannheten er nok den at man har vært så overfladisk, og har sovet så hardt, at man har vært uvitende om sin skrikende mangel på gudsfrykt. — — —

Og hva skal vi si om virkningene av de herlige Jesu ord i Joh. 17, 21—23?? Det har ikke virket mere på de aller, aller, fleste troende, enn vannet trenger inn på en gås. De tror ikke mere på disse herlige ord, enn katten tror på dem! Det kan man både se og høre lang vei!

Ja, selv blant de bedre, blant de forholdsvis meget gudfryktige, kan det være adskillig svikt i en levende tro på noe så guddommelig og opphøyet som innholdet i Joh. 17, 21—23. Les ettertenksomt om igjen og om igjen disse sanne ord, med den edle hensikt å tro dem av hele ditt hjerte, med frykt for å tvile. For uten tro er det umulig å tekkes Gud. Hebr. 11, 6.