Åndens dåp - tungetale / tungetale - Åndens dåp

Åndens dåp — tungetale — Tungetale — Åndens dåp

Det er strid om hvorvidt tungetale er tegnet på Åndens dåp eller ikke. Når en diskuterer det, har en liten erfaring på hva Åndens dåp er. Det ville være en fattig Åndsdåp hvis bare tungetale skulle være tegnet. Mange har slått seg til ro med det, og er blitt bedratt.

Jesus har gitt oss tegnet på at vi har fått den Hellige Ånd: «Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder.» Ap. gj. 1, 8. «Men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten, for han skal ikke tale av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne eder.» Joh. 16, 13—14. På dette kan du vite om du har den Hellige Ånd eller ikke. «Han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris.» Ef. 1, 13—14. Vi skal vite om vi har pantet eller ikke, og Jesus har gitt oss beviset.

Menneskene har alltid krevet tegn, og tegn og under er til hjelp for troen. Men behøver du å tale med tunger for å vite om du har opplevd en Åndsdåp? Når vi leser om Peter i Kornelius’ hus, da forstod Peter ved det tegn de hørte: «For de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud», at Ånden var utgytt over hedningene likesom over dem. Ap. gj. 10, 45—47. Når da Peter ble krevd til regnskap av jødene, hadde han dette tegn til forsvar for seg, og han sier: «Men da jeg begynte å tale, falt den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.» Ap. gj. 11, 15. Han sier: I begynnelsen. Det var altså ikke alltid på samme måte siden. De som fikk Ånden, trengte ikke det tegnet — om det også for dem var en bestyrkelse av troen — men de andre som var tilstede.

«For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme.» 1. Kor. 12, 13. Til alle dem som var døpt med én Ånd, sier han: «Taler vel alle med tunger?» V. 30. Her kommer det med all tydelighet frem at ikke alle talte med tunger av dem som var Åndsdøpt. Det var altså endel som ikke hadde det tegnet. Å tale med tunger er en gave, og Paulus formaner oss til å strebe etter de åndelige nådegaver. Da vet vi at den mest alminnelige gaven er tungemålsgaven. Her må vi gjøre en forskjell mellom å hjelpe dem som søker Åndens dåp, og å hjelpe dem som har fått Ånden, til den nådegave å tale med tunger.

Det er mange predikanter vi kan kalle for vekkelsespredikanter. De driver med møteteknikk og får mange frem til botsbenken. Mange steder hvor de kommer, kan de rose seg av vekkelser. Men hvordan går det etterpå med dem som bøyde seg? Slik kan man også kalle enkelte for «Åndsdåpsfabrikanter». De holder på med dem som søker Åndens dåp, for å få dem til å tale med tunger. Når de da har fått dem frem til å si noe uforståelig, så mener de å ha tegnet på Åndens dåp. Enkelte er dyktige på dette området. Nå blir spørsmålet: Har de talt med tunger som en følge av en Åndsdåp, eller tror de at de har Åndsdåpen som en følge av at de talte med tunger? Hvordan er det med det som Jesus sa var følgen av å ha fått Ånden?

Erfaringen sier at iblant dem som roser seg mest, av Åndsdåp og taler mest om de åndelige gaver, ser man svært lite av Åndens frukter. Gal. 5, 22. Derimot ser en mye av kjødets gjerninger så som trette, partier, herskesyke, vrede, hor osv. Det betyr ikke at de ikke kan ha opplevd Åndsdåpen, men fordi de ikke verdsetter Åndens frukter, men bare søker Åndens gaver, så farer de vill. De farer vill fordi de ikke søker det tegnet Jesus har gitt, det som Ånden skal gjøre: Den «skal veilede eder til hele sannheten.» Mange farer vill og tror de har fått Ånden, fordi de taler med tunger, og så var det bare i sin egen ånd de talte, uten å ha fått Ånden.

Ingen kan bære Åndens frukter uten å ha fått Ånden. Ingen kan døde legemets gjerninger uten ved Ånden. Rom. 8, 13. Ingen kan være i Kristus uten å være døpt med den ene Ånd, og ingen kan alltid vinne seier uten å være i Kristus. 2. Kor. 2, 14. Hvis vi følger Peters formaning, så farer vi ikke vill: «Så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd.» «For når I gjør disse ting, da skal I ingensinne snuble.» 2. Pet. 1, 5. 10.

Vi kan da også se, når vi leser brevene, hvorledes apostlene legger all vekt på Åndens frukter. Bare i 1. Kor.brev skrives det om de åndelige gaver, og det var til dem som hadde alle. 1. Kor. 1, 7. De la hovedvekten på gavene istedenfor på frukten. Derfor ble det uorden, synd og ingen åndelig vekst. 1. Kor. 3, 1—3. Akkurat det samme opplever en idag i slike kretser.

Vi lever i den siste tid, like før Antikrist skal åpenbares. Da forstår vi også at Antikrists ånd har en veldig makt. Menneskene vil gjerne se og høre noe ekstra. Derfor løper de etter tegn og under, og det er ved det Satan skal forføre menneskene. Han skal bruke «all løgnens makt og tegn og under.» 2. Tess. 2, 9. Det skal lykkes ham å forføre alle dem som ikke elsker sannheten, men de som jager etter helliggjørelse, skal han ikke makte å forføre. V. 13. Hebr. 12, 14.

At vi har den riktige innstillingen på dette området, er av største viktighet. Vi ser da også at Jesus var rask til å korrigere de 70 som han hadde utsendt. Det var en veldig makt Jesus hadde gitt dem, men han sa: «Dog, gled eder ikke over dette at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen.» Luk. 10, 19—20. Allikevel ser vi at mange av dem gikk vekk siden. De hadde ikke forandret sinnelag. Joh. 6, 66.

«Salige er de fattige i Ånden.» «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet.» «Salige er de rene av hjertet — de barmhjertige — de saktmodige — de fredsommelige», osv. Det er Jesu lære. Matt. 5, 3—11. Disse blir ikke forført, og det er menighetens oppgave å hjelpe slike. Gud vil legge til menigheten dem som lar seg frelse. Ap. gj. 2, 47.