Stevnereferat: Påske 1970

Påskestevnet 1970

Det er umulig å beskrive de store og herlige virkninger som går ut fra dette stevnet. Vi var samlet ca. 1800 venner fra mange land.

Gud åpenbarte seg mektig iblant oss på så mange vis. Det ble en kraftig vekkelse i det å få myke og gode hjerter som er renset fra det harde, stive og ubarmhjertige. Mange bad hverandre om tilgivelse for harde, kritiske og dømmende ord. Det var en kraftig oppmykningsvekkelse i beredelsen av Kristi komme.

Om kveldene var det ekstra velsignede vekkelsesmøter hvor flere hundre unge var tilstede. Det var mange unge som gav sitt hjerte til Gud. De nyfrelste ble bedt om å komme frem for å avlegge sine vidnesbyrd, og en stor skare kom frem. Iblant disse var det flere unge som foreldrene har hatt store vanskeligheter med. Nå vidnet de om at alt skulle bli nytt. Det harde, stive og kalde skulle forsvinne, og de ville ta igjen det forsømte ved å vise ekstra godhet mot sine foreldre. Ja, tenk hvor godt det blir for dem selv og for dem de er sammen med. Med harde og kalde hjerter gjør man det vondt for seg selv og andre.

Br. Aslaksen har i den senere tid besøkt flere av menighetene, og det er blitt vekkelse med omvendelse fra det harde og stive. De som har hatt vanskeligheter med å tåle hverandre, har smeltet sammen i inderlig broderkjærlighet.

Br. Aslaksen åpnet stevnet med å tale om den uhyggelige tid vi lever i med frekke, harde og hovmodige hjerter. Det går for full fart nedover med omtrent hele menneskeheten, men med dem som frykter og elsker Gud av hele hjertet, går det oppover i alt som er rent, sant og godt. All synd og galskap kommer av at det er mere eller mindre hardhet i hjertet.

I Esek. 36, 26 står det: «Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og vil ta bort stenhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte.»

Ved et mere eller mindre hardt hjerte er man også mere eller mindre upåvirkelig av herlige og verdifulle sannheter. En blir fattig istedenfor rik på alt det gode og Guds velsignelse. Gud kan ikke velsigne oss med harde hjerter. Dumt er det å leve et slikt hardt religiøst liv i mange år. Gud vemmedes på Israel i firti år, og han svor i sin vrede at de ikke skulle komme inn til hans hvile. Salme 95, 9—11. Det går ikke an å få hvile og fred i et hjerte som delvis er hardt og forherdet.

«Men fordi ditt hjerte ble bløtt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn . . . og fordi du sønderrev dine klær og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren.» 2. Kong. 22, 19. Straks vi erkjenner vår hardhet og omvender oss, vil Guds ømme og gode hjerte være for oss. Dette fikk Paulus erfare. Han raste mot de hellige og var med på mordet på Stefanus, men da han omvendte seg, ble han Guds fortrolige venn og medarbeider.

I Rom. 2, 4—5 skriver Paulus: «Eller forakter du hans godhets og tålmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Ved din hardhet og ditt ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares.» Ved hardhet opphoper vi oss vrede på dommens dag, men ved ydmykhet, godhet og barmhjertighet opphoper vi oss evig lønn på hin dag. Barmhjertighet roser seg mot dommen, men dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet. Jak. 2, 13.

I Matt. 18, 21—35 leser vi om den ubarmhjertige medtjener. Selv hadde han fått ettergitt sin gjeld på 10 000 talenter (mange millioner kroner) og gikk ut og tok strupetak på sin medtjener som skyldte ham hundre penninger (som omtr. ikke var noe i forhold til det han selv var tilgitt) og sa: Betal det du skylder! «Og hans herre ble vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var ham skyldig. Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.» Vi er skyldige å tilgi av hjertet hverandre likesom Jesus har tilgitt oss.

Menneskenes hjerter har til alle tider vært harde. Se Sak. 7, 9—14. Herren sa: «. . . Vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre . . . og tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte! Men de ville ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot, og sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte, og sitt hjerte gjorde de hardt som en diamant . . .» Men da kom også Guds vrede over dem.

Det er noe som heter: hard, hardere, hardest og bløt, bløtere, bløtest. La oss begjære av Herren å få det hjertet som er bløtest og mest ømhjertet.

«Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet, kappes om å hedre hverandre!» Rom. 12, 10. Enkelte er så harde at de har svært vanskelig å få sagt noen rosende ord til eller om en bror eller søster. De er langt borte fra dette kappløp i å ære hverandre. De er så onde og harde at de ikke ser noe annet enn mennesketilbedelse i noe slikt. De forstår ikke å ære i det verk som Gud har gjort i den enkelte.

«Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet?» Matt. 8, 15—17. At man ikke forstår åndelig tale kommer av at ens hjerte er forherdet. Bare når vårt hjerte er bløtt, virker Guds ord på oss som det skal, ellers er vi ikke istand til å forstå.

Det er noe som heter å være egen og egenrådig, og det kan også henge ved ledende brødre og Guds medarbeidere. Vi ser i Fil. 4, 2: «Evodia formaner jeg, og Syntyke formaner jeg til å ha det samme sinn i Herren.» De hadde kjempet sammen med Paulus i evangeliet. Det ble også ved et tilfelle en skarp strid mellom apostlene i begynnelsen. Ap. gj. 15, 37—41. Men de vokste frem til å bli en fullkommen enhet på samme vis som Faderen og Sønnen er ett. Denne fullkomne enhet må vi ha en levende tro på å få del i. Vi må vokte oss for den minste surdeig av det harde og strie. Det er bare som det bløte ler i Guds hånd, at vi kan dannes og forenes. All dom, kritikk, bebreidelser osv. må renses vekk. Det er bare når vi er fulle av godhet at vi er istand til å formane hverandre på rette vis. Rom. 15, 14. At vår vekst og utvikling i Kristus går så smått kommer av mere eller mindre hardhet.

Er det noe hardt i hjertet er en god ettersom en mener de forskjellige fortjener det. Vi er kalt til å være som vår himmelske Far, slik at vi lar vår sol gå opp over onde og gode. Matt. 5, 45. Vi kan få nåde til å velsigne dem som forbanner oss, og gjøre vel imot dem som hater oss. V. 44.

Hevnfølelsen skjuler seg på så mange vis. De fleste holder på fra de er barn og så lenge de lever med å utøve hevn i smått og stort. La oss overlate alt til ham som dømmer rettferdig!

Vi er kalt til samfunn med Jesus Kristus og med hverandre i ett legeme. Alt som vil ødelegge dette samfunn må hates. Det er bare i fornedrelsen vi får samfunn med Kristus og de hellige. Søker vi oppover, får vi samfunn med de dårligste mennesker og med Satan selv. — Apostlene tok vare på samfunnet, og det må vi gjøre som aldri før. «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse!» Rom. 14, 19.

Forlikelsens tjeneste er en herlig tjeneste, la oss ta vare på den! 2. Kor. 5, 20. La oss være med å vende barnas hjerter til fedrene og fedrenes hjerter til barna, slik at barn og foreldre kan forenes i Kristi kjærlighet og fred. Her må vi be og tro. La oss ta den kananeiske kvinne og enken hos den urettferdige dommer som forbillede i ikke å gi opp i bønnen. Se Matt. 15, 22—28 og Luk. 18, 1—8.

En berømt taler som levde for mange år siden avsluttet alle sine forskjelligste taler med dette: «Men min mening er at Kartago skal tilintetgjøres.» Slik må det stå for oss til alle tider at all hardhet i vårt liv skal tilintetgjøres.

Paulus ville at de andre skulle etterfølge ham som han etterfulgte Kristus. Har dette gjort et alvorlig inntrykk på oss, da følger vi også Kristus. La oss lese grundig om det helhjertede og oppofrende liv Paulus levde og ikke med falsk beskjedenhet tenke at det går ikke an for meg. Det er å ha ringe tanker om Kristus som innbyr oss til å bli etterfølgere i hans fotspor. 1. Pet. 2, 21. Paulus jaget etter å bli lik Kristus. De fleste er langt borte fra å ha det slik. Er vi åndelig late er vi ikke opplagt til å løpe i Kristi fotspor, og en får ikke mange lyse tanker om å gjøre det gode i alle retninger. «Men ett gjør jeg idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Fil. 3, 14. Det er det mest lønnsomme løp som finnes, så la oss helhjertet være med der. Se også 1. Kor. 9, 23—27. En slik trelldom som det står om i vers 27 er god og nødvendig.

Paulus fant ut at alt hva han før hadde sett opp til som vinning, regnet han nå som tap. Etterhvert som han løp frem i Guds lys og visdom, ble stadig mere plassert på minussiden. La oss prøve alt hva vi sier og gjør om det er pluss eller minus i Guds øyne. Vi er alle tildelt en kort løpetid. Må vi undersøke våre vaner om de er minus eller plussvaner. De fleste har nok en svært liten minushaug.

Vanligvis gir de forskjellige lands offiserer ordre til soldatene om å storme frem mot fienden. Men de israelske offiserer går selv foran og sier: «følg meg!» i det de stormer frem.

Når de fleste møter noe hardt eller vondt, så blir de harme og vrede, men det fullkomne er å bli bedrøvet.

I den siste tid er det en kraftig virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Gud skal selv sende dem som ikke tar imot kjærlighet til sannheten, kraftig villfarelse så de tror løgnen. 2. Tess. 2, 9—12. Vi farer vill dersom vi vil være leder uten samtidig å ville fornedre og fornekte oss selv og være et forbillede i alle Kristi dyder. Ser vi opp til tegn og under fremfor tålmodighet, enhet i broderskapet, rettferdighet, sannhet, godhet osv. så farer en vill. Hva hjelper det med alle nådegavene dersom en har vanskeligheter med å tåle hverandre? Den beste vei til nådegavene er kjærlighetens vei i offer og omsorg for hverandre. Her kjenner vi vår nød og fattigdom og søker nådegavene som er til hjelp, trøst og oppbyggelse. Å gjøre seg stor av nådegaver Gud har gitt en er en vederstyggelighet. Jesus ville ikke at disiplene skulle glede seg over at åndene var dem lydige, men at deres navn sto oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 17—20.

Det er ikke lenger tid til fromme ønsker og talemåter. Nå må Guds ord bli en kjensgjerning i våre liv slik at man kan føle og ta på det. Se 1. Joh. 1, 1. Det er bare i gode hjerter at Gud kan gi sitt gode forråd, Luk. 6, 45, og det er bare i den gode jord som Gud kan så den gode sed. Matt. 13, 8.

Ja, dette var et lite utdrag av flere brødres vidnesbyrd. Må vi alle være med i denne oppmykningsvekkelse i beredelsen av Kristi komme!