Stevnereferat: Nyttår 1969/70

Nyttårsstevnet

på Brunstad ble ekstra velsignet med mange venner fra inn- og utland. Fra utlandet kom det venner helt fra Østerrike, Sveits, Syd-Tyskland, Frankrike og England. Broderkjærligheten trosser kulde og lange slitsomme reiser. Vi hører sammen i tid og evighet, og ekstra godt er det hver gang å se og høre hverandre.

Hele stevnet var i en velsignet vekkelsens ånd. Mange ville berede seg for Kristi komme ved å leve et helhjertet liv i troskap og gudsfrykt. Om kveldene var det ungdomsmøter hvor flere hundre ungdommer var samlet til skikkelige vekkelsesmøter. Også denne gang var det mange som gav sitt hjerte til Gud. Det var velsignet å høre de brennende og innholdsrike vidnesbyrd fra den store skare av frelst ungdom. Ved troskap går de en herlig tid i møte.

Br. Aslaksen åpnet stevnet med å formane til alvor og gudsfrykt ut fra flere skriftsteder i Job. I kap. 1, 1 står det om Job at han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde. Når han vek fra det onde, så kom han langt vekk fra det og inn i det gode. Ved gudsfrykt viker vi fra det onde. De fleste sitter bare og nikker til sannheten uten at det blir noe radikalt og skikkelig ut av det. Når vi i ti, tyve år eller mere har vært tro i dette å vike fra det onde og gjøre det gode, så er det virkelig blitt utrettet noe i våre liv, og det har skjedd en forvandling fra herlighet til herlighet.

Guds rike består i kraft, i handlekraft. Noen kan nå langt på kort tid, mens andre oppnår omtrent intet etter mange år i slapphet. Guds rike utvikler seg kraftig i dem som tror og tar Guds ord alvorlig og handler etter det. En kan ikke ta det slapt og regne med at det blir nok bra i løpet av noen år. Det å ha imot noen er ondskap og grov synd og ikke små ufullkommenheter.

Vi skal gjøre Gud regnskap for hvert unyttig ord. Vanligvis er det en strøm av unyttige ord.

«Bare jeg visste å finne ham og kunne komme frem til hans trone! Jeg skulle legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.» Job. 23, 3—4. Kan vi som Job, trede frem for Guds åsyn med beviser forat vi lever et hellig, rent og seirende liv? Kan vi som Job fylle vår munn med slike beviser, eller blir den bare halvfull eller mindre? Det er dumt å forsvare seg selv og unnskylde sin dårskap. Dersom vi dømmer oss selv, blir vi ikke dømt.

«For han kjenner den vei jeg holder meg til, prøvde han meg, så skulle jeg gå frem av prøven som gullet.» V. 23. Hvordan har vi det og hvordan tar vi det i livets mange prøver?

«Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øyne tæres bort?» V. 16. Har vi en slik overstrømmende godhet i vårt hjerte? De fleste er ikke innstillet på å gi og gjøre godt. Får de mere penger, så tenker de straks på å plassere dem i noe mere de kan bruke for seg selv. Et ordspråk sier at meget vil ha mer og Satan vil ha fler.

Vi ble formanet til å lese Job 31, 37 og aldri glemme det. «Jeg skulle gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulle jeg møte ham.» Tenk å kunne gjøre regnskap for alle sine skritt!

«Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem, ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» Matt. 6, 1.

Er vi gudfryktige og står for Guds åsyn, så gjør vi det gode i det skjulte og åpenbare. Man kan trette i et hjem, men straks det banker på døren og noen kommer inn, er man blid og alt ser strålende ut. De lever for menneskers åsyn og ikke for Gud. Blir det sagt noe ufordelaktig om en, blir en urolig og prøver å rettferdiggjøre seg selv. For Guds åsyn går man stadig inn i et større lys og til dypere hvile. En lærer i denne hvile å overlate alt til ham som dømmer rettferdig. Alt skal bli åpenbart og avklaret. — Det er bare de som er blitt disipler og vil følge Jesus, som er istand til å høre og gjøre disse sannheter.

På grunn av syndefallet er alt kommet i uorden i våre liv. Jesus kom for å sette alt i rette skikk. Det er mange som tror på syndenes forlatelse, men få tror på at de kan bli forvandlet til å bli rene, sanne, gode, rettferdige og at det er mulig å overvinne de onde tilbøyeligheter.

«Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Hebr. 11, 1. Tro er full visshet. Det er helt sikkert at det skal lykkes fullt ut. Overbevisning om ting som ikke sees, det er tro. Når jeg ønsker å bli fylt med kjærlighet, barmhjertighet, saktmodighet, ydmykhet og alle Kristi dyder, så er det umulig å få dette, dersom vi ikke har denne levende tro med full visshet og overbevisning. Vi kan ikke tro på Guds herlige ord uten at det gjør en kraftig virkning og forvandling i våre liv.

Br. Aslaksen formante oss til å bruke Bibelordboka flittig og bl. a. slå opp på full, fullbyrde, fullende, fullføre, fullkomme og fullkommenhet.

«Enhver være fullt sikker i sitt eget sinn.» Rom. 14, 5. Det er tro. «Han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning . . .» Hebr. 13, 21. Enten tror jeg det eller tror jeg det ikke. «Alt det du tar deg fore, skal du og kunne fullføre.» 1. Sam. 26, 25.

«Men nu kommer jeg til deg, og dette taler jeg i verden forat de skal ha min glede fullkommen i seg.» Joh. 17, 13. Å ha denne glede fullkommen i seg er umulig uten å ha den levende tro som er fullviss, og overbevist om at det er fullt ut mulig. Har vi tro, kan det ikke annet enn bli slik med oss. Ved denne tro blir vi også fullkomment til ett. Joh. 17, 23.

Vi må stå i rett forhold til Gud i vår kamp mot synden. Hustruen skal ikke underordne seg sin mann for å stå høyt og få dette og hint av ham som belønning. Hun skal bekjempe sine selviske tilbøyeligheter og behage Kristus i sin underordnelse. Slik skal det være også i forholdet mellom tjenere og arbeidsherrer. Vi skal tjene Kristus i alt hva vi sier og gjør.

Åp. 3, 1—6. I Sardes var det noen som ikke hadde smittet sine klær. Vi må ikke smitte våre gjerninger ved å tekkes mennesker og søke ære av dem. Våre gjerninger skal være som rent og skinnende fint liv. Åp. 19, 8. Sardesengelen hadde navn av å leve men var død. Vi skal ved et skjult gudfryktig liv få et navn av Gud.

Vi må være oppriktige om det skal lykkes for oss. Oppriktig er å være sann i hjertets innerste. Salme 15, 2. Alle som er oppriktig av hjertet, gir Guds dommer medhold. Salme 94, 15. De uoppriktige forsvarer og unnskylder seg selv istedenfor å gi dommene medhold. Det er et ordtak som sier at katter kommer alltid ned på bena. Hvordan er vår tjeneste og ferd sammen med hustru, barn og våre medmennesker ellers? Finner vi noe å dømme hos oss selv slik at vi stadig får del i en større fullkommenhet etter det lys Gud gir oss? Vi kan bli så åndelig selvsikker og selvbevisst at man ikke finner noe å dømme hos seg selv.

«Det går opp et lys i mørket for de oppriktige . . .» Salme 112, 4. Den oppriktige leter for å finne noe som kan renses bort fra en selv, for å kunne bli bedre for sin ektefelle og bedre som mor og far. Den oppriktige ransaker og prøver seg selv, og en får stadig lys der hvor det før har vært mørkt. En går fra lys til lys, og det blir bedre og bedre i alle retninger.

«Så la oss lære å kjenne Herren, la oss med iver søke å lære ham å kjenne! . . .» Hos. 6, 3. Skal vi få en kledning skinnende hvit lik vår brudgoms, så må vi med iver lære å kjenne Herren. Iver er å vite hans vilje og gjøre den straks. Ville og gjøre er iver. Da vil morgenrøden stige frem til høylys dag i våre liv. Det kommer da regn og vekst. Herrens øyne skal hvile på deg fra årets begynnelse til dets ende. 5. Mos. 11, 12.

«La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» Fil. 2, 5. Jesus fornedret seg selv og var lydig inntil korsets død. Tilslutt kunne han si: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» Luk. 23, 46. Tenk hvilken ånd Jesus overgav etter å ha vært i kjød og blod og hadde vært fristet og prøvd som oss? Hans ånd var krystallklar og ren uten besmittelse av kjødet. — Så lenge vi elsker verden og tingene i verden kan det ikke sies at vi finnes i ham. — Enhver formaning og irettesettelse er betroelser og forfremmelser fra Gud. — Når Gud taler til oss i dagliglivet, så har vi den herligste gjest på besøk. Ta deg da tid som Maria til å høre. — Vi har ikke mere sann iver enn den vi har i vårt skjulte liv for Gud.

«Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» Salme 40, 9. Hvordan er det med oss? Har vi en veldig lyst til å gjøre Guds vilje i alle retninger? I Skriften kan vi tydelig se hva Guds vilje er, men hos de fleste står deres egen sterke og strie egenvilje i veien. Gud står alltid rede til å hjelpe oss til å gjøre all hans vilje.

«Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst! Lov Herren, alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje!» Salme 103, 20—21. Det står ikke de som ønsker å gjøre hans vilje, men de som gjør den, fullbyrder den og adlyder den. — Skal vi gjøre Guds vilje, møter vi sterk motstand fra vårt eget kjød og andres kjød. Stor motstand møter man fra den religiøse verden. — Kristendom er et stort og kraftig enten eller, og det er det også i alle detaljer. Det går ikke av seg selv å gjøre Guds vilje. Det blir også for oss et Getsemane og et Golgata. Meningen er at Guds vilje skal skje på jorden som den skjer i himmelen. De fleste som ber bønnen: «Fader vår» forstår ikke hva de ber om.

Det nye livet skal aldri se tilintetgjørelse, men følger vi kjødets tilbøyeligheter, så fører de oss i tilintetgjørelse.

«Og han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange ser det og frykter og setter sin lit til Herren.» Salme 40, 4. Det har en stor virkning at vi går rundt og er takknemlige og glade. Det betyr veldig mye at barna ser og hører glede og lovprisning i hjemmet. Vi må gjøre mye for hjemmet og barna at det kan være samfunn og godt. Små barn møter mye smil og vennlighet, men anderledes blir det gjerne når de kommer opp i 12, 14 og 16 års alderen og er mere eller mindre vrange og ulydige. Da er det vanskeligere å vise dem godhet. Men i denne vanskelige alder trenger de nettopp godhet og omsorg. En skal ikke omgås dem med en stiv og kjølig holdning. Å synge våre sanger inn i barnas hjerter er viktig fra den tidligste alder.

«Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. Må dette også kjennes og merkes i våre hjem. Basunen må gi klar lyd, så barna våre får lyst til å gjøre seg rede til strid.

La oss ta formaningen i Ordspr. 3, 3 til hjertet: «La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle!» I all vår ferd og tjeneste må vi holde fast ved kjærlighet og trofasthet. Da blir vårt liv og tjeneste salvet og velsignet.

Må vi vokte oss for de minste urene og bekymrede tanker. Når man faller i synd, så kommer det ikke plutselig. Man har pleiet disse urene tanker i sitt hjerte lenge før man faller. «Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet.» Jer. 48, 10. «Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis!»

Tiden heretter er kort, så la oss tjene Herren med iver og glede, så vår inngang kan bli rik og herlig i Guds rike. Vi må ikke kjenne oss motløs og nedslått når Guds lys skinner kraftig inn i vårt liv. Nei, da må vi prise Gud for hva han hittil har gjort, og for det han nå skal gjøre ved betroelsen av et langt større lys.