Stevnereferat: Sommer 1969

Sommerstevnet

Ca. 3 200 venner fra 18 nasjoner var samlet på Brunstad i sommer, og alt gikk velsignet og godt. Utenom Skandinavien var det 531 venner. Aldri har det vært så mange fra U.S.A. og Canada til våre stevner, og om vi opplever flere sommerstevner, så ser det ut til at antallet vil øke. De fleste av dem som har vært på et stevne, gjør alt for å komme igjen. Våre tre kjære negerbrødre var det ekstra godt å høre. De gledet oss med sin sang og innholdsrike vidnesbyrd, og i særlig grad vant de barnas hjerter. Vi fikk en forsmak på den enhet som vil råde blant nasjonene i tusenårsriket.

Br. Aslaksen begynte stevnet med å si at skal vi få mest mulig ut av Guds ord, så lønner det seg å regne slik at vi har aldri forstått det så alvorlig som det er ment. Tenk over det ordet av Jesus: «Ett er nødvendig.» Luk. 10, 42. Vårt liv vil overbevise oss om at vi ikke har forstått det skikkelig. I dag må jeg det og det, sier man om jordiske ting. Det er som regel slett ikke nødvendig. Det eneste som er nødvendig, er å bli skikkelig frelst.

«Samle eder ikke skatter på jorden . . ., men samle eder skatter i himmelen . . .» Matt. 6, 19—20. Vanligvis har man ikke tanke på å samle skatter i himmelen. Gud teller våre gjerninger, og han veier dem. Det gjelder at de er så tungvektige som mulig. Det alm. er at man vil ha mest mulig av skatter både i himmelen og på jorden. Vi må velge en av delene.

«Øyet er legemets lys, er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst, men er ditt øye sykt, da blir hele ditt legeme mørkt. Er altså lyset i deg mørke, hvor stort blir da mørket!» Vers 22 og 23.

Er vårt åndelige øye sykt, så blir hele livet vårt mørkt. Men vi kan gå til Jesus som er vår øyenlege og bli helbredet slik at vi kan se og bedømme alt riktig.

Paulus skriver at når vi har føde og klær skal vi dermed la oss nøye. Har man det ikke slik, så er ens øye sykt, så en ikke ser klart.

Det står om Gud og mammon at den som holder seg til den ene forakter den andre. Vers 24. Har vi sett det så alvorlig? Vi kan ikke elske Kristus samtidig som vi elsker verden og tingene i verden. 1. Joh. 2, 15. De fleste har tingene i verden hjertelig kjær, og de forakter da Kristus.

Det eneste som er stort, er hva Kristus har sagt og gjort og vil gjøre. Vi skal ikke beundre eller se opp til noe annet. Vi har da friske øyne.

Paulus formaner oss til å bli hans etterfølgere, og skriver at mange er blitt fiender av Kristi kors, idet de har buken til Gud og setter sin ære i sin skam. Fil. 3, 17—19. Folk spiser seg fordervet etter sine lyster. Troende mennesker har buken til Gud. De spiser og legger på seg store vektmengder uten å bry seg om hva Guds ord sier og hva leger sier om den slags. En setter også ære i sin skam når man beundrer fine biler, fine hus, fine møbler osv. Djevelen er denne verdens gud. Elsker vi verden, er djevelen vår Gud. Det lønner seg for foreldre å arbeide med barna fra de er ganske små, slik at man legger forakten i dem mot det store i verden og gjør alt i Guds rike stort og herlig. Stort er det når barna selv forakter tidsånden og verdens moter.

«Men vi vil gjerne få høre av deg hva du mener, for om denne sekt er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse.» Ap. gj. 28, 22. Når får man motsigelse alle vegne? Når vi holder fast på ordet slik det står. F. eks. at vi skal fornekte oss selv og ikke elske verden og tingene i verden.

«Du skal ikke tilbede deres guder eller tjene dem, du skal ikke gjøre som de gjør, men du skal rive deres avgudsbilleder ned og slå deres stenstøtter i stykker.» 2. Mos. 23, 24. Her ser vi Guds sinn slik det har vært til alle tider og som i alle tider har fått stor motsigelse av syndere. Israel valgte gullkalven fremfor den levende Gud som på underets vei hadde ledet dem ut fra Egypten. Jesus fikk også stor motsigelse av syndere. Det er godt å vite at sannheten bare får motstand og motsigelse av syndere, samme om de utgir seg for å være fromme og hellige. — Vi lever nå i renselsestiden, og i denne renselse forenes de hellige som venter på Herren. Enhver som har det håp å se ham renser seg selv likesom han er ren. 1. Joh. 3, 3.

Når Guds ord blir utført i handling, da blir det liv. Om vi hører, ja kan Bibelen utenat, så faller alt i grus, dersom vi ikke gjør det vi hører. Dersom vi hører Guds ord og gjør det, da bygger vi huset på klippegrunn og med gull, sølv og kostelige stener.

Det å sole seg i sin viten er vederstyggelig. Mange unge er nysgjerrige og vil vite både dette og hint. De kaster bort kostbar og verdifull tid med å lese en mengde ting for å kunne hevde seg i diskusjoner og brilliere med det som bare er tomhet. De leser f. eks. om forskjellige religioner og gudelærer og dreier diskusjonen inn på slike ting. Det er som å rote rundt i søppeldunkene. Har man fått et klart syn, så må man bevare det ved å forakte verden og allslags storaktighet.

«Men hvorfor kaller I meg Herre, Herre, og gjør ikke det jeg sier?» Luk. 6, 46. De fleste mener ingen ting når de kaller Jesus for Herre. Når jeg kaller ham for Herre, så er det meningen jeg skal gjøre det han sier. Kaller jeg ham Herre, så har jeg valgt det frivillig og skal i ydmykhet og med glede gjøre raskt og nøyaktig hva han sier. Det er ikke slik at vi bare får en minnelse av og til om å gjøre det gode. Nei, vi har en mengde stående ordre i Guds ord, slik at vi ikke bør lure på hva vi skal gjøre. Bibelen er vår Herres ordrebok! Der får vi ordre som er til vårt evige beste og gir oss fred og lykke under alle forhold.

«Likeså og at kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning i tukt og ære . .» 1. Tim. 2, 9. Når man skal kle seg sømmelig i tukt og ære, så bør ingen være i tvil om hvordan man da skal kle seg. Med disse korte skjørter tjener man utuktens ånd. Herlig er det med unge søstre som med sin klesdrakt, er en protest mot tidsånden. — Vi forstår den tid vi lever i ved å lese om frafallet i Israel. I Sak. 5 står det om en kvinne som var bildet på ugudeligheten og frafallet. Hun ble trykket ned i en efa, og det ble satt et blylokk over. Så sendte Gud to kvinner med sterke vinger, og de plaserte ugudeligheten der den hørte hjemme i Babylon. Må det bli mange slike edle og sterke kvinner. Ugudeligheten hører ikke hjemme i den levende Guds menighet. Guds vrede kommer over allslags utukt, urenhet og havesyke, og de får ingen arverett i Kristi og Guds rike. Ef. 5, 3—6. De unge ble formant til å leve et helhjertet liv for Kristus og få sine tanker og interesser i ham. Gud vil da i voksen og moden alder lede den rette ektefelle i ens vei, og en blir spart for mye elendighet.

En hovedfeil er at vi tror for lite på Gud. Vi har del i et himmelsk kall. Vi er kalt til å få del i guddommelig natur. De fleste går forbi disse veldige sannheter og løfter og regner det for uoppnåelig. Tror vi på disse store ting, så virker de kraftig i våre liv. «Men nå er I Kristi legeme og hans lemmer, hver etter sin del.» 1. Kor. 12, 27. «Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer? Langt derifra!» 1. Kor. 6, 15.

Hvem har stoppet skikkelig opp for at vi er Kristi legeme og hans lemmer? Altså en del av Kristus. Vet vi at våre legemer er Kristi lemmer, og vi så bedriver hor, gjør vi Kristi lemmer til en skjøges lemmer. En slik tanke er jo forferdelig. Kristus kan jo ikke bedrive hor, bli fornærmet osv. Vi er utenfor Kristus i en slik tilstand, men det blir som om vi skulle gjøre ham til synder. Det gir oss en stor frykt å tro på denne sannhet. Hvorledes skulle vi da kunne bedrive hor? Livet vårt blir forvandlet når vi får en levende tro på at vi er lemmer på Kristi legeme. Tenk på munnens tale! Vi er kalt til å være som hans munn. I alt hva vi sier og gjør må vi ha det klart for oss at vi er en del av Kristus.

Den første menighet fikk navnet «Veien». Det var ingen vei i den gamle pakt. Det var Jesus som bragte døden over kjødet og innvidde den nye og levende vei. Der er det fremgang, utvikling og vekst. Det blir samfunn og herligheten tiltar. Veien går gjennom kjødet. Ingen mennesker og ingen forhold kan forstyrre vår glede og fred når vi går på denne vei. Det er bare mitt eget kjød med dets lyster og begjæringer som kan hindre min fremgang og ødelegge min fred og glede. Når kjødet blir, ved Kristi Ånd, bragt i døden i alle situasjoner, så går jeg frem på den nye og levende vei gjennom død til liv. Vi bærer med oss Kristi død i legemet og åpenbarer i samme grad Jesu liv og herlighet. 2. Kor. 4, 10. Det er den eneste vei til liv og lykke. I hvert fotspor heter det: «Ikke som jeg vil, men som du vil, Jesus.» Det er bare i denne ene vilje vi forenes til en fullkommen enhet med Faderen og Sønnen og med hverandre i lyset.

Om kveldene var det vekkelsesmøter hvor særlig mange unge ble frelst. Etter ungdomsstevnet var det møter i to dager for noen hundre unge brødre som gledet seg over Ordet, som kom så rikelig frem på så mange områder.

Det er store og herlige virkninger som går ut fra slike stevner, og de er nødvendige for beredelsen av våre hjerter til Jesu snare komme. Vi er lemmer på det samme legeme, og trenger hverandre. Jo, flere vi er sammen og får tjene hverandre med Guds ord, desto mere åpenbares Guds mangfoldige visdom ved menigheten.

En flokk venner fra Amerika sa at de ville komme igjen til stevnet neste sommer, såsant det var mulig, og slik hadde vel de fleste det. Ja, velkommen igjen! Vi hører sammen i et evig og herlig broderskap!

Ovenstående referat er utdrag fra noen av de sannheter som kom frem ved flere brødre, under hovedstevnet.