Vi og våre barn

Vi og våre barn

«Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde.» 1. Joh. 5, 19.

«Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at sommeren er nær. Således skal også I, når I ser dette skjer, vite at Guds rike er nær.» Luk. 21, 30—31.

Nå lever vi altså i vintertiden. Det er kaldt. Det onde har makten. «Hele verden ligger i det onde.» Men vi er av Gud. Vi har Guds rike — sommeren — innen i oss. Når urettferdigheten tar overhånd, blir kjærligheten kald i de fleste. Det er altså det vanlige i denne tid at vinteren overvinner sommeren. Men ikke hos alle. Ved den Hellige Ånd har vi kraft til å seire over det onde, slik at Guds rike — sommeren — kan utvikles i våre hjerter, og varmen strømme ut til alle dem som kommer i berøring med oss. Vårt kall er å overvinne det onde med det gode. Rom. 12, 21.

Det er ikke bare det at vi selv skal bevare sommeren i våre hjerter, men de fleste er også gift og har familie. De bygger et hjem. Der er det meningen at Guds rike skal ha makt. Det skal være et sommerområde der, midt i vintertiden, som en øy i havet. Der må vi sørge for at Kristus som er rettferdighetens sol, uhindret kan skinne. Mal. 4, 2.

Når et barn blir født inn i familien, er det en solstråle fra himmelen. Det kjenner du tydelig når det begynner å smile. Når barnet smiler til deg, da kjenner du det varmer. Der er ingen kamp mot det onde. Det er hvile og fred i det smilet. Dog har barnet arvet den onde natur fra fedrene. Det varer ikke lenge før kampen begynner. Da gjelder det å stride troens gode strid, slik at kulden ikke beseirer varmen, at ditt smil til barnet ikke blir borte. For da mister du også gjensmilet fra barnet, det som du husker varmet ditt hjerte så godt, og barnet blir sky. Da har du ikke forstått å stride troens gode strid.

Den som elsker sin sønn, tukter ham tidlig. Barnet forstår ikke å kjempe mot den onde natur det har arvet fra fedrene. Derfor må det hjelpes ved tukten. Det skal ikke straffes, men hjelpes ved tukten. Barnets onde natur vekker også foreldrenes onde natur, og så trenger vanligvis kulden inn. Man vil ha barnet lydig, men samtidig forstår man ikke å døde sin egen natur — herskesyken.

Barnet har fem sanser som skal utvikles, men det forstår ingen ting av alt det som det ser og møter i den verden det er født inn i. Er barnet sunt, er det alltid i virksomhet i den tid det ikke sover. Det kan bli brysomt for far og mor. Mye kan gå i stykker, også det som mange regner for verdifulle ting. Men det er bare barnet som har verdi. Hvis du legger større verdier på jordiske eiendeler og din egen bekvemmelighet enn på barnet, da forstår du ikke å tukte det.

Barnet har ikke gjort noe ondt om det har gjort mye galt. Du kan ikke vente annet enn at det gjør mye galt i den tiden som sansene skal oppøves. For barnets oppøvelse og utvikling er det nødvendig at det er virksomt. Det må være din glede, og det står til foreldrene å lede barnets virksomhet og utvikling. En må først forstå om det onde kommer fra naturen eller fra barnets hjerte for å kunne tukte det rett. Først og fremst må du sørge for at ditt smil til barnet ikke kjølner, forat sommerens varme kan bevares i hjemmet. Det ansvar ligger ikke på barnet, men på foreldrene.

Foreldrene er forskjellige. Noen har mest av de sterke egenskaper. De tar vare på tukten. De er sterke og skal sørge for at barnet blir lydig. Men ofte glemmer de å så den gode sæd — å samtale med barnet. Og de glemmer at det må være varme, hvis sæden skal gro. Ettersom barnet vokser til, blir skillet større og større. Hjertene ble ikke forenet.

Andre har mest av de bløte egenskaper. De tar ikke vare på tukten. De ser ikke faren ved den onde natur barnet har arvet. De er bløtaktige. Barnet får ingen hjelp til å fornekte seg selv, og ingen forståelse av å skille mellom godt og ondt. Den faren er mye større i vår tid enn den å tukte for mye. De glemmer også å så den gode sæd. De tenker at ved å føye barnet, skal barnet elske dem. Men tvert imot. Barnet forakter dem og begynner å herske over sine foreldre, nettopp fordi foreldrene ikke har tatt vare på tukten. Det en ser aller mest av i dag, er at barna hersker i hjemmene.

De eldre kvinner skulle lære de unge å elske sine menn og sine barn. Tit. 2, 4. Tidsånden i dag er likestilling. Hustruene skal være med sine menn overalt. De skal være med i komitéer og ha et ord med i alt. Da blir barna et hinder. De blir nødt til å være hjemme. Uten barn vil de ikke være. Da blir hjemmet og livet for tomt, men mange barn vil de slettes ikke ha. De elsker ikke barna. De tenker på seg selv. Derfor må de lære å elske sine barn.

Når barna er vokset noe til, og de skal ta dem med seg til møter eller andre steder, må de lære barna å være stille så de ikke forstyrrer. Det lykkes ikke like godt for alle, og foreldrene tukter dem. Ofte er barna da trette. De er ikke tilregnelige. I stedet for tukt skulle de i seng. Hvis mødrene hadde elsket sine barn, hadde de gladelig gått hjem med barnet eller vært hjemme med det, for ikke å utsette det for en slik påkjenning. De hadde gledet seg over sin oppgave med barna og ikke følt det som noe mindreverdig. Det som er mindreverdig for en kvinne, er å forlate sitt hjem og å gå inn i mannens tjeneste. Vil hun vinne livets krone, kan hun bare vinne den i sin oppgave som kvinne og ikke som mann. Da vil «hennes sønner stå opp og prise henne lykkelig, og hennes mann prise henne i porten.» Ords. 31, 28.

Jesus sier: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Matt. 4, 4.

Planter ikke foreldrene Guds ord i hjertene, har barna ingen forståelse av å kunne stå imot den påvirkning de får på gaten og på skolen. Og har ikke foreldrene Guds ord de kan gi barna som grunn for det de lærer dem, og når de tukter dem, så bygger de huset på sand. Uten Guds ord har de selv intet lys til å beseire sin egen natur, og da heller ikke til å hjelpe barna. Føde og klær får gjerne barna rikelig, men bare ved Guds ord har en lys og kraft til å stenge vinteren ute, slik at barna, når de er ute blant menneskene og kjenner kulden, kan være glad for å komme hjem til varmen. Da alene kan smilet bevares fra foreldre til barna og fra barna til foreldrene.

Uten tukt, som alle ekte barn får sin del av, blir det uorden, og med uorden blir det ufred. Hebr. 12, 5—11. «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» 1. Kor. 14, 33. Ellers trenger onde ånder inn og får makt. Alle de i hvis hjerter Guds rike utvikler seg, og som makter å bevare varmen i hjemmet, kan være med å bygge menigheten. Likeså kan alle ugifte med varme hjerter hjelpe hjemmene de kommer i, til at barna smaker at Gud er god, og til å bygge menigheten. Da kan også menigheten være som en sommerøy midt i folkehavet, slik at mennesker kan komme ut ifra vinteren og inn i varmen. Der skal også barna våre ha sin fremtid som lem på Kristi legeme, og reddes ut ifra en vanartet slekt.

Når Jesus kommer igjen som Herre — rettferdighetens sol — da skal den «sommer» vi har hatt i hjerte, hjem og menighet, utfolde seg over hele verden. Det blir tusenårsriket.