Stevnereferat: Nyttår 1968/69

Nyttårsstevnet

Herlig har vi hatt det på alle våre stevner gjennom årene, men etter hvert stevne har vi kjent det slik at så herlig som dette stevnet, har vi aldri hatt. Det går altså den rette vei. Det naturlige er at vi alle blir forvandlet fra herlighet til herlighet, og når vi da kommer sammen, så blir det jo herligere og herligere. Troen vokser rikelig og kjærligheten til hverandre tiltar som det står i 2. Tes. 1, 3. Godt er det at dette er en kjensgjerning iblant oss. Tyngden og innholdet fra Gud øker.

Foruten de mange venner fra Skandinavien, var det over hundre venner fra forskjellige land. Også en broder fra Tsjekkoslovakia kom reisende spesielt for å overvære stevnet, og han frydet seg storlig iblant oss og over de sannheter han fikk høre. Vi hadde også to brødre fra Syd-Afrika iblant oss, og de vidnet med begeistring om det lys og den ild de nå kunne bringe med seg fra stevnet.

Hovedteksten på stevnet var Guds ild og fremmed ild. Broder Aslaksen åpnet med dette og ba oss å lese følgende skriftsteder: 5. Mos. 4, 24, Ap. gj. 2, 3, Åp. 2, 18, Åp. 4, 5, Åp. 20, 15 og 21, 8.

Jesus sier i Luk. 12, 49: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor gjerne jeg ville den alt var tendt!» I sin godhet og kjærlighet sender han oss Ånd og ild så vårt selvliv i stadig dypere grad kan fortæres, og hans guddommelige natur kommer tilsyne i oss, så det kan kjennes og merkes.

Enten tar vi imot Guds ild til frelse her i nådetiden eller vi blir kastet i ildsjøen evig borte fra Gud og de hellige. La oss hurtig, frivillig og med glede hengi alt vårt eget vesen i Kristi død, i ilden. La oss tenke på selvklokskap. Dette uhyggelige stoffet passer i ilden. Gud hater det og vil tilintetgjøre det. En kan være en begavet predikant, dyktig til å tale, synge og spille og kan få de sjeliske følelser i kok for å få ære og kollekt. Gud hater denslags.

I Ap. gj. 5, 36—37 står det om Teudas som sa seg å være noe, og omkring fire hundre menn slo seg sammen med ham. Teudas ble drept og alle de som lød ham, spredtes og ble til intet. Det har alltid vært slik gjennom historien at en og annen person i sin galskap står frem og mange likesinnede følger med. Slik med Hitler og andre. Etter Teudas kom Judas og forførte folket til å følge seg, ikke Kristus. De skulle se opp til ham, forsvare ham, osv. Også han omkom og alle de som lød ham, ble spredt.

All vår menneskelige begeistring og viljestyrke for å fremme noe av vårt eget er fremmed ild. Den minste antydning om at jeg er noe i meg selv må tilintetgjøres ved den første lille spire i tankelivet. Er man begavet og har lest noe mere enn de fleste, så er det en stor fare for å bli oppblåst. Det er også nok av dumme folk som hjelper til med denne oppblåsingen ved å ære og rose dem. Å hevde seg selv og forsvare sin posisjon er veldig dumt. Selvklokskap er fremmed ild som knitrer og brenner. På grunn av sin selvklokskap ble Korah og 250 av de eldste oppslukt av jorden og for levende ned i dødsriket. 4. Mos. 16.

Vi trenger ild, men ikke fremmed ild. Summen av det hele kan deles opp i tre grupper: Ild — fremmed ild og lunkenhet. Hva vil vi velge! Må vi kaste oss inn i Herrens ild med alt hva vi eier og har! Denne kjærlighetsild til Kristus tåler intet urent av noe slag som kan forstyrre samfunnet med ham og de hellige. Det er bare synden som skiller oss fra dette samfunn.

Hvert Guds ord er en ild som må fortære noe i oss om det skal bli natur og herlighet i oss. Foran Guds trone brenner det syv ildfakler, som er de syv Guds ånder. Åp. 4, 5. Disse Guds ånder står oppregnet i Es. 11, 2. Her står det bl. a. om visdoms Ånd. Den er først og fremst ren, sier Jakob, og den er en fortærende ild mot allslags urenhet og dårskap. Det står også om råds Ånd. I hvert guddommelig råd er det en ild. Mange søker derfor råd ute i periferien hvor ilden ikke brenner men ved slike råd blir man utenfor samfunnet og herligheten.

Før Esaias ble sendt ut som et ildvidne, fikk han se inn i det himmelske hvor serafene ropte til hverandre og sa: «Hellige hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud.» Es. 6, 3. Da han prøvde denne hellighet og renhet på sitt eget liv, kom han i stor nød, og en engel rørte ved hans urene lepper med en gloende sten fra alteret. Med rene lepper kunne han da bli et sant ildvidne. Men mange var det ikke som tok imot hans ildtale. Vers 13.

Esekiel fikk se livsvesener. Deres utseende var likt glør, som brente som bluss. Ilden fór om imellom dem, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fór frem og tilbake likesom lynglimt. Og hvert av dem gikk rett frem, dit hvor Ånden ville gå, de vendte seg ikke når de gikk. Esek. 1, 12—14. Etter dette merkelige og mektige syn ble han sendt som ildvidne til barna med de frekke ansikter og hårde hjerter. Kap. 2.

I ilden på Sion får vi del i et rike som ikke kan rokkes eller rystes. Det som ennå kan rystes, må ilden fortære. I troen på Guds vise og gode ledelse kan vi alltid hvile i full tillit til ham i alle forhold. All denne uro ved at noen har sagt noe om en, uroen ved all æresyke, selvhevdelse, antipati og sympati må vi la ilden fortære. I Esaias 33, 14—17 står det om hvem som kan bo på Sion ved den fortærende ild og det evige bål. Laodikea-engelen ble rådet til å kjøpe gull, glødet i ild. Åp. 3, 18. Les Es. 30, 27—33 om hvorledes Herrens brennende vrede er opptendt som en ild mot all ugudelighet.

Guds herlighet var synlig i ilden. 2. Mos. 24, 17. I ilden kommer det også tilsyne et evig og herlig broderskap, og der kommer Guds visdom og alt godt tilsyne.

Det er farlig å stritte imot Guds ild. Mange legger sitt eget og andres liv øde ved sin innbilte klokskap og ved all den tomhet man leser og tenker på. La oss ikke trekke oss på avstand fra ilden ved å mene at den og den bror setter sannheten på spissen. La alt som kan rystes bli rystet, for det nye liv som Gud har skapt i oss, kan ikke rystes.

Når offeret var lagt på alteret i den gamle pakt, og det var etter Guds forskrifter uten fusk, så gikk det ild ut fra Guds åsyn og fortærte offeret. I den nye pakt er det ikke dyreoffer, men det er oss selv som skal ofres. Men det må være helhjertet, om Gud skal sende sin hellige ild. De fleste har svært lite av denne Guds ild i seg. Det var Herrens navn Elias ville ære og opphøye, da Gud lot sin ild fortære brennofferet, veden, stenene og jorden og slikke opp vannet som var i grøften. 1. Kong. 18, 39.

Det er Herrens navn vi skal gjøre stort og herlig i alt hva vi sier og gjør. Alt annet er fremmed ild, og i den religiøse verden finnes omtrent bare fremmed ild. De kjemper for sine partier og egeninteresser.

Det er Jesu navn som skal forene oss, ikke partinavn. Alt hva vi sier og gjør skal være i Jesu navn til hans ære. Samles vi i Jesu navn, om vi bare er to og tre, så er han midt iblant oss. Jesus har ikke noe løfte for dem som samles under et annet navn. Dersom ikke Kristi liv og dyder er hovedinteressen, så farer vi vill. Jesus kom forat vi skulle ha liv og overflod av liv. Det blir gjerne flere svar når vi spør hva liv er. Kristi liv er et overflodsliv i hans dyder. Overflod av kjærlighet, takknemlighet, osv. Det sanne liv forener oss til ett som Faderen og Sønnen er ett. Det er døden som skiller. Det er de som gjør Guds vilje, som kjenner om læren er av Gud. Joh. 7, 17. Det er ingen andre som kan bedømme noe åndelig. Det dukker stadig nye grupper opp med nye navn. Men hvor er Kristi liv og dyder? Det var det som det var spørsmål om i de syv brevene i Åpenbaringen.

Når grunnvollen som er Jesus Kristus, er lagt i våre liv, da skal det bygges videre med gull, sølv og kostelige stener. Om vi har bygget med tre, høy og strå vil dagen vise, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. 1. Kor. 3, 10—13. Hva Paulus fikk nåde til å bygge, det står den dag i dag. Han bygget med det som tålte ilden. Mange har gjennom tidene bygget store byggverk som er blitt tilintetgjort ved Guds ild. Gud utfører et verk iblant oss som skal bli stående i all evighet.

Hvor godt det er når vi i utlandet kan tale om hellig enhet og herlig broderskap som holder på prøvens dag, slik at vi kan si: Kom og se! Mange er det også som har kommet og sett, og priser Gud forat det virkelig finnes det de før trodde var umulig.

«Men den som lever etter sine lyster, er levende død.» 1. Tim. 5, 6. En almindelig syndig lyst er kjøpelyst. Man kan f. eks. si at jeg gjør med mitt hva jeg vil. Hva jeg kjøper for, har jeg ærlig fortjent. I en slik stilling er man langt borte fra kjærlighetens lov som tenker på å gi og gjøre mest mulig for andre. Man kan ha bra klær, men blir f. eks. trett av farven og kjøper nye kostbare klær med andre farver. Jeg har lært å nøyes med det jeg har, sa Paulus. Fil. 4, 11. De fleste lærer aldri det så lenge de lever. «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» 1. Tim. 6, 6.

2. Kor. 3, 18: «Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» Vi som har det slik, blir alle forvandlet. Det har vel de fleste aldri skikkelig dvelet ved. Når vi blir forvandlet til noe, så blir vi også forvandlet fra noe. Vi blir f. eks. forvandlet fra vrede til saktmodighet og mildhet. Dette er noe helt annet enn forandring og forbedring. Det å bli frelst fra vrede vil si mye. Det betyr bl. a. at jeg tåler all motsigelse og motgang. Menneskene kan da ærekrenke meg og si hva de vil uten at jeg blir vred. De fleste vet ikke hva det vil si i dypere grad å bli frelst fra vrede. Vi skal bli forvandlet til nye skapninger. I Gal. 6, 15 står det med sterke ord at det er bare en ny skapning som er noe. Gud skapte og det sto der. Det som Gud skaper i oss blir stående. Under alle livets forhold skal menneskene møte hos oss det faste, urokkelige, gode, fredsommelige. Vi blir forvandlet til stadig mere guddommelig natur etter hvert som ilden fortærer det gamle. La oss ha en levende tro på forvandling, på nyskapelse, på det som blir stående her i livet og i all evighet.

Det er så mye uro og press og lite av guddommelig fred. Br. Aslaksen gav oss nylig en vis formaning: «Benytt de beleilige anledninger: Lukk dine øyne, lukk din munn og hvil i Gud.» Det blir mye uro ved alt det man ser unødig, og man ødelegger sin helse ved alt det man spiser for mye, og tenk på alt det unødige prat!

Vårt sinn og våre tanker blir så lett opptatt av så mye i denne verden. Vi skal være hjemmeværende i Kristi sinn og vesen. Der er fred og glede til evig tid.

Dette var et kort utdrag fra forskjellige brødres vidnesbyrd.