De troendes enhet

De troendes enhet

Det har vært mye allianse og mange sammenkomster for å drøfte hvordan Jesu bønn, «at de alle må være ett», kan bli oppfylt. Tross dette strev og arbeid kommer de lenger og lenger vekk fra målet. Aldri før har det vært så mange partier og så mye splittelse som i dag.

Hva er så årsaken? Den er enkel å forstå for den som elsker sannheten. Jesus sier før i sin bønn: «Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, forat de må være ett, likesom vi!» Joh. 17, 11. — Derfor, alle de som samles i et annet navn enn Jesu navn, de arbeider imot Jesu navn. De splitter i stedet for å samle. Derfor har det ingen hensikt at de som ikke vil oppgi sine egne navn, har allianse-møter eller drøfter de troendes enhet.

Hva er så grunnen til at de troende samles i grupper under forskjellige navn? Grunnen er at de søker sitt eget, ikke hva som hører Kristus til. Fil. 2, 21. Å søke det som hører Kristus Jesus til, er å stride for det mål som Jesus ga sitt liv for: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt.» 1. Pet. 2, 24.

Her kan vi tydelig se målet. En kan ikke bli ett uten å ha det samme mål. De som har forskjellig mål, skilles fort. Paulus skriver om evangeliets håp — mål — at det er å fremstille oss «hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn», og derfor arbeider han, idet han stred ved hans kraft, som virket i ham med styrke. Kol. 1, 22—23, 28—29. Og han skriver videre om evangeliets håp — mål — i Ef. 3, 19. «Forat I kan fylles til all Guds fylde.» — Det var det samme mål som Peter hadde med sitt arbeid. «Forat I ved dem (løftene) skulle få del i guddommelig natur.» Leser vi videre, ser vi hvor iherdig han arbeidet for dette mål. 2. Pet. 1, 4.

Uten dette ene mål for vårt arbeid, at vi skal få guddommelig natur — all Guds fylde — er det håpløst å bli ett. Så fort vi begynner å samle til et parti, blir det strid, og det er umulig at en predikant kan være ansatt i et parti uten å samle til partiet. Derav kommer all diskusjon om lære. Det er ikke for å føre menneskene til «all Guds fylde», men for å gjøre sitt parti stort.

I Kol. 2, 18—19 heter det på tysk: La ingen forrykke målet, slike som ikke holder fast ved hodet, hvorfra hele legemet holdes sammen og vokser til hele Guds størrelse.

Så fort man begynner å fremheve personer: «Apollos, Kefas, Paulus», blir det strid. Man holder fast ved personer istedet for ved hodet. Målet er da forrykket, og det kan aldri bli enhet. Bare ved hodet kan vi bli sammenføyet, kan legemet bli holdt sammen. Bare i forbindelse med hodet kan vi ha dette ene mål: vokse til hele Guds størrelse, all Guds fylde. — Det er ikke det som ligger dem på hjertet som diskuterer lære eller samler til et religiøst parti eller til en bevegelse. De har alle fått sitt mål forrykket, og dette strevet for at de skal oppnå enhet, bør en oppgi så fort som mulig. I stedet bør vi bruke all vår kraft og tid til å forkynne evangeliets håp, og i Guds kraft arbeide for at de som kommer til troen, kan vokse Guds vekst, få del i guddommelig natur og fylles til all Guds fylde. Da vandrer vi i lyset og har samfunn med hverandre, og Jesu Kristi blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7.

Dette er Guds arbeid i vår tid, idet han, ved at evangeliets håp blir forkynt, samler de oppriktige ut fra verden og alle religiøse partier til Åndens enhet. Der utenfor leiren bygges Kristi legeme — menigheten — befridd fra all partistrid, skjult både for den ugudelige og religiøse verden. Hebr. 13, 13.