Stevnereferat: Nyttår 1967/68

Nyttårsstevnet

Årene ruller avsted, og vi er på full fart mot evigheten, enten evig borte fra Gud, eller en evighet i herliggjort glede i de himmelske boliger, i samfunn med Kristus og de herligste personer som har levd på jorden. De som har vært villig til å lide, tåle og bære alt for Jesu navns skyld. Hva velger du så, står det i en sang. Men djevelen har forblindet menneskenes øyne, så lyset fra evangeliet ikke skinner for dem. 2. Kor. 4, 4.

Paulus levde også i denne blindhet slik at han endog i nidkjærhet forfulgte de kristne. Br. Aslaksen begynte det ekstra velsignede nyttårsstevnet med å tale om evangeliets store makt til å forvandle denne nidkjære Saulus til å bli en helhjertet og nidkjær Paulus. Paulus hadde et helhjertet sinn i den gale retning, men hvor herlig ble det ikke da Gud fikk vendt denne nidkjærhet i den riktige retning.

De aller fleste troende er noen ordentlige «dauseilere» i forhold til den kolossale iver og det offersinn Paulus hadde. Straks han fikk det himmelske syn av Kristus, ble han grepet av ham i den grad at alt utenom ham ble som tap og skarn. Samme dag han fikk sitt himmelske syn, ble han vist hvor mye han skulle lide for Jesu navns skyld, men det betød ingen ting for ham. Kjærligheten til Kristus brant i hans hjerte fra første dag. Se Ap. gj. 9, 15—16.

Paulus var et utvalgt redskap, og Gud kan ikke utvelge andre til store gjerninger enn de som er innstillet på å ofre, lide og tåle motsigelser og vanære med glede. Vi ser noe av det Paulus gikk igjennom i 2. Kor. 6, 3—10 og 11, 23—29, og alt dette gikk han igjennom med glans til Guds ære. Han viste seg å være tro, og derfor kunne Gud betro ham sitt evangelium og rike hemmeligheter som hadde vært skjult fra alle tiders og slekters opphav. Kol. 1, 26, Ef. 1, 9 og 3, 3—9. 1. Tim. 3, 16.

De fleste har Gud betrodd svært lite. Hva kunne Gud ha interesse av å betro mennesker store sannheter, når han vet at de svikter i prøvene? 1. Tim. 1, 11—12. Det er også grader i betroelsen. Vi må oppgi alt i den grad at ingen ting i verden betyr noe som helst. Det spiller ingen rolle hvordan vi har vært før. Vi kan bli betrodd store ting dersom vi omvender oss radikalt og er ydmyke og tro.

Esek. 22, 30: «Jeg søkte blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det, men jeg fant ingen.» Der i gapet får man motstand, vanære, hån og spott. Man må være ofret fullt og helt om man skal kunne stå der for Guds åsyn til vern for menigheten. Mange vil være predikanter, få kollekter og ære, men hvem vil ofre seg, lide og forsake alt for Jesu navns skyld? En predikant har f. eks. vært på et sted flere ganger og fått svært lite eller ingen penger. Om han da av den grunn ikke reiser dit så snart igjen, er han kaputt som en Herrens tjener. Det kan også være vanskeligheter på et sted, og dersom man av den grunn unndrar seg å reise dit, er man også udugelig som en Herrens tjener. Der var det jo nettopp nødvendig å komme. Alle som vil være tro, både brødre og søstre, kan bli store og verdifulle redskaper i Guds hånd og bli betrodd de evige skatter.

All svikt kommer av at man ikke vil lide. Enhver Herrens tjener kommer under store trykk fra alleslags åndsmakter. Midt i det hele skal budet holdes rent, og vi skal ikke gi etter for trykket. Hovmodsånden skal ikke bli godkjent og heller ikke forfengeligheten med bl. a. umoralske moter som korte skjørter.

Det sømmer seg ikke for en Herrens tjener å bli urolig når man blir sagt imot. Vi må ha denne faste innstilling: Lide og være tro. Paulus tålte alt for de utvalgtes skyld.

De hellige som blir med i opprykkelsen har alle hatet verdensånden. De har ikke hatt den nærværende verden kjær. Vi skal holdes oppe ved troen og ikke synke ned i vantro og bløtaktighet som omtrent hele den religiøse verden er sunket ned i. Avstanden til alt dette skal bli større og større, og her må vi stå skulder til skulder i kampen.

I en svensk oversettelse står det i 1. Kor. 1, 10 at vi skal være forenet i samme sinnelag og samme tenkesett. Det er to måter å tenke på. På den ene måten tenker alle syndere, kjødelige og sjeliske kristne. De tenker på fordeler på alle områder. F. eks.: Hvis jeg sier det slik, så tenker de slik om meg. Hvis jeg tar frem den sannhet, så blir det mindre folk og mindre i kollekten. Peter sier at vi skal vokte Guds hjord, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte. 1. Pet. 5, 2. Så lavt kan man komme at man holder sannheten tilbake for ussel vinnings skyld og ære.

Den gamle tenkemåte er bl. a. å søke ære av mennesker. Den nye er å tekkes Herren under alle forhold. De åndelige personer er fast forenet i det samme gode tenkesett. I det nye tenkesett er det bare ett som er nødvendig. I det gamle tenkesett er alt på jorden så betydningsfullt, og det er så mange ting man mener er absolutt nødvendig å få gjort. Tankene flakker hit og dit i uro og bekymring. Hvor fredfullt og godt det blir, når vi i ydmykhet holder oss til Jesu ord om at det er bare ett som er nødvendig. Marta gjorde seg strev og uro med mange ting, men Maria hadde valgt den gode del som ikke skulle tas fra henne. —

Ap. gj. 3, 19: «Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn.» Med det nye sinn følger det husvalelse, fred og glede, ja en fred som floden under alle forhold. Vi har Kristi sinn, sier Paulus. 1. Kor. 10, 16. «De rettferdige tenker bare på det som rett er . . .» Ordspr. 12, 5. «Som man tenker i sitt hjerte, så er man.»

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22. Når det er vanskeligheter, vil man gjerne rense de andre, men det står: «Rens eders sjeler.» Det er Kristi dyder som gir bæreevne. Når det blir ekstra vanskelig å tåle og bære, så er det på grunn av at jeg har for liten kjærlighet. Vi må ikle oss inderlig barmhjertighet. Det er noe som heter å trekke seg tilbake i all stillhet. Det kan være fra en lederstilling på grunn av vanskelige personer, og i menigheten kan det være f. eks. fra musikken. To i musikken ser det på forskjellig vis, og den ene trekker seg i stillhet. Etter det nye tenkesett spiller det ingen rolle hvordan den andre er. Det er min sak å rense meg i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet. Vi må vokte oss, så ikke Satan får slått en kile inn i broderskapet. Der man er villig til å lide, tåle og bære, er Satan utestengt.

Det er ikke godt å tale og tjene uten at noen tar anstøt. Det vil alltid være slike. Det nytter ikke å løpe etter disse med alle slags forklaringer. Om det lykkes for en tid, så tar de snart anstøt igjen. — De gudfryktige med det nye tenkesett tar aldri anstøt. I ydmykhet tar de imot formaning med glede. Er vi rettferdig, så behøver vi ikke å ha det travelt med å rettferdiggjøre oss. Rettferdighetens bølger vil skylle bort alle slags onde rykter og misforståelser.

Vanskelighetene setter en prøve på vår kjærlighet og visdom. Mange mener seg å ha stor visdom men at ingen forstår dem. Men har vi Guds visdom, så sørger han for at den blir åpenbart. Vi ser hvordan Gud straks stadfestet Salomos visdom ved det berømte eksemplet med de to kvinner og barnet. 1. Kong. 3, 16—28.

Vi er kalt til å være verdens lys og jordens salt. Vi må vokte oss så saltet ikke mister sin kraft, og det gjør det når det kommer i forbindelse med jorden. Henter vi vår livsforståelse ut fra Guds ord fra det himmelske, er den livskraftig, men kraften viker fra oss dersom vår ånd forener seg med det jordiske. Det er det himmelske lys som skal lede oss og ikke noe fra verdensånden.

Det er ikke med kloke tanker vi kan redde hjemmene våre men ved bønn og tro til Gud.

Vi skal ikke bare leve i Ånden men vandre i Ånden. Gal. 5, 25. Ved denne vandring i Ånden blir vi prøvd på korsets og selvfornektelsens vei. Det går gjennom lidelser og trengsler til herlighet. Det er vår prøvede tro som er så kostelig for Gud. Hebr. 2, 10 og 1. Pet. 1, 7.

Vi skal rense ut den gamle surdeig, den gamle livsforståelse, og få nye rene tanker. Da kan vi holde høytid og feste med renhets og sannhets usyrede brød! 1. Kor. 5, 7—8.

I Matt. 26 leser vi om kvinnen som helte den kostelige salve over Jesu hode mens han satt tilbords. Kvinnen spurte hverken Jesus eller disiplene om det passet. Det var jo rett imot all menneskelig dannelse. Hun handlet etter en indre drift og salvet Jesu legeme i rette øyeblikk. Disiplene syntes dette var en meningsløs handling og mente pengene kunne vært brukt bedre, men Jesus roste henne veldig. — Kristi legeme skal snart rykkes opp. La oss salve hverandre med gode velsignede ord og handlinger.

Folk er vant til å høre en mengde vakre ord ut fra Guds ord uten å se det livet i praksis hos den som taler disse fagre ord. Virkningene er derfor veldige, når vi kan vidne ut fra vårt eget liv, slik som apostlene gjorde det.

Da Jesus ble født, var det noen hyrder som holdt nattevakt over sin hjord. Det er natt over jorden, når Jesus kommer igjen. De fleste sover da i syndens søvn, men det er noen få som holder vakt over sin hjord. De våker over menigheten som Jesus har vunnet seg ved sitt dyre blod. Ap. gj. 20, 28.

Det er godt å ha samfunn med underets Gud. Han snur og vender da alt til vårt beste.

Ånden, vannet og blodets vidnesbyrd får vi ved å hengi alt vårt eget i Kristi død. For dette vidnesbyrds skyld var Johannes på øen Patmos og åndelig talt kommer vi også på en ø med dette vidnesbyrd i vårt hjerte. Vi blir omskåret på hjerte og sinn og Gud åpenbarer seg for oss.

Selve drivkraften i vårt kristenliv må være kjærligheten til Kristus selv. Når brudgommens venn gledet seg storlig ved å høre brudgommens røst, hvor meget mere da bruden selv. Hans røst og hans liv må være det store. I Åp. 21, 9 står det at bruden er Lammets hustru. Alt selvforsvar, alt det harde, sterke og stive er borte.

Man kan kjøpe ro for penger. Man kan la være å løpe rundt i mange forretninger for om mulig å få en ting noe billigere. — Når det er billigsalg er det mange som taper fatningen og kjøper ting de slettes ikke har bruk for. De kaster bort verdifull tid og penger.

Når man skal prøve en høyttaler sier man ofte: «Hallo, hallo, det er bare en prøve!» Slik bør vi også si når livets prøver kommer.

Ja, det var et lite utdrag fra vidnesbyrdene til br. E. Aslaksen, S. Bratlie og flere brødre. Vennene gledet seg storlig over dette velsignede stevne som var vellykket tross kulde og sne. Et stort nytt losjihus med en prektig spisesal hvor flere hundre venner kunne sitte ved bordene og spise, ble tatt i bruk for første gang. En glede var det også for mange at de mellom møtene kunne sitte ved bordene og samtale om Guds ord. —

Flere av våre utenlandske venner kom fra Sveits, Tyskland, Frankrike, Holland og England. Vi gleder oss særlig over den store helhjertede ungdomsskare vi har iblant oss. Den langt overveiende del av stevnedeltagerne, var ungdom. I alt var vi samlet vel tusen venner.

Vi gleder oss over at det fremdeles er nådetid, og den bør vi benytte vel i det vi bereder oss for Kristi komme. Hedningefoten står fremdeles i Jerusalem på selveste tempelplassen. Der står Omarmoskeen, arabernes nest helligste tempel, hvor de mener Muhammed fór opp til himmelen. Guds langmodighet er stor, og den bør drive oss til et helhjertet liv i gudsfrykt.