Stevnereferat: Nyttår 1966/67

Nyttårsstevnet

varte bare to dager denne gang, men allikevel hadde vi besøk av kjære venner fra Sveits, Tyskland og England, og de angret ikke på reisen.

Stevnet som ble overmåte velsignet, ga oss en kraftig start inn i det nye år i alt som er edelt og godt.

Br. Aslaksen åpnet med Matt. 18, 2—3 og bad oss lese disse ord langsomt og se skikkelig hva som står skrevet, da det vanligvis er kolossalt med overfladiskhet, når man leser Guds ord.

«Og han kalte et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.»

Vi kommer ikke inn i himlenes rike uten vi blir som et lite barn. Vi må da tenke på hvordan et lite barn er og ikke er. Det står ikke store barn. Vi må i denne forbindelse omvende oss fra å være voksne. Et lite barn er ikke voksent nok til å tvile. Det vet ikke hva det vil si å ta seg ut eller å være størst. Det er troskyldig og er fullkomment fri fra antipati og sympati. De er ikke bekymret for dette og hint og er ikke redde forat noen skal ta noe fra dem.

Vi kommer ingenlunde inn i himlenes rike før vi blir som et lite barn. Vi kommer ikke inn porten med vårt store «jeg» og vår snusfornuft. En må være voksen for å være full av komplekser, æresyke, pyntesyke og all annen styggedom.

Et lite barn er enfoldig, rent og troskyldig i alle mulige situasjoner, de kan ikke være annerledes. Det er de voksne som er mistenksomme og tror det ligger noe skummelt bakom omtr. alt mulig. De hevder seg selv, sin lederstilling og sin ære. Gud vil ingenlunde ha noe slikt inn i sitt rike.

Himlenes rike hører sådanne til, sa Jesus, da han tok et lite barn i sin favn.

«På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige.» Matt. 11, 25.

Jesus var begeistret forat hans Fader hadde skjult det for de vise og forstandige og åpenbart det for de umyndige. Han gav en ekstra lovprisning til sin himmelske Fader, fordi han hadde ordnet det så viselig at disse voksne storsnutede karene ikke fikk vite noe av det som egentlig er verdt å vite.

Voksne plundrer svært med å tro, men små barn kan ikke tvile. En menneskelig klok person spurte en gudfryktig og enfoldig bror: «Tror du det finnes mennesker på Mars?» «Det står ikke noe om det i Bibelen», sa broderen. Alt blir enkelt og hvilefullt, når man holder seg til Guds ord.

Små barn har ikke forstand til å lage splid og spetakkel i menigheten, og de møter ikke opp med en hel del til selvforsvar. — Hva kommer vreden av og at man ikke kan tåle denne og hin, er fulle av krav til hverandre osv? Man er voksen. Den egne styrke hører de voksne og selvkloke til. Det er alm. både i verdslige og religiøse selskaper at man søker å dupere hverandre for å være klokest og størst. Menneskene krangler om alt mellom himmel og jord, og jo «klokere» man er, jo verre er det. Enkelte kan også i sin forfengelige dårskap anskaffe seg briller for å se mere intelligent og imponerende ut. Ja, dårskapen øker i alle retninger jo lenger man kommer bort fra Guds visdom, den skjulte.

Store folk vil ha store saker, men små folk trenger lite. Jesus trengte omtrent intet. — Enkelte kjøper en mengde saker på billigsalg, også av ting de slett ikke har bruk for.

Det kom en tanke opp i disiplene om hvem som vel var den største av dem. «Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg, for den som er den minste iblant eder alle, han er stor.» Luk. 9, 46—48. Jesus var den største, og ingen kunne gjøre seg så liten som han. Han var alles tjener og trell og fornedret seg selv i det uendelige, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. «Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham et navn som er over alt navn.» Fil. 2, 5—9.

Det er godt håp for oss alle om vi er blitt temmelig store i oss selv. Disiplene som trettet om hvem som var størst av dem, finner vi siden som grunnstenene i den nye og herlige stad Jerusalem. Åp. 21, 14 og 19. De lærte av Mesteren å gå veien nedover i ydmykhet og selvfornedrelse, slik at de kunne akte enhver høyere enn seg selv. Paulus var også stor i seg selv, da han forfulgte de hellige, men han lærte å gå ned. Korintierne var store og sterke i seg selv, men Paulus var skrøpelig, svak og et intet i seg selv, slik at Guds kraft og visdom kunne åpenbares i ham.

Jesus gjorde intet av seg selv, men bare det han så og hørte hos sin himmelske Fader. Han var Lammet som ikke truet når han led. På Sions berg stod det hundre og fire og firti tusen lam sammen med Lammet som ble slaktet. Åp. 14, 1. De hadde Lammets navn og Faderens navn skrevet på sine panner. De var som uskyldige lam, når det gjaldt alt det onde, men de hadde også en fylde av Faderens vesen i visdom og kraft. Det står nemlig: «Brødre! vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap, i forstand derimot skal I være fullvoksne!» 1. Kor. 14, 20.

Diotrefes ville gjerne være førstemann og tok ikke imot brødrene. De som vil være store på noe vis, smelter ikke inn i broderskapet. Jo mindre man ser seg, jo mindre konflikter blir det. Botemidlet er å gjøre seg liten.

I den franske bibeloversettelse står det om menighetstjenerne at de skal være uinteresserte. Det gjelder alt utenom Guds vilje. De skal bl. a. ikke være interesserte i å reise til steder en får mere penger enn til mindre steder en ikke kan regne med å få noe men heller betale for seg. — En predikant kom til en forsamling og sa at Gud hadde lagt den fors. på hans hjerte, så han ville slå seg til der. Det var fint, sa en broder, for nå er det ledig en jobb på verkstedet her. Neste dag stod han opp i forsamlingen og sa at Gud hadde talt til ham om natten og sagt at han skulle dra til et annet sted. Det er dessverre mange av disse «omsorgsfulle» predikanter.

Paulus aktet alt for tap for å vinne Kristus. Seiersprisen er å vinne Kristus slik at vi får ham som brudgom. Vi lever i denne verden, men vi skal rense oss fra all besmittelse på kjød og ånd og være uplettet av verden. Noah var uplettet av sin samtid, og det skal vi også være. — Paulus var nidkjær for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Det må en stor nidkjærhet til blant Herrens tjenere for å fremstille menigheten i en slik ren og hellig stilling. Vi må prøve oss grundig om vi er besmittet av verdensånden.

I 1. Joh. 5, 4 står det i den franske bibel at alt det som er født av Gud, triumferer over verden. Det er noe annet enn litt seier. Alt er beroende av hvordan vi tror. De fleste tror som kona, som bad om at fjellet utenfor huset hennes måtte flyttes vekk. Om morgenen skyndte hun seg til vinduet for å se om det var flyttet. Da hun fikk se at det stod der, utbrøt hun: «Var det ikke det jeg trodde!»

Vi må tro på seier uten unntagelser. Vi må ruste oss i Guds nåde og kraft til å møte prøvene lenge før de kommer. Vi skal ikke bli overrumplet av det ene og det andre. Det glade budskap er å ha seier i alle forhold, og ved troen går vi inn til hvilen.

Vi blir ikke skikkelig lykkelig uten i et barnslig tillitsforhold til Herren. Et lite barn hopper ned i fars armer uten betenkning, men når de blir noe større, hindrer tvilen og fornuften dem fra å gjøre det samme.

Job var så overgitt til Gud at han tok imot alt uten å si Gud farvel i sitt hjerte slik som hans hustru rådet ham til. Under den store prøvetid holdt han fast på sin ulastelighet. Mange tror på Gud og gleder seg i velsignelsen, når alt går bra, men blir man f. eks. syk eller prøvd på annet vis, så begynner man å vakle og kommer i store anfektelser. De lurer da på om de har syndet eller om de har tro nok. Vi må komme til en fasthet i troen slik at vi ikke vakler, når Gud tukter oss og tar i oss for å bearbeide oss etter sin vilje. Trengslene skal ikke fremvirke synd men tålmodighet og et prøvet sinn. Rom. 5, 3—4.

Det trenges sanne og helhjertede forkynnere om dette seirende liv ved troen på Jesus Kristus, da vi vet at troen kommer av forkynnelsen. Det kommer ikke an på veltalenhet og at man kan ta seg godt ut, men på helhjertet troskap i det skjulte og åpenbare, at man har et hjerte som brenner for Kristus og sjelene. Kan man ikke forkynne om seier på sitt hjemsted, kan man det heller ikke ute.

Dørene er nå åpne i mange land, og det er behov for brødre med ringe tanker om seg selv og store tanker om Gud. I denne forbindelse ble det sitert Ap. gj. 7, 3—4, 22, 21 og 23, 11: «Men natten etter sto Herren for ham og sa: Vær frimodig! likesom du vidnet om meg i Jerusalem, således skal du også vidne i Rom.» Likesom du i helhjertethet vidner på ditt hjemsted, kan du også vidne i andre byer og andre land til velsignelse.

Det er usigelig godt å komme sammen til disse våre stevner for å dyrke broderskapet og å oppgløde hverandre til å være rede for Kristi komme.

Vi takker Gud for Brunstad, som han har gitt oss til et herlig samlingssted.