En skrikende mangel på dødsens alvor!

En skrikende mangel på dødsens alvor!

Og derfor så usigelig meget synd! Og derfor så svært mange som aldri får seier over all bevisst synd!

2. Mos. 20, 20: «. . . forat frykt for ham skal være over eder, så (i den grad at) I ikke synder.»

På grunn av skjøgedommen, all denne alminnelige, troløse, falske, overfladiske, lovløse forkynnelse som hele den «såkalte kristendom» er full av, er frykten for å synde, frykten for å gjøre Gud imot stort sett utryddet! Det er Guds sanne nåde som er aldeles forvansket, slik at de aller fleste «troende» mennesker misforstår hovedsaken, nemlig å opphøre med å gjøre bevisst synd, derhen at det ikke er så farlig å synde, fordi Gud er så nådig, for han vil selvfølgelig tilgi oss i det uendelige, for vi tror jo på forsoningen.

Ja, i den grad er denne skjøgedom trengt igjennom, at selv venner som hører Guds ord i ånd og sannhet, hele året rundt, og som har tatt standpunkt mot skjøgedommen, trass i dette ennå er besmittet av den.

Rom. 6, 23: «For den lønn som synden gir, er døden . . .» Det var ikke bare i den gamle pakt det var slik! for dette er jo den nye pakts ord. — Tenk, om alle hadde tatt det så dødsens alvorlig, at de ble skyldig til døden når de begikk en synd!? — Da ville det nokså snart blitt slutt på å gjøre synd. Men hvor mange har vel tatt det så dødsens alvorlig??? Det er også helt falskt å innbille seg at man så selvfølgelig får tilgivelse for sin synd! Meningen er tydelig og selvsagt at man er bedrøvet, dypt bedrøvet, ja inntil døden, og at man dødsens alvorlig innstiller seg på aldri å synde mere, samtidig som man av hjertet (ikke bare med munnen) tilgir alle andre som har forsyndet seg mot en.

Det er ganske enkelt frekkhet og formastelighet å påberope seg syndenes forlatelse, all den tid man ikke er så nøye med enten man snart synder igjen, eller ei!

Derfor heter det så betegnende, og så utvetydig: «Våkn opp for alvor, og synd ikke!» 1. Kor. 15, 34 fransk overs.: «Synd slett ikke!»

Det er dessverre svært få som på ramme alvor er innstilt på slett ikke å synde mere så lenge de lever.

Et særdeles alvorlig ord har vi i 1. Tim. 5, 6: «Den som lever etter sine lyster, er levende død.» Vedkommende er med andre ord et levende lik! Og bokstavelig talt finner vi et slikt uttrykk i Esaias 26, 19: «Dine døde skal bli levende, mine lik skal oppstå, våkn opp og juble I som bor i støvet! . . .»

Ja, må det bli slik over hele linjen, i alle menigheter, at alle disse bekjennende kristne, Guds barn som lever etter sine lyster, og som derfor i Guds øyne er levende døde, levende lik, at disse likene i sannhet må oppstå og bli levende, så de slett ikke synder mere!!! Det skje!

Ett av de alvorligste ord i Skriften har vi i Salme 90, 11: «Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever?» Ja, det er vel noe til spørsmål! Meningen er tydelig den, at ingen kjenner den fullt ut!

Dette betyr igjen at selv de mest gudfryktige ikke fullt ut vet hvor mektig vred Gud er på all synd, og hvor meget mindre vet da ikke alle andre det!? —

Men, lovet være Gud! Det går virkelig an å våkne opp for alvor! Det går an å stå opp fra de døde! — — —

Eders over all synd bedrøvede og forferdede medbroder,