Stevnereferat: Sommer 1965

Sommerstevnet 1965.

Også i år var vi samlet ca. 2 000 venner på Brunstad til et herlig stevne. Vennene gleder seg til disse samvær hvor foreldre kan ta med seg barneflokken sin og være under god påvirkning i vekkelsens ånd, borte fra gater og streder. Vel halvparten av vennene ligger i telt, og den store teltleir har øket fra år til år. — Det er et velsignet samfunn iblant oss i gudsfrykt og troskap, og Guds ord og møtene er hovedsaken.

De mange utlendinger som har fått smaken på samfunnet, kommer stadig igjen, og flere kommer også for første gang.

Til stevnet kom det fra Tyskland ca. 88, Holland 64, Sveits 43, Frankrike 21, Østerrike 12, U.S.A. 2.

Hovedtemaet var gudsfrykt. Denne er omtrent forsvunnet fra jorden, men salige er de som får den grundig inn i sitt liv. — Vi gledet oss over at br. Aslaksen som nå er 77 år, igjen kunne tjene med Ordet til stor velsignelse. Dette med gudsfrykt la han oss kraftig på hjertet, og han begynte stevnet med Pred. 12, 13: «Enden på det hele, etterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.»

Hva skal vi frykte for? Jo, for å synde, for alt som mishager ham. Gud er stor, høyt opphøyet og har skapt alt og alle. Vi bør ha stor ærefrykt for ham og vokte oss for enhver tanke og gjerning som ikke behager ham. «Det er ikke gudsfrykt for deres øyne.» Rom. 3, 18. Slik er mennesket etter naturen. Blir man kristen, passer man seg i alminnelighet for grove synder, men når det gjelder tungen, tar man det vanligvis ikke så nøye.

I 2. Tim. 3, 1—5 står det om en del synder som er særlig fremtredende i den siste tid. Man har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. Man frykter ikke for å være egenkjærlig, pengekjær, stortalende, overmodig, spottende, ulydig mot foreldre, utakknemlig, vanhellig, ukjærlig, upålitelig, baktalende, umild, uten kjærlighet til det gode, svikefull, fremfusende, oppblåst, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. — Gud hater alt dette. Vi mishager Gud med ett unyttig ord, og tenk da når man i overmot prater i vei om alt og alle.

Har vi alltid vært livende redde for å baktale? Av denne synd blir det uhyggelige frukter, og vi må hate den som pesten. — De som lider av havesyke, vil ha og ha alle mulige ting utenom det de virkelig trenger til nødtørft. — De umilde bruker mange hårde og umilde ord. — De oppblåste holder foredrag og belærende taler, mens man i livet er langt vekk fra det man lærer.

Når enkelte synder henger ved en i årtier, så er det stor mangel på gudsfrykt. Vi skal ikke være så nær synden som mulig, men langt vekk. — «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap å synde mot Gud», sa Josef. 1. Mos. 39, 9. Han løp vekk fra horeriets ånd.

Vi er nakne og bare for hans øyne vi har med å gjøre. Det er like alvorlig å synde når vi er i lønnkammeret, som når vi er sammen med brødrene. Man lever som om det er større å ha et godt navn hos mennesker enn hos Gud. Snakker vi like pent til ektefellen når vi er alene, som når det er andre tilstede?

«Men våk hver tid og stund, og bed . . .», sa Jesus. Luk. 21, 36. Den overmodige kjenner seg sikker og er uten frykt, men den ydmyke våker og frykter for å gjøre Gud imot. Det er overmot at vi ikke tar det nøye med å lyde Guds ord. — Det er nok med én sykdom for å dø, og det er nok med én synd for å gå fortapt.

Gudsfrykt hører til det skjulte hos mennesket. Jesus sier at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt bedrevet hor med henne i sitt hjerte.

Det er Guds vilje at vi absolutt ikke skal synde, men de fleste lever i bevisste synder i årevis. Det skal ikke være noen langvarig prosess med å avlegge kjødets gjerninger. Mange tror dette er helliggjørelse å bli ferdig med disse åpenbare synder litt etter litt. Men alle disse gjerninger som tilhører det gamle menneske, kan avlegges ved tro, og så begynner helliggjørelsen ved at vi i stadig dypere grad renses fra vår ubevisste synd etter hvert som vi ser den ved vår vandring i lyset. Kol. 3, 8—9, Ef. 4, 22, 1. Pet. 2, 1—2, Rom. 6, 18—19. — Det gamle er å synde — det nye er seier over synden. Når vi ikler oss det nye menneske, så ikler vi oss også de nye gjerninger. Kol. 3, 12. Alt dette skjer ved en levende tro.

«Dog, også I skal elske, enhver sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» Ef. 5, 33. Det er lite av ærefrykt, hustruer overfor sine menn, barn overfor sine foreldre, arbeidere overfor arbeidsgivere. På dette området trenges det vekkelse. En ung mann sa noe til en eldre som denne ikke hørte ordentlig. «Hva sier du», sa den eldre. «Jeg tygger ikke opp igjen», sa gutten. Slikt er total mangel på ærefrykt.

Ved gudsfrykt blir vårt liv som en kostelig lysthave. Vi våker da over at enhver plante som vår himmelske Far ikke har plantet, blir rykket opp og kastet på ilden.

Paulus var Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt. Titus 1, 1. Det er mange slags lærer i den religiøse verden, men bare den lære som hører til gudsfrykt, er av Gud. Går hele forkynnelsen ut på gudsfrykt og troskap i en brennende kjærlighet til Kristus, og livet stemmer med forkynnelsen, så er den ekte.

Jesus ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og han er opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 7—9.

Guds ord dømmer hjertets skjulte tanker og råd. Det naturlige religiøse menneske har mange vakre tanker om evangelisasjon osv. De lever på et menneskelig plan. Åndens sans sier noe ganske annet. Jesus kom ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. 1. Joh. 5, 6. Kristus som ser alle ting i det skjulte, skal gi oss vidnesbyrd. Der i den skjulte troskap vil Ånden vidne med vår ånd at vi er Guds barn.

Paulus skriver at de søkte alle sitt eget, og de hadde ikke oppriktig omsorg. Timoteus kunne få ansvar selv. Han var åndelig og gudfryktig og tenkte ikke på seg selv. Han var ofret. Vi må være ofret og tro, så vi kan stå helt alene på et sted og være tro for Guds åsyn uten tanke på å ha det koselig og hyggelig.

Ap. gj. 20. Paulus voktet Guds menighet så intet urent fikk makt. Men de onde og urene makter sto klar til å trenge inn så fort som mulig, når Paulus var borte. Vi kan ikke få samfunn med Faderen, Sønnen og hverandre uten de tre vidner: Ånden, vannet og blodet. De vidner om død over selvet.

Vi knyttes sammen ved de bånd som Kristus gir, og vokser vår vekst opp til han som er hodet. Ef. 4, 16. Når vi føler på at det er lite samfunn, så er det dårlig samfunn mellom oss og Hodet.

Samfunnet i hjemmet med barna må bygges opp fra de er bitte små. En kan ha det så travelt med andre ting, så man ikke får noen tid til dette som er så viktig. Man må så en sunn og god sæd i barna så tidlig som mulig. Barna må ikke kjenne seg som en byrde i hjemmet.

2. Sam. 6, 9. «Den dag ble David oppfylt av frykt for Herren . . .» Tenk om den dag kom for oss alle i dag, og at Herrens frykt blir i vårt hjerte hele livet! Da vil Guds velbehag og velsignelse hvile over oss, idet vi blir bevart i renhet og godhet for hans åsyn.

Ja, dette var et kort utdrag fra flere brødres vidnesbyrd under hovedstevnet.