Stevnereferat: Påske 1965 - Brunstad

Påskestevnet.

For første gang kunne vi ha vårt påskestevne på Brunstad. Det elektriske anlegg var ferdig, så både salen og losjihusene kunne oppvarmes elektrisk. Vi har dyktige fagfolk iblant oss, også når det gjelder det elektriske, og de har arbeidet hardt på dugnad for å få det hele ferdig. Det blir nå mulig å ha våre stevner på Brunstad hele året.

Vi var samlet ca. tusen venner til stevnet og av disse var 66 fra Danmark, fra Sverige 18, Tyskland 53, Holland 20, Sveits 28, Frankrike 4, Australia 1, Italia 3. Omtrent alle disse kjære venner avla sine vidnesbyrd, og det var velsignet å høre.

Fredag og lørdag ble det talt vesentlig om fredsommelighet og søndag og mandag form. om visdom. Br. Aslaksen tok frem disse emner og formante veldig til alvor og gudsfrykt. En mengde brødre støttet opp om budskapene, og Ordet kom rikelig frem til stor velsignelse og oppbyggelse. Her er et kort utdrag fra møtene.

«. . . han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten.» 4. Mos. 24, 17. Av naturen tilhører vi alle ufreds-ætten, og har ikke Gud fått gjøre et omskapende verk med oss, så tilhører vi denne ætten fremdeles. Det er freds-ætten Kristus skal hente.

«Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.» Matt. 5, 9. De som lever i strid og ufred er da djevelens barn. Vi skal stride mot synden i alle slags former, men innbyrdes strid «borgerkrig» må bannlyses. Det må være fred og ro under oppbyggelsen på møtene. Skulle en rette på alt det som ennå ikke er fullkomment og som burde være annerledes, så ville det stadig bli uro og strid. Men i menighetsarbeidet trenges det stor langmodighet og kjærlighet. — Vi må respektere hverandres samvittighet. Om en som er ny på veien, gjør noe med god samvittighet som en eldre ikke kan gjøre, bør den eldre rose den yngre og ikke angripe ham og klandre ham, men formane og rettlede i kjærlighet og godhet ved passende anledning. Her er det mange som forsynder seg og bringer uro.

De som strider, mener som regel at de strider for sannhet og rett. De er «kjekke» og sterke i seg selv, og er snare til å ta opp stridshansken. Et ordtak sier: «Det siste ordet skal jeg ha om jeg så skal si det inne i meg, sa kjerringa.» Slike stridslystne personer preker inne i seg lenge etter at de har gått fra hverandre.

Diotrefes ville gjerne være førstemann og baktalte Johannes og brødrene med onde ord. Æresyke og hovmot er en idelig kilde til strid og ondskap.

I Gal. 5, 19—21 hvor Paulus bare nevner noen få av kjødets gjerninger, er det otte på rad som alle er en motsetning til fredsommelighet: «Fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedragt, partier, misunnelse.» Vi forstår av dette at Paulus ser svært alvorlig på dette uhyggelige stoffet.

De fleste eier ikke gudsfrykt, de tillater seg å si og gjøre både dette og hint. De dømmer, kritiserer og baktaler. «Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre.» sier Jesus. Mark. 9, 50. Mange er opptatt med å salte andre.

Paulus formante Timoteus til å byde visse folk ikke å fare med fremmed lære og ikke gi seg av med eventyr og endeløse ættetavler, som mere fører til stridigheter enn til å tjene som Guds husholdere i troen . . . 1. Tim. 1, 4.

En åndelig person ser klart og kan på forhånd advare mot det som vil føre til stridigheter.

Ved å blande seg i andres saker blir det mye spetakkel. Man kan også være eggende i sin oppførsel overfor ektefelle, barn og andre og i sin tjeneste i menigheten. — Enkelte kan ikke begripe at det blir ufred hvor de kommer, men det burde de ha skjønt.

«Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.» Ordspr. 15, 1. Mildt svar er som olje på opprørt hav.

Vi må ofre noe, sette noe til side, ja gjøre alt for å bevare freden. Å få istand fred mellom mennesker er den største vanskelighet, men også den største herlighet, når det lykkes.

«Da sa Abraham til Lot: Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg og mellom mine hyrder og dine hyrder! Vi er jo brødre.» 1. Mos. 13, 8. Strid mellom brødre er vederstyggelig i Guds øyne. Kjennetegnet på at vi er gått over fra døden til livet er at vi elsker brødrene. 1. Joh. 3, 14.

«Han er oppblåst skjønt han intet forstår, men er syk for stridsspørsmål og ordkrig, som volder avind, kiv, spott-ord, ond mistanke, stadig krangel iblant mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, idet de akter gudsfrykten for en vei til vinning.» 1. Tim. 6, 4—5.

Vi kan bli oppblåst som en sykkelring. Satan pumper inn i menneskene hovmot og æresyke slik at man ikke sjenerer seg for noe av det man sier og gjør. En blir oppblåst skjønt man intet forstår. «Jeg kan ikke forstå det», sier man, og allikevel uttaler man seg. Man er syk for stridsspørsmål og ordkrig.

Korah og hans hop gikk under med hustruer og barn. Giften var også sådd i dem. De satte seg opp imot Moses.

Vandrer vi for Guds åsyn, blir vår saktmodighet åpenbar. Fil. 4, 5. Gudsfrykt er det å holde sin tunge i tømme. Hver for oss skal vi gjøre regnskap for våre ord og handlinger. Rom. 14, 12. Vi skal ikke dømme hverandre. «De barna får lov til dette og hint, så da kan jo våre barn også få lov», sier man. Her må hver enkelt stå for Guds åsyn og gjøre regnskap for seg. Det er godt for foreldre å holde regnskap med barna fra de er bitte små.

Ond mistanke er en uhyggelig synd som forårsaker mye ufred og spetakkel. En tenker stadig at det er noe ondt bakom det en annen sier og gjør, og dog vet man intet som helst om dette. Hvorfor ikke tro godt og ta alt opp i beste mening? «Jeg er skarp, jeg», sier man. «Jeg forstår nok at det var meg han mente.» Saken er at de er blinde og dumme. De er i mørket og har hverken fred eller glede. En velsignet livslov har vi i 5. Mos. 29, 29: «Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og våre barn til evig tid, forat vi skal holde ordene i denne lov.» Ja, holder vi ordene i denne lov, så bevarer vi Guds fred som overgår all forstand og blir spart for en mangfoldighet av synd og elendighet.

«Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter.» Rom. 16, 20. La oss tro på det. Satan er hovmod, æresyke og alt det som volder strid og ufred.

Jesus heter Fredsfyrsten. Han kommer snart og henter freds-ætten, og sammen med alle de fredsommelige, skal han opprette sitt fredsrike på jorden.

Jak. 3, 13—18. Visdommen som er ovenfra er først og fremst ren. Kommer denne visdom inn i våre liv, blir det revolusjon. Den skiller radikalt ut allslags synd, for enhver synd er dårskap. — Det som er gagnlig og nyttig for meg selv og andre, er visdom. Ja, bare det! Å klandre og bebreide de andre er unyttig. Å spise så mye, og da særlig av fete og søte saker at man blir tykk og tung, er dårskap. Man tar da langsomt livet av seg selv. — Det er langtfra visdomsfullt å være misfornøyd. En gagner ingen med det. Men takknemlighet og glede er gagnlig for meg selv og andre. En bedrer ingen ting ved motløshet, og det er tungt å være sammen med slike.

Allslags synd er konsentrert dårskap og dumhet. Det er de fem vise og kloke Jesus skal hente. Matt. 25. Om en fin krystallvase faller i gulvet, så går vel ikke bitene sammen igjen om man blir vred. De vise soper det hele sammen med stor fred og glede i hjertet og plasserer det i søppelkassen. Vrede bor i dårens barm. Pred. 7, 9. «Men visdom har den fordel at den gjør alt på rette måte.» Pred. 10, 10.

Om man bare ser etter en vakker kvinne når man skal gifte seg uten å se etter gudsfrykten og et godt hjerte, så er man dum. «Gjør aldri det du angrer, for da faller tiden lang, lang, lang», står det i en sang. En angrer aldri på at man har vært god, men med det onde følger anger.

«Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig.» 1. Kor. 12, 7. Visdommens Ånd åpenbarer alt til gagn og oppbyggelse, mens åpenbaringer fra Satan går ut på det motsatte.

Jeg søker ikke min ære, sa Jesus. Joh. 8, 50. Det er stor visdom. «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære . . . .» 7, 18. Vi kan også si det slik: Søker vi vår egen ære, da taler vi av oss selv. Strid og uro bunner i egen ære. — Vi får ikke visdom ved å være misfornøyde med andre men ved å være misfornøyde med oss selv.

Friheten i Guds menighet er Guds visdom. Vanligvis settes det opp bestemte talere og på denne måte setter man til side de lemmer som Gud virker igjennom. Når vi ikke søker egen ære, har vi full hvile og vi hører Guds røst. Vi føler ikke at noen går i veien for oss. — Broderskapet, enheten i Kristi legeme er Guds visdom. — Åndens fattigdom er den hånd som vi river til oss visdommens skatter med. Visdommen er føyelig og føyer oss sammen. — Guds visdom, den skjulte, er nå blitt åpenbart ved menigheten for makter og myndigheter. Den blir åpenbart ved vårt liv hos kemneren, kjøpmannen, på arbeidsplassen og hvor vi ferdes.

Har man ikke vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet seg visdom, kan man ikke rette på saker og ting. Vi skal bygge med gull og sølv, men vanligvis er man ikke så fattig i sin ånd at man får tak i disse saker. Man blir f. eks. under samtaler aldri opprådd, for en har nok av tre, høy og strå å ta av. Der hvor det ikke er Åndens åpenbarelser er det alltid strid og uro.

Visdom er troskap i alt som er gagnlig og nyttig. Den som er tro i smått, er også tro i det som er stort. Er vi tro i den urettferdige mammon, så skal vi også bli betrodd de evige og sanne skatter. Det er de som er tro inntil enden, som skal bli frelst. Det går an å begynne i Ånd og fullende i kjød. Gal. 3, 3. Ja, det går an å bli en dåre på sitt siste etter å ha hatt den største visdom. Her står Salomo for oss til skrekk og advarsel. 1. Kong. 11. «Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer, disse hans hustruer bøyde hans sinn. Og da Salomo ble gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder . . .» «På den tid bygget Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs vederstyggelighet . . .» «Og det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer . . .» «Da ble Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder, men han hadde ikke holdt seg etter Herrens bud.»

Vi ser her hvor dødsens alvorlig vi må ta det med den ringeste begynnelse til synd i enhver retning, og der hvor det ingen begynnelse er, blir det ingen fortsettelse. —

Det var da Salomo ble gammel han ga etter for alle disse hedenske kvinner. Det er også mange troende menn som på sine gamle dager blir enkemenn og gifter seg med ugudelige kvinner. Deres hjerte blir bøyd, og de blir dårer på sitt siste.

Det er meningen at vi skal bli fristet og prøvd på alle måter, men vi kan få rikelig nåde og kraft fra Gud til å bestå prøvene med glans. Det er den prøvede tro som er så kostelig for Gud. Jak. 1, 7.