Sønderbrutt - sønderknust

Sønderbrutt — Sønderknust.

«Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.» Salme 34, 19.

«Jeg bor hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden . . .» Es. 57, 15.

«Den jeg vil se til . . . er den som har en sønderbrutt ånd . . .» Es. 66, 2.

Det er ikke så underlig at det er smått stell med de fleste troende! Akk — hvor de er sterke og hårde og ubrutt i sin ånd, strie og påståelige, og selvkloke, og selvrådige, med en sterk ubrutt vilje.

Overensstemmende med ovennevnte skriftsteder bryr Gud seg ikke om slike personer. Han er ikke nær hos sådanne. Han bor ikke hos dem. Han ser ikke til dem, og han frelser ikke dem fra deres synd, men han frelser dem som har en sønderknust ånd.

Jesu uttrykk for dette er f. eks. «Salige er de fattige i ånden.» Jeg hørte i mine guttedager et munnhell som lød slik: «Her kommer jeg, tjukk og brei!» Dette viser at selv verden forstår at det er i høy grad utekkelig selv i verdensmenneskers øyne å være stor i seg selv, stor og sterk, selvklok og selvbevisst!

Skriftens uttrykk «sønderbrutt» og «sønderknust» er jo noen meget sterke uttrykk. Det som er brutt itu, er jo gått istykker, f. eks. i en 3 a 4 stykker. Og det som er knust, er gjerne gått i mangfoldige stykker. Er det gått slik med vårt hjerte og vår ånd, da er man usigelig langt borte fra å være den store og sterke og selvkloke. Da har man nok ikke stort man skulle ha sagt. Da er det smått stell med den store, sterke karen!!!

Just i det daglige liv kommer det tilsyne hvorledes det står til med den enkelte. De verste kan være som et ildsprutende bjerg, og formelig frese når det går deres vilje og mening, eller deres ære eller innbilte storhet, imot! Og så er det mange mindre grader av å være ubrutt i hjerte, sinn og vesen.

Men ingen av disse er i en tilstand slik at de kan bli frelst, eller bli mere frelst enn de hitinntil er blitt frelst.

Bare de som er fattige i ånden, som er ringe i egne øyne, som er bedrøvet over seg selv, som har en sønderknust ånd, befinner seg i en frelsbar tilstand. — — —

Bare sådanne personer er i sannhet mottagelige. —

Dette stemmer igjen overens med ordet om «å ta imot kjærlighet til sannheten så de kan bli frelste.» For nettopp dette er sannheten om oss selv at vi i forhold til Gud, og i forhold til det absolutt fullkomne, er noen usigelig elendige stakler, og likeså i forhold til hva vi allerede ved Guds store nåde kunne ha vært, og dog ennå ikke er blitt!!!

Det vil si at vi alle sammen kunne ha gjort våre saker langt bedre.

Og nettopp derfor passer det seg for oss alle sammen å være stille og saktmodige, nedbøyet i ånden, sønderbrutt og sønderknust. — — —

Det heter i en sang «selv å være et intet, intet».

Når dette har opphørt å være en drøm eller en vakker frase, og istedet er blitt en fullbyrdet kjensgjerning, ja da er et underfullt verk skjedd til ære og pris og glede for Gud og Lammet!!! — — —