Fullkommen hvile i Gud under alle omstendigheter

Fullkommen hvile i Gud under alle omstendigheter

oppstår ved levende tro på Guds fullkomne, allgode og allvise styrelse av alt og alle!!

F. eks. troen på dette ord: Salme 18, 31: «Gud, hans vei er fullkommen.» Trodde man virkelig dette, at han styrte alt med fullkommen godhet og visdom, da utelukket dette fullstendig all misnøye med alt og alle, og all vrede, bitterhet, fornærmelse, anstøt, bekymring, bebreidelse, dømmesyke m. m.

Troen på Salme 119, 91: «Alle ting er dine tjenere», vil også virke slik. Likeså Klages 3, 38: «Både onde og gode ting utgår fra Guds munn.» Og alt er beregnet til vårt beste!

«Skjer det vel en ulykke i en by, uten at Herren har gjort det?» Amos 3, 6. Ved levende tro på dette, bortfaller alle urolige og unødige «hvorfor». Man finner ingen grunn til å spørre hvorfor, for det vet man jo alltid på forhånd, i og ved at man er levende overbevist om at Gud styrer fullkomment. Og det går jo ikke an å ønske seg noe bedre enn det fullkomne!!!

Og hva skal vi si om Matt. 10, 29 og 30?

«Ikke en spurv faller til jorden, uten at eders himmelske Fader vil, og endog hårene på eders hode er tellet alle sammen.» Så svimlende nøyaktig går det for seg fra Guds side!!! Tror vi dette, ja da havner vi fredfulle og lykksalige i Guds fullkomne hvile.

All uro kommer av vantro, og derav følgende synd. —

Og hva skal vi si om Rom. 8, 28: «Og vi vet (nemlig ved tro) at alle ting samvirker til det beste for dem som elsker Gud . . .» (flere utenl. oversettelser.) Hvis vi ikke tviler, da må vi vel nødvendigvis si f. eks. som så: stille — hva ønsker du mer?! —

Altså: ikke nok med at alt sammen tjener meg til gode, men til og med til det beste!!! Det vil jo si at alt annet ville i tilfelle bare vært tap for meg. — — —

Ved av hjertet å tro — uten å tvile — på den allmektige, allgode og allvise Guds fullkomne styrelse, kan jeg alltid hvile i ham hva som enn møter meg i denne onde verden.

Hverken Satan eller onde mennesker kan si eller gjøre noe som helst uten at Gud tillater det. Og han tillater det til prøve på min tilstand for å gi meg anledning til å seire. Og om jeg også lider nederlag, er det i alle fall en fordel for meg å bli oppmerksom på at det ennå ikke er blitt bedre med meg enn som så. Da finner jeg jo god grunn til nå i nådens tid å søke hva det viste seg at jeg manglet. —

«La oss derfor gjøre oss umak (anstrenge oss) for å komme inn til den hvilen!» Hebr. 4, 11.