Guds ild - fremmed ild

Guds ild — fremmed ild.

Nå, når Guds ild brenner iblant oss, er det nødvendig å vite at det er noe som heter fremmed ild, så vi kan passe oss for den, for den er ikke ekte, men falsk.

Hvor der er ekte mynt, blir det også lett noe falsk mynt. Og således oppstår det også lett noe fremmed ild der hvor Guds ild brenner. —

Guds ild er en hellig ild. «Han skal døpe eder i den Hellige Ånd og ild.» Og hellighet er det stikk motsatte av all slags synd og menneskeverk. —

Guds ild er den rene, guddommelige kjærlighets ild, hvis eneste tanke er å hjelpe og gjøre vel, å si og gjøre det som tjener andre til frelse og oppbyggelse, både når det er behov for det milde, såvel som for det strenge. —

Fremmed ild (se 3. Mos. 9, 24 til 10, 2) utgår ikke fra Gud, men fra mennesket, og er fremdrevet av nidkjærhet for å fremme sitt eget, sin egen vilje og mening, og for å hevde seg selv. Politikere f. eks. kan tale med ild og glød, så de river massene med seg! Tenk bare på Hitler. På det religiøse området likedan. Ja, man kan til og med «gi sitt legeme til å brennes» 1. Kor. 13, 3, bare for å hevde seg selv og sin mening.

Ja, det er ikke grenser for alt det man kan ivre for med ild og glød, til og med for å stå menigheten imot (f. eks. Paulus før hans omvendelse). Man har vel kjærlighet til det man er så nidkjær for, men det er det stikk motsatte av Guds kjærlighets ild!

La oss vokte oss for all slags fremmed ild, men søke å bli fylt av Guds kjærlighets brennende ild, og smelte sammen i den! Utslagene av denne kjærlighets ild er meget lett-kjennelige. Og likeså utslagene av fremmed ild. Ved denne fremmede ild passer munnhellet: «Mye skrik, men lite ull.»

Det er ofte en kjensgjerning at røsten blir høyere, når man blir fylt med den Hellige Ånd og ild. Men det er også en kjensgjerning at de mange utslag av den ekte, rene kjærlighet da blir mangfoldige, og at samfunnet da blir så meget mer varmt og inderlig. — — —

Men det er også en kjensgjerning at man kan rope høyt, ja svært høyt, uten at livet og samfunnet med hverandre blir bedre. Ja, det kan også bli en vanesak å rope høyt, selv om det indre forhold ikke er noe særlig godt.

Da kan man med rette si at denne fremmede nidkjærhet er et surrogat — en dårlig erstatning for den rene kjærlighets glød. Derfor, mine elskede venner: kun ekte saker!!

Ethvert tre kjennes på sine frukter! Dette er den enkleste av alle lærdomsformer! La oss fullt ut rette oss etter denne rettesnor!

Eders for eders beste hengivne