I dyden skjønnsomhet

I dyden skjønnsomhet

«Så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd, og i dyden skjønnsomhet.» 2. Pet. 1, 5.

Det betyr ikke at vi skal være skjønnsomme med dyden, så det blir passe mye av den. Derimot er det stor forskjell på hvordan vi utøver dyden. — Det er ikke noe som heter «passe mye» av dyden. Leser vi videre, så ser vi at den skal vokse. Det skal være så mye som mulig av den. Vi skal enn mer ta til deri. Desto mer dyder, desto rikere inngang får vi i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. Ja, vi skal legge all vinn på i vår tro å vise dyd.

«Og dette beder jeg om at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, forat I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» Fil. 1, 9—11. Man må altså lære å kunne dømme for å være rene og uten anstøt. Man skal ikke utøve dydene i det åpenbare, slik at man gjør seg til av dem. Da blir man til anstøt. Det ser ofte slik ut at dydene kan kollidere med hverandre. Gjør de det, da har man ikke skjønnsomhet, og da blir det ikke dyd. Det er i kjærligheten man utøver dydene. Derfor bad Paulus at deres kjærlighet måtte bli rikere og rikere på all kunnskap.

Det ser ut som gavmildhet og rettferdighet kan kollidere. Her må vi lære å dømme rett. «La oss derfor, mens vi har leilighet til det gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» Gal. 6, 10. Vi er begrenset og har begrensede krefter og midler. Derfor blir det alltid tale om å husholderere. Tenker jeg bare på gavmildhet og ikke på rettferdighet, er jeg ikke skjønnsom i min dyd. Jeg ser noen som trenger mine krefter eller penger. Forstår jeg ikke da å dømme i forholdene, så har jeg ikke skjønnsomhet til å husholderere. Jeg gir og gir til en som bare øder det i sine lyster. Han blir ikke hjulpet, og den som søker det gode og er i nød, får jeg intet til. Slik er det med mange tjenestepiker. De tjener hos svært rike folk, som krever og krever. De vil være til pryd for Kristi lære, og så arbeider de og sliter. De sier aldri nei til de rikes krav. De pusser sølvtøy og kobberkar, boner gulver og får godt vidnesbyrd år etter år. Når de er utslitte eller eldre, da må de ut av huset. Etter å ha gitt all sin tid og kraft til ugudelige mennesker, faller de kanskje selv andre til byrde. Det er ikke skjønnsomhet i dyden.

En enke kunne velges til å bli underholdt av menigheten, dersom hun bl. a. hadde vidnesbyrd om gode gjerninger, har vært gjestfri, har vasket de helliges føtter, osv. 1. Tim. 5, 9—10. Vi ser at det skulle mye til for å få en slik rett. Om hun hadde utøvd alt dette bare blant de ugudelige, hadde hun ikke hatt den rett. Det er ikke skjønnsomhet å gi bort mere enn det en har, enten det er penger eller legemskrefter. Når man har et arbeid som overgår ens legemskrefter, så er det ingen dyd å fortsette der. Tvertimot, det kan være æresyke, man er menneskers trell eller man forstår ikke å dømme i de forskjellige ting. 1. Kor. 7, 21.

Slik kan ydmykhet se ut til å kollidere med sannhet. Gjør den det, er det ikke mer ydmykhet eller man forstår ikke å dømme i saken, og så blir man uren. Engelen for menigheten i Pergamum, var en prektig mann, men han stred ikke imot dem som holdt fast ved Bileams lære og nikolaittenes lære. Kanskje hans «ydmykhet» ikke tillot det. Derved fikk han ansvar for deres gjerninger, og han ble formant til å omvende seg. Åp. 2, 12—16. Slik var det og med engelen for menigheten i Tyatira. Johannes hadde ikke en slik «ydmykhet». Han forstod å dømme i saken. 3. Joh. 9—10. Blir man menneskers trell ved sin ydmykhet, da har man ikke skjønnsomhet i dyden. «I er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller.» 1. Kor. 7, 23.

Mange blir menneskers treller ved å holde det bud: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. Hedre din far og mor — dette er det første bud med løfte —». Efs. 6, 1—2. De tenker ikke over at de ikke er barn lenger. De er blitt så gamle at de har ansvar for sitt eget liv. Og er de da ikke lydige mot Jesu Ord blir de menneskers treller: «Om noen kommer til meg og ikke hater far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.» Luk. 14, 26.

Mange foreldre hersker over sine barn ved å holde frem det bud at barna skal lyde. Barna kan på den måte bli holdt i trelldom under foreldrenes menneskevilje til de er langt over 21 år. Slike kan ikke være Jesu disipler. «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd», sa Jesus. Matt. 10, 35—38. Når man er blitt så stor at man kan høre Jesu stemme, må man lyde denne stemme. Det fører splid med seg, men det er det aller beste man kan gjøre sine foreldre. Man skal ikke trelle under deres menneskevilje.

Noen holder på rettferdighet så det kolliderer med kjærlighet og barmhjertighet, men da er ikke deres rettferdighet noen dyd, eller de forstår ikke å dømme i saken. Det er aldri rettferdig å bli bitter eller å gjengjelde ondt med ondt. Alle mennesker skal møte godhet hos oss. Å være god betyr ikke å gi dem alt det de vil ha. Det betyr å være god enten de fortjener det eller ei, og å gi dem det jeg forstår er godt for dem, enten ord, penger eller tjenester, slik som jeg har anledning til det og forstår å husholderere.

På denne måte kan man finne eksempler i det uendelige. Vi skulle «fylles med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» Vi må leve det skjulte liv med Kristus i Gud. Kol. 3, 3. Gjør vi det under press av mennesker, blir det ingen dyd, og tenker vi på vår egen ære, blir det heller ingen dyd, hva vi enn gjør. Skal vi kunne finne frem til å fylles med rettferdighets frukt, må vi være sanne i hjertets innerste. Og det er vi, når vi bare søker Guds vilje og ære. Joh. 5, 44 og 7, 18.