Vekkelse i Kristi brennende kjærlighet

Vekkelse i Kristi brennende kjærlighet.

Det er alltid herlig å høre om vekkelse, men det herligste er å være midt i den. Br. Aslaksen har talt meget i det siste om nødvendigheten av å bli fylt med en kokende gjenkjærlighet til Kristus og til hverandre. Ved budskapet er det blitt vekkelse i inn- og utland. Br. Aslaksen oppdaget at det i flere oversettelser og også i grunnteksten står i Åp. 3, 16: «Derfor, da du er lunken, og hverken kold eller kokende, vil jeg utspy deg av min munn.»

Dette er jo svært alvorlig, og det ble sagt til menighetsengelen som var i Kristus, ellers kunne han jo ikke bli utspydd av hans munn.

Det som gjelder for oss alle, er derfor å få denne kokende varme kjærlighet inn i våre hjerter. Han som fordrer at den skal være der, vil også mere enn gjerne gi oss den. Han vil utøse den i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Rom. 5, 5. Og han vil langt heller gi oss den enn foreldre vil gi sine barn brød. Luk. 11, 13.

Vi må ha denne kjærlighet om vi skal bli med når Jesus kommer. Uten den er vi intet. Vi er i Guds øyne som lydende malm og klingende bjelle. Ja, vi er midt i vår gudsdyrkelse vemmelige i hans øyne. Kristus har ofret alt for oss. Han gav sitt dyre blod for å frikjøpe oss fra synden. Når vi da fremdeles henger fast ved noe av synden og så prøver å tilfredsstille ham med ytre religiøsitet, så må vi forstå at vi er langt borte fra å behage ham.

Han vil ha hele vårt hjerte, og det vil han fylle med den samme kjærlighet hvormed han elsket sin himmelske Far og oss. Har vi fått denne kjærlighet, så gjelder det å bli i den, for bare der er det vekstmuligheter for alt det som er edelt og godt.

«Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket eder, bli i min kjærlighet! Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg talt til eder forat min glede kan være i eder, og eders glede kan bli fullkommen. Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder. Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» Joh. 15, 9—14.

Ja, dette er vel et overmåte herlig tilbud. Han vil gi oss sin kjærlighet og sin glede som han vil skal være fullkommen i oss. Vi står da utrustet til å møte hva som helst, for kjærligheten er en uovervinnelig makt! Den er sterk som døden! og mange vann kan ikke utslukke den. Høys. 8, 6—8. Intet under at han i denne tilstand kan byde oss å utføre det som for andre mennesker er helt umulig. Han byder oss endog å elske hverandre likesom han har elsket oss. Når noe så stort er mulig, så forstår vi at gleden og takknemligheten blir tilsvarende. Vi kommer langt vekk fra trelldommens ånd.

Vi ser i 1. Kor. 13 hvilken overmåte stor herlighet som kommer inn i våre liv ved kjærligheten. Den er langmodig, velvillig, bærer ikke avind, brammer ikke, oppblåses ikke, gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde, gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt og faller aldri bort.

Vi forstår at de som har denne kjærlighet, og forblir trofaste i den, er herlige personer. De er de hellige og herlige i landet i hvem Jesus har all sin lyst! Sal. 16, 3. «Og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!» Judas, vers 21.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss», sa Paulus. 2. Kor. 5, 14. Denne indre velsignede kraft tvinger og driver oss til å gjøre alt mulig godt i alle retninger rett imot alle våre kjødelige tilbøyeligheter.

Hvorfor vil ikke alle ha denne herlighet inn i sitt liv? De fleste vil bare nyte og ikke ofre. Kjærligheten er ikke søte følelser, men en brennende ild mot allslags egoisme, synd og urenhet. Det er bare de som elsker sannhet i hjertets innerste, som får del i den og beholder den. De blir renset og lutret som gullet og sølvet i denne kjærlighetens ild.

Snart skilles de fem kloke og de fem dårlige jomfruer fra hverandre. Tiden er kort og kostbar, og det er på høy tid å ta det rette og avgjørende valg.

I menighetshjemmene rundt om kjempes det en tapper kamp for å få barna med i vekkelsen. Med noen av barna lykkes det lett og fort og med andre er det vanskeligere og tar lenger tid. Her gjelder det i all ydmykhet å stå hverandre bi i kampen. Det er den siste og aller vanskeligste tid vi lever i. Med Kristi brennende kjærlighet har vi de største muligheter og i denne kan vi tro og håpe og ikke bli skuffet.