Nå skal det spire frem

Nå skal det spire frem.

«Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire frem, skal I ikke oppleve det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken . . . Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» Es. 43, 18—21.

Det nye bryter frem i Palestina, så hele verden forundrer seg over det. Profetenes ord går i oppfyllelse like for våre øyne. Store deler av ørkenen er allerede blitt fruktbar mark, og det videre arbeidet går frem med kraft. Herren skal selv gjøre vei i ørkenen og strømmer i ødemarken, og det nytter ikke for araberlederne eller andre å sette seg opp imot Guds plan. Jo flere som setter seg opp imot den, jo større blir Guds ære. For full fart settes landet istand for tusenårsriket.

I araberlandene rundt om, ligger ørkenen som den har ligget i årtusener, og de bruker de samme eldgamle jordbruksredskaper.

«Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden», sier Gud til Israel. De har vært forfulgt rundt om i landene, og det har aldri lykkes dem å oppnå det nye som de har attrådd i det nye land de kom til. De var alltid på fremmed grunn, hvor Gud ikke hadde lovet dem noen herlighet, men det motsatte. Nå er de i det lovede land hvor Gud igjen skal forbarme seg over dem. Nå skal de tro på det nye og glede seg i det nye og ikke tape motet med å tenke på fortiden og på alle de ganger det er blitt mislykket.

Mange troende er i dag levende interessert i alt det som foregår i Palestina uten å ha den samme interesse for det åndelige Israel, og dermed får de hverken del i den jordiske eller åndelige herlighet.

Nå gjelder det å våkne opp, så vi ikke blir stående utenfor alt det nye Gud gjør istand for sitt folk. Vi må ha en levende tro på det nye og hengi oss til det. La ikke fortiden hindre deg og plage deg. Har du gjort opp din sak med Gud og mennesker, så glem det som er bak og jag etter det som ligger foran. Det gamle skal avlegges og det nye iføres. Det gamle er vrede, løgn, urettferdighet, stolthet, egenkjærlighet, og det nye er mildhet, sannhet, rettferdighet, ydmykhet og kjærlighet til andre.

«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» 2. Kor. 5, 6. «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning.» Gal. 6, 15.

Det er bare en ny skapning som er noe i Guds øyne, og hva hjelper det da om vi er aldri så store ellers i menneskers øyne? Alt kjød er som gress som visner og forgår. Det nye mennesket fødes ved det uforgjengelige sannhets ord og næres og vokser ved dette. Jak. 1, 18.

Vi blir personligheter i Jesus Kristus med nye navn, og vi blir satt istand til å kunne delta i og nyte det nye og uforgjengelige i all evighet.

Bruden gjør seg nå rede i kjærlighet til sin himmelske brudgom. Det kommer en vekkelse senere hvor også de dårlige jomfruer våkner opp, i det de skjønner at nå kommer Kristus. De våkner ikke opp i brudens kjærlighet, men det er mere av redsel for alt det som skal gå over jorden, når Kristus har hentet bruden.

Nå gjelder det av hele hjertet å være med i brudevekkelsen! Forsøm ikke et møte så sant det er mulig for deg å komme, for ettersom vi ser dagen nærmer seg, skal vi enn mere komme sammen og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Hebr. 10, 23—25.

Det åndelige Israel gjøres først istand til å møte Kristus. De har allerede nå fått sine åndelige ører og øyne åpne for hva det gjelder. Det jordiske Israel føres ned som et blindt og døvt folk, og det blir først når Kristus kommer ned på oljeberget med sin brud at dekket tas fra deres øyne.

«Men salige er eders øyne fordi de ser, og eders ører fordi de hører», sa Jesus. Matt. 13, 16.

Er vi av disse salige, så la oss hengi oss til å se og høre i riktig retning, så livet kan bli rikt på evighetsutbytte.

La oss tro på Ordet: «Se, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire frem». Guds ord er alltid nytt og levende og gjør oss nye og levende idet vi tar imot det i tro. Det er ikke et nytt bud jeg skriver til eder, men et gammelt, og dog er det nytt, sier Johannes. 1. Joh. 2, 7—8. De eldgamle Guds ord må alltid være nye både for den som taler og de som hører, dersom de skal utrette noe. Ellers blir det som med den gamle tunghørte konen som stadig satte seg bakerst i salen. «Det er vel det gamle gode evangeliet som blir forkynt», sa hun, da noen ville ha henne lenger frem. Det er nok mange som har det på samme vis. Hadde hun satt seg på første benk og lyttet til Ordet det hun maktet og trodd på det, så ville det ikke vare lenge før hun var blitt så ny at alle de hun var sammen med ville ha merket det.

Men nå skal det spire frem, og det folk han har dannet seg skal forkynne hans pris i all evighet. De forstår å verdsette hans vesen og herlighet.

«Skal I ikke oppleve det?»