«Forat Kristi kraft kan bo i meg.»
Et menneske er i seg selv jammerlig svakt når det gjelder å gjøre det gode, samt å tåle det onde som andre gjør. Det formår praktisk talt nesten ingen ting.
Men hør så hva apostelen Paulus sier:
«Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» Fil. 4, 13. Ja, det var frelse, slik som vi alle har anledning til! fra den ene jammerlige ytterlighet til den andre herlige ytterlighet! — — Kristi kraft bodde i ham! Den var til enhver tid tilstede og virksom. Derfor kunne han formane alle andre til å bli sterke i Herren og i hans veldes kraft! Ef. 6, 10.
Hvorledes overføres Guds og Kristi kraft til oss sveklinger?
Det finner vi tydelig angitt i Kol. 2, 12: Ved troen på Guds kraft i deg og meg. Vi må enfoldig som små barn tro på Guds iboende kraft. Han ga oss nemlig ikke motløshets eller kraftesløshets Ånd, men tvert imot ga han oss: en krafts ånd!!! 2. Tim. 1, 7. Mika kunne i den gamle pakts tid si: «men jeg, jeg er full av kraft, ved Herrens ånd.» 3, 8.
Og om den gode hustru står det også i den gamle pakts tid: «Kraft og verdighet er hennes kledebon.» Ord. 31, 25.
Når det kunne være slik i den gamle pakts tid, hvor meget, meget mere nå i den nye pakts tid?! —
Og noe som i høyeste grad har med denne vår kraft og styrke å gjøre, er vår bæreevne! Les 4. Mos. 11, 14 og 17. Likeså Rom. 15, 1 og Gal. 6, 2. Formaningen lyder: «Bær hverandres byrder!»
De aller fleste er svake, og blir fort trett og lei av å bære de andres skrøpeligheter, de orker ikke. I alminnelighet har man ytterst vanskelig for å tåle hverandre og elske hverandre. Man er da noen stakkars sveklinger, som kjenner seg segneferdige under byrdene. Bæreevnen er da ynkelig liten. —
Hvor håpefullt og herlig da å høre fra påliteligste kilde at man kan bli full av kraft, i den svimlende grad som Paulus vitner om i Fil. 4, 13!!! — — —
Dette tilhører vårt himmelske kall: å tåle og bære alt og alle. — — — Dette er Jesu Kristi fotspor. — — —