Hvordan er fortsetningen?

Hebreerne hadde en ualminnelig god begynnelse, men fortsetningen var ikke god.

«Men kom ihu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser, idet I dels ble til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således. For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da i visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» .

En bedre begynnelse kan man knapt ha, og apostelen minner dem om det, for deres fortsetning var ikke god. De var blitt trege til å høre: «For skjønt I etter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.» .

Man kan ikke flyte på en god begynnelse, man må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden, ellers oppnår man ikke løftene. Apostelen minner dem særlig om det alvor å synde etter å ha lært sannheten å kjenne, og om at alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med. «For vår Gud er en fortærende ild.» «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.» . . . .

Det var en veldig nåde som var vederfaret Hebreerne, og har en lært sannheten å kjenne, har en fått stor nåde over seg. Derved har en også fått stort ansvar. Gud lar seg ikke lure av et «skippertak» — av en god begynnelse. Vi trenger tålmod forat vi, når vi har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovt. . I det tålmod blir det åpenbart om det er Gud vi elsker eller om det bare er hans gaver og velsignelser. Slik ble Abraham prøvd gjennom stort tålmod, like til det å ofre Isak, som han ved stort tålmod hadde oppnådd. Da sier Gud til ham: «Nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.» . Han ble også kalt Guds venn. Bare slike prøvede og helt igjennom sanne sjeler utgjør brudeskaren. . Derfor gir apostelen Hebreerne denne formaning: La oss skride frem mot det fullkomne. «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» .

Sigurd Bratlie.