Stevnereferat: Sommer 1963

Sommerstevnet.

Vi var i år samlet ca. 2 000 venner til sommerstevnet på Brunstad. Av disse var ca. 250 fra land utenfor Skandinavien. Fra Tyskland ca. 100, Holland ca. 100, Sveits 25, Østerrike 14, Frankrike 8 og en søster fra U.S.A.

Også denne gang hørte vi over hele linjen at dette er vel det mest innholdsrike og beste stevnet vi har hatt. — Vi kunne vel heller ikke konsentrere oss om noe viktigere emne enn det som br. Aslaksen tok frem til å begynne med: Ydmykhet og selvfornedrelse. Dette gikk igjen i alle slags forgreninger under hele stevnet.

Jesus var ydmyk og saktmodig av hjertet. Vi er alle for høyt oppe, selv de beste, og så er det alle grader. Jesus takket sin himmelske Far fordi det var skjult for de vise og forstandige og åpenbart for de umyndige. Matt. 11, 25. Det er alltid av den samme grunn, det er bare de ydmyke som får nåde og åpenbaringer fra Gud.

De ydmyke har mistet sin selvbestemmelsesrett. Det er ikke andre som har tatt denne rett fra dem, men de har selv kommet til det at de ikke kan ta bestemmelser eller forstå noe selv uten ved den nåde og hjelp Kristus gir.

Lær av meg, for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet, sa Jesus. Matt. 11, 29. Hvorfor sa ikke Jesus: lær av meg for jeg er kjærlighet? De som ikke har kjærlighet, er jo intet. Vi ser bl. a. i Jak. 4, 6 at Gud står de stolte imot. Han står alle de imot som har store tanker om seg selv. Mange har tjent Gud i mange år uten at det er noe særlig greie på dem. Grunnen er mangel på ydmykhet. Det er bare de som er ydmyke og saktmodige av hjertet som Gud gir vekst og fremgang. Om de ydmyke skulle glemme å be om nåde, så glemmer ikke Gud å gi dem nåde. Det lykkes bare i forhold til vår ydmykhet, og her har vi med en guddommelig lov å gjøre. Vi blir også lykkelige alt i forhold til vår ydmykhet.

De fleste vil være noe i seg selv, de vil gjerne imponere, tale glimrende osv. Alt dette lærer man også på bibelskoler o. l. Etter å ha gått på slike steder er adskillige blitt ødelagt ved at de er kommet for høyt opp og mener seg å være noe.

«Og underordner eder under hverandre i Kristi frykt.» Ef. 5, 21. Under er et av de herligste ord i Skriften. Enkelte kvinner mener at det å være over sin mann er noe drøyt. Deres fornuft finner så ut at likestilling er det riktige. Men det viser seg at i ekteskap hvor de holder på likestilling, der er det i alm. kvinnen som regjerer og er over.

Det står at vi skal underordne oss under hverandre. Vi skal ikke bare underordne oss under Kristus som hode, men under hverandre som lemmer i det samme legeme. Vi har guddommelige lover i Skriften om underordnelse. Hustruer skal underordne seg under sine menn, barn under sine foreldre, alle mennesker under øvrigheten.

Moses og Aron var innsatt av Gud, så når folket knurret mot dem, så knurret de også mot Gud. Slik blir det også når hustruen setter seg opp imot sin mann og barna imot sine foreldre. De setter seg da opp imot Gud.

Den herlighet vi har iblant oss har vi p. gr. a. ydmykhet. — Det er så vanskelig å se at vi ikke er så ydmyke. Et sikkert kjennetegn på den ydmyke er at han lar seg gjerne si. Han hører etter istedenfor alltid å ville tale selv. Jakob sier at et hvert menneske bør være snar til å høre og sen til å tale. Jakob 1, 19. Dette særpreger de ydmyke. Når prøvene kommer, begynner man gjerne å preke. Det lønner seg å være stille i lidelsene og ta det med ro.

I den siste tid skal menneskene bl. a. være stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, svikefulle, fremfusende, oppblåste. 2. Tim. 3, 1—5. Menneskene har alltid vært slik, men det hele utvikler seg, og hovmodet har aldri vært så stort som i dag. Men jo høyere opp man kommer i egne tanker, jo dypere ned blir man styrtet. «For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket.» Es. 2, 12.

Når Jesus sa at han ikke kunne gjøre noe av seg selv, hva skal da vi si. Joh. 5, 19 og 30. Vi er i oss selv ubrukelige og er udugelige til å forstå Guds vei. Ingen taper på å gå ned. Det smaker vondt av det å ville være klok.

Jesus ble opphøyet og fikk et navn som er over alle navn, fordi han i ydmykhet fornedret seg selv og var lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2, 5—9. Vi må skynde oss å komme ned, det er dødsens alvor. Mange mener om seg selv at de er ydmyke og at alt er i orden midt i det at omtr. alt er i uorden i deres liv, og at de er langt vekk fra ydmykhet.

Vi skal i ydmykhet akte hverandre høyere enn oss selv. Fil. 2, 3. Når vi skal akte hverandre høyere enn oss selv, så er det alle de andre. De fleste kan ikke plasere seg under Gud engang, og tenk da hvor vanskelig det er å plasere seg under et menneske. Ydmykheten står ikke oppregnet blant Åndens frukter, men Kristi dyder springer ut fra ydmykheten. Dydene står gjerne oppregnet samlet, men ydmykheten kan stå alene.

Ydmykhet er den korteste vei frem til Kristi fylde og herlighet. De ydmyke blir spart for mange unødvendige lidelser. Ydmykhet er også en garanti for ikke å fare vill. Sal. 119, 67. Den som har mest visdom, lar seg gjerne si. Med kunnskapen kan vi fare vill, men ikke med ydmykheten. «Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.» Ordspr. 11, 2. «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» Ordspr. 16, 18.

Paulus kunne rose seg av store ting, men han lot det være forat ingen skulle tenke større om ham enn det de så og hørte av ham. 2. Kor. 12, 6. Det var ydmykhet og troskap.

Jesus kom ridende inn i Jerusalem i saktmodighet på et asen, på trelldyrets fole. Matt. 21, 5. Han elsket ringhet og selvfornedrelse, og skal vi få et evig kongedømme sammen med ham, så må vi ha det samme edle sinn.

Vi har fått talsmannen, den Hellige Ånd til å minne oss og veilede oss, men det skal ydmykhet til for å kunne høre og gjøre deretter. — Det er bl. a. stor skam når troende brødre kjører uforsvarlig fort med bil og motorsykkel og endog kappkjører med hverandre på landeveien. Hvorfor får ikke Ånden sagt dem at slikt er forferdelig. De setter sitt eget og andres liv i fare for tom æres skyld. Ånden taler i alle situasjoner, men man hører bare etter som man selv har interesser.

Hvorfor er det barneforlovelser under 18—20 år? Man hører ikke og tror ikke. Man er redd for at andre skal ta fra en den man i øyeblikket syns om. En så ung pike forstår vanskelig hvem hun passer til og hvem hun kan være medhjelp til. Ingen tar fra deg den som Gud har bestemt for deg.

Mange er urolige under sin sykdom og er opptatt med å bli helbredet. De kommer ikke til ro i sitt sinn og får ikke del i helliggjørelse i den tiden. —

Enhver bror som er gift, er tilsynsmann. Han har mye å føre tilsyn med. Mange kan klandre menighetens tilsynsmann og f. eks. si at i kveld hadde han ikke noe særlig å si på møtet. De klandrer også ungdomsarbeidere og barnearbeidere. Men hvordan har slike det i sitt eget hjem. Har de Guds ord fra dag til dag som trenges i hjemmet? Ved ydmykhet faller alle bebreidelser vekk og man begynner selv å tjene i det man akter andre høyere enn seg selv.

«For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis.» 1. Kor. 13, 9. Når Paulus, en slik veldig Guds mann kunne si det, hvordan da med oss? I ydmykhet gav han uttrykk for å skjønne bare litt. Alle har vi vel uttalt oss i sikkerhet om noe som senere har vist seg å være helt annerledes. Var man ydmyk ville man ta lærdom av dette og ikke uttale seg mere så sikkert. Men dessverre er man som regel like påståelig neste gang, og de fleste fortsetter hele livet igjennom i sin selvsikkerhet. Slike mennesker må Gud ofte ta hårdt i for å ydmyke. Det er stor forskjell på å bli ydmyket og å ydmyke seg selv. —

I Es. 2 står det at Gud er vred på alt som er høyt og stort. Alle mennesker lider mere eller mindre av stormannsgalskap, dersom Gud ikke har fått frelst dem fra denne styggdom. De søker det som er «fint» og «stort». Enkelte vil gjøre seg store ved å bruke fremmedord, men i dette ligger det egentlig en forakt for de enfoldige som ikke forstår disse uttrykk. Eldre herrer vil også ofte hevde sin verdighet ved å bruke spaserstokk, skjønt de slettes ikke har bruk for den. Unge piker legger seg til med så høyt hår som mulig. — Jesus sier at det som er høyt i menneskenes øyne, er en vederstyggelighet for Gud. Luk. 16, 15.

Vi skal se det som en stor ære alltid å være utenfor verdensånden og motestrømmen.

Hva har du som du ikke har fått? står det i 1. Kor. 4, 7. Det meste har vi fått fra Gud gjennom de andre lemmer i Kristi legeme. Ser vi det slik, så har vi all grunn til å være ydmyke. — Det er en selvstendighet som er riktig og god, men en annen som er falsk og er hovmod. Slike selvstendige vil være noe for seg selv og sier at vi ikke skal være «apekatter». De vil være originaler. De vil ikke bøye seg for andre. De mener at de får det direkte fra Gud det de skal gjøre og si. — De kommer da i strid med Paulus som sier at vi skal være fast forenet i samme sinn og samme mening. Kristus er hode for sitt legeme, og han har satt lemmene så viselig sammen at de høylig trenger hverandre.

Paulus sier: «Bli også I mine etterfølgere, brødre, og akt på dem som vandrer således som I har oss til forbillede!» Hører vi Åndens røst, blir vi ikke noe for oss selv, men smelter inn i broderskapet.

«Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.» Ordspr. 29, 23.

Uken etter hovedstevnet hadde vi barnestevne og uken deretter ungdomsstevne. Flere hundre venner ble på Brunstad hele denne tiden, og vi hadde velsignede samvær hver dag. Teltleiren var stor hele tiden, og foreldrene gledet seg over å kunne ha barna på et slikt herlig sted hvor alle stortrivdes. Her kan de også bade og leke, men når Guds ord forkynnes er badestranden tom. Det er gledelig å se iveren hos store og små etter å høre Guds ord og for selv å delta med vidnesbyrd, bønn og sang. Mange barn og unge ble frelst og syke helbredet.

De mangfoldige og herlige virkninger som går ut fra slike stevnesamvær er uoverskuelige.