Førstegrødesukket

Førstegrødesukket.

«- - - men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» Rom. 8, 23.

Dette sukket kommer tydelig frem hos Paulus i Rom. 7, 21—24. «Jeg elendige menneske!» Ånden kan ikke arbeide likt med alle mennesker. Den overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom, men oss som har Åndens førstegrøde, helliggjør den for at vi skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. 2. Tess. 2, 13—14. Under dette Åndens arbeide med oss må også vi lære lydighet av det vi lider. Hebr. 5, 8.

Det er mange sukk her i verden, og vi formanes til ikke å sukke mot hverandre. Jak. 5, 9. Man sukker også under mangelen av jordiske goder eller sykdom i vårt forkrenkelige legeme. Men alt dette er ikke «førstegrødesukket». Det er mere egoismens sukk.

«Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden, for jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske!» Her er et sukk over at man ikke makter å utføre Guds lov slik som en har lyst til. Det er førstegrødesukket. Har man det sukket, da arbeider Ånden med oss, da er det vekst og utvikling. Det sukket hadde engelen for menigheten i Sardes og Laodikea mistet. Derfor var det gått tilbake med dem.

Når man ikke har seier over synd, og samvittigheten dømmer en, da er det jo naturlig at man sukker, men det er ikke det sukket Paulus skriver om i Rom. 7. Han var død ifra det han var fanget under og tjente i Åndens nye vesen. V. 5—6. Det var dog ikke nok for ham. Han hadde lyst til Guds lov, og det man har lyst til, får man aldri utført så fullkomment som man vil. Slik føler enhver kunstmaler det, idet han kjemper mot den annen lov i hånden sin.

De fleste er fornøyd når de kommer til seier over synd, slik at deres samvittighet ikke dømmer dem. I denne herlighet og frihet jubler de og kan tale kraftig om seier over synd, men «førstegrødesukket» mangler de, og da blir det noe hårdt og hult i forkynnelsen. De mangler dette mål som Paulus gir Timoteus: «Forat det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» 2. Tim. 3, 16—17.

Ser man den veien, da får man føling med den annen lov i lemmene, og så lenge vi er i dette dødens legeme som har syndens lov i lemmene, må vi også lide under vår udugelighet, og Paulus sier: «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» — altså slik at jeg kan gjøre all god gjerning uten å føle på denne udugelighet. Han lengtet etter sitt barnekår, legemets forløsning, og han svarer selv: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» Når han kommer ned fra himmelen med et bydende rop, da skal de døde i Kristus først oppstå, deretter skal vi som lever, sammen med dem rykkes opp i luften og møte Herren. 1. Tess. 4, 16—17. Han skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme. Fil. 3, 20—21. Da skal vi ikke sukke mer. Da skal ikke vårt legeme mer være begrenset eller vår trang til fullkomment å gjøre all god gjerning være hindret ved legemet. Herlige forløsning og herlige forventning. Da har vi nådd fullendelsen.

Nå derimot er vi i løpet mot fullendelsen og lever i dette sukket henimot det fullkomne. Alle vi elsker formaninger, og vi kommer sammen for å formane hverandre og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Timoteus var Paulus’ ypperste medarbeider. Han hadde seier. Han var død med Kristus, og han elsket Paulus’ formaning: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det.» «Jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet!» «Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle!»

Måtte vi også like til vårt siste åndedrett være i dette løpet, leve i dette Åndens førstegrødesukk og elske formaning.