Stevnereferat: Påske 1963 - Oslo

Påskestevnet.

Vi var samlet ca. 1200 venner til stevnet i Turnhallen i Oslo i påsken. Også denne gang kunne vi høre blant vennene at et slikt velsignet stevne har vi vel aldri hatt før. Dette er jo også bibelsk, da det går fra herlighet til herlighet. Vi har også en levende tro på at slik skal del fortsette til Kristus kommer. Vennene har vanskelig for å holde seg hjemme fra et stevne, enten de bor langt oppe i nord-Norge eller langt nede i Sveits og syd-Tyskland. Den ekte og usvikelige broderkjærlighet drar oss sammen, og gledelig er det å kjenne at vi er evig forbundne med hverandre.

Vi har vel aldri opplevd at håpet er blitt gjort så stort og levende for oss som på dette stevnet.

Br. Aslaksen tok til å begynne med frem ca. 30 skriftsteder som var blitt liv og herlighet for ham selv, og han plantet troen og håpet inn i manges hjerter. Det var følgende skriftsteder:

Kol. 1, 23 — Ef. 5, 27 — 1. Tess. 3, 13 og 5, 23 — 2. Kor. 3, 18 og 4, 17 — Matt. 5, 48 — Fil. 4, 13 — Hebr. 13, 21 — Jak. 1, 4 — Jud. 24 — Ef. 3, 19 — 4, 12. 15 og 6, 13 — Fil. 1, 6 — 1, 20 og 4, 19 — Kol. 1, 9—12 — Hebr. 9, 10 — 2. Pet. 3, 13 — 2. Tess. 2, 14 — 1. Tim. 1, 11 — Kol. 1, 27—29 — 1. Kor. 1, 8 — Ef. 1, 4 — Kol. 1, 22 — Rom. 8, 28—32.

Ja, det er et overmåte rikt og herlig liv vi er kalt til å leve. Br. Aslaksen streket sterkt under at Kristus selv er mektig til å gjøre sin gjerning i oss og forvandle oss. «Han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning . . .» Hebr. 13, 21. «Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennom . . .» 1. Tess. 5, 23. «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» Fil. 4, 13. «Men han som er mektig til å verne om eder, så I ikke snubler, og å stille eder lyteløse frem for sin herlighet i fryd.» Jud. 24.

Han gjør ikke sin gjerning i oss ved at vi sitter mere eller mindre lunkne i en dyp lenestol og regner med at alt dette skal skje. Det er bare ved levende tro og et levende håp vi får del i det.

«Vær glade i håpet . . .» Rom. 12, 12. Hvordan kan jeg være det når jeg ikke har noe håp? Mange har bare et teoretisk håp, d.v.s. dødt og uvirksomt. Når det står: «Vær glade i håpet», så hadde de håp. Hadde håpet vært levende, så hadde de vært glade. De fleste gleder seg over at de har det bra på menneskelig vis og at de får det som de ønsker. Men det har ikke noe med et levende håp og gleden i Gud å gjøre.

Det må være en selvfølge at vi gleder oss over at vårt navn står skrevet i livets bok, men også over dette er det vanligvis liten glede. Når man i Guds lys får se det som burde være bedre og annerledes, så blir ofte alt dette en tyngsel som trykker en ned, og gleden blir borte. — Ved levende tro og et levende håp ser vi det umulige som mulig, og ingen kan ta fra oss gleden og frimodigheten.

Vi blir aldri til skamme i et levende håp. Abraham tvilte ikke på Guds løfter. Enda alle menneskelige håp forlengst var ute for Abraham om å få en sønn, så så han opp mot stjernene og frydet seg over at han skulle bli mange folks far. I troen og håpet så han seg selv med Isak i sine armer. Han ble sterk ved troen. I et slikt åndelig fjernsyn kan også vi se oss i evigheten plasert på Sion sammen med Kristus og alle de hellige og herlige. Er et slikt håp levende, så kan vi ikke annet enn å glede og fryde oss storlig.

Midt i fristelser og trengsler kan vi glede oss og rose oss av håp om Guds herlighet. Vi kan rose oss av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, står det i Rom. 5, 3. Vi føres ikke utenom alle prøver og vanskeligheter, men igjennom med kraft og glede. Han fører sine barn gjennom lidelser og trengsler til herlighet. Hebr. 2, 10. Denne herlighet er tålmodighet, barmhjertighet, rettferdighet, kjærlighet og godhet, ja alle Kristi dyder som er forenet i Guds visdom, den rene.

Mange brødre fra inn- og utland talte med glede om det håp som var blitt levende, om forvandling og likedannelse til Kristi billede fra herlighet til herlighet. Vi gleder oss over de veldige virkninger som er gått ut fra dette stevnet til mange land i Europa.

1. påskedags etterm. hadde vi et jubileumsmøte for br. Aslaksen som er 75 år 19. april. Vi syntes det var praktisk å feire dagen på forskudd mens vi var samlet så mange venner. Det ble i særlig grad en stor opplevelse for de mange venner fra utlandet og for barn og ungdom som ble beriket med et større kjennskap til denne herlige Guds mann og store personlighet i Jesus Kristus.

Venner fra 6 land satt med takknemlige hjerter og brente i sin iver for å prise Gud for vår dyrebare bror. Det var jo umulig at alle kunne få tid. Det ble bare anledning for enkelte fra noen av de mange, mange steder hvor br. Aslaksen hadde forkynt det glade budskap, til i all korthet å uttale sin takknemlighet.

Noen av hans nære medarbeidere fikk ordet først, og det kom da frem hvorledes vår kjære hensovede bror, Johan O. Smith hadde fått frem lærdomsformen og overgitt oss til den. Rom. 6, 17. Fra året 1900 og utover stod han alene i sin kamp mot det religiøse hykleri og partivesen. I 1905 ble hans bror Aksel frelst. Da fikk han en sann medarbeider. Men motstanden ble større og større, så da br. Aslaksen kom med i 1908 var det en veldig gave fra Gud i vår tid. Han fikk stor nåde over seg fra begynnelsen til å motta lærdomsformen og være lydig mot den, og hans kamp har vært å føre menneskene til tro og gjerning. En kamp som vi i dag ser har lykkes langt utover hva noen hadde våget å tro.

Br. Aslaksen har kjempet mot tidsånden som har trengt inn og fordervet hele kristenheten. Barnebegrensning som har sin rot i vantro og nytelsessyke er omtrent like mye utbredt i den religiøse verden som blant de ugudelige. Br. Aslaksen har rettet det himmelske lys inn i dette ugudelige mørke med et herlig resultat. En mengde lykkelige barnrike familier priser i dag Gud for forkynnelsen. Vi har en stor og herlig ungdomsskare iblant oss som deltar med kraft og iver i evangeliets utbredelse. De er kommet til verden ved troens forkynnelse.

Br. Aslaksen har hatt stor nåde til å fremholde Jesu bud klart og rent i alle retninger, 1. Tim. 6, 14, og ved Guds klare lys er også det religiøse partivesen og predikantuvesenet blitt avslørt.

Det ble en stor glede for Johan O. Smith da br. Aslaksen kom med i arbeidet. Det var da også et herlig samarbeide like til br. J. O. Smith hensov i 1943. Deres samarbeide var lykkes slik at menigheten var bygget og vokst frem som et legeme med Kristus som hode. Ef. 4, 11—16. Dette fungerte så velsignet at om br. Smith gikk bort uten å organisere eller ordne noe på menneskelig vis, så fortsatte menighetens vekst uten strid og uten valg av ledere her eller der like til denne dag. Og vi sier slik: Det har alltid vært herlig, men aldri har det vært så herlig som i dag.

Vi priser da også Gud for at vi fremdeles har br. Aslaksen iblant oss, denne veldige troens kjempe som fremdeles står i gapet for Guds folk til frelse for alle søkende og oppriktige sjeler.

Br. Aslaksen har et rent rulleblad fra sin tidligste ungdom. Han har hatt stor familie og er en vel prøvet mann, men i alle slags forhold har han ved Guds nåde vært i hvile og glede, slik at han alltid har kunnet oppgløde andre som på langt nær var i slike prøver som han selv. Han er et strålende forbillede for oss alle i tale og ferd, i renhet og troskap. Hans mange bøker, traktater og stykker til Skjulte Skatter, har vært til stor velsignelse og hjelp.

Må Gud fortsatt mektig styrke ham og alle hans mange trofaste og nidkjære medarbeidere, både unge og eldre, så ingen fariseer-surdeig formår å trenge inn i menigheten, men at den nå i endens tid må stå uten flekk og lyte, beredt til å møte Jesus i skyen. — Ja, i sannhet ser det håpefullt ut!