Stevnereferat: Nyttår 1963/64 - Oslo

Nyttårsstevnet.

Årene ruller avsted, og snart skal vi alle åpenbares for Kristi domstol og få igjen det som er skjedd ved vårt legeme, etter det som vi har gjort, enten godt eller ondt. 2. Kor. 5, 10. Vår livsbok for 1962 er nå lukket igjen og oppbevares hos Gud. Må hver dag vi får nåde til å leve i 1963 gi oss rikt utbytte for evigheten.

Stevnet ble også denne gang overmåte rikt velsignet, og alle de venner som hadde reist den lange vei fra Sveits og syd-Tyskland, fikk rikelig utbytte av turen.

Br. Aslaksen var som vanlig i fyr og flamme i Kristi åpenbarings Ånd. Han begynte stevnet med Gal. 2, 20 hvor Paulus avlegger sitt mektige vidnesbyrd: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.»

Flere brødre talte i samme retning om nødvendigheten av å få dette vidnesbyrd som en virkelighet også i våre liv. Dette virket alvor og nød i hjertene, og de mange som gikk frem til forbønn, fikk kjenne at ordet om korset er en Guds kraft. 1. Kor. 1, 18.

Det er et mektig troens under og mirakel dette å bli korsfestet med Kristus. Alt blir da nytt. Vi taper da ikke motet og reagerer ikke som vanlige mennesker i livets mangehånde situasjoner. Vi kan alltid forbli i full hvile og tillit til Gud.

Når de fleste taler om korset, så taler de om noe utenom seg, noe som skjedde for snart 2 000 år siden. Ikke mange har det som Paulus når han sier i Gal. 6, 14: «Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» Korset skiller oss fra verden og de ting som er i verden. Vi får kraft til å søke det som er der oppe og ikke det som er på jorden. Kol. 3, 2. Vårt liv og våre interesser blir i det nye, rene, sanne og gode, i oppstandelseslivet med Kristus. V. 12—25.

«Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: Ta ikke! smak ikke! rør ikke.» 2, 20—21. De levde ikke i verden, de hadde ikke sitt liv der. Vi har et forkrenkelig legeme, så vi går sammen med mennesker, men vi utskilles og får en annen ånd, et annet sinn. Vi har Kristi sinn, sier Paulus. 1. Kor. 2, 16.

«Men vi har Kristi sinn.» Paulus og flere med ham kunne virkelig avlegge dette vidnesbyrd i sannhet. Dersom vi slår oss til ro med noe mindre, så er det langt fra ydmykhet, når vi vet at det er Jesu høyeste ønske at vi skal få det slik. Vantroen sier at det er umulig, men troen sier: Det er mulig!! Det er alene kjærligheten til Kristus og en levende tro, som kan drive oss frem til vedvarende å ha dette sinn.

«. . . Vi som er avdød fra synden . . .» Rom. 6, 2. Hele ulykken er at man lever selv, men det er det ingen grunn til, da Kristus har fullbragt verket. Hvor lenge varer alt spetakkel med tretter og diskusjoner, selvklokskap og æresyke? Til man dør fra seg selv! Da blir det stille og fredfullt, og i denne stillhet kan Gud tale og fremvirke alt godt til velsignelse for oss selv og andre.

Paulus hadde sagt det før og ville si det igjen, at de som gjorde kjødets gjerninger, åpenbare synder som han nevner endel av, de skulle ikke arve Guds rike. De blir ikke med når Jesus kommer. Gal. 5, 21.

Det var to ting for tessalonikerne: De tjente den levende Gud og ventet på hans Sønn fra himmelen. Slik må også vi ha det. Men skal vi tjene den levende Gud, må vi være frigjort fra synden, all åpenbar synd. Rom. 6, 22.

Vi må prøve våre gjerninger om det er de gamle eller nye, om det virkelig er Kristi liv vi åpenbarer, om det er den nye gode tonen fra himmelen som åpenbares i hjemmet i samtale med ektefelle og barn, eller om det er den gamle tonen. Er vi nye mennesker, så vil våre medmennesker og i særlig grad våre nærmeste kunne stadfeste det. — Ingen av våre nærmeste vil savne det gamle menneske. Ikke var det elsket og ikke blir det savnet.

Vi kan ikke være en sann Herrens tjener, dersom vi har vanskeligheter med vår egen person, slik at vi stadig plages i tankelivet, når det gjelder det annet kjønn, bekymring, æresyke, har vanskeligheter med å tåle enkelte osv. «I er jo død . . . Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.» Kol. 3, 3—5. Vi må dø fra dette, slik at vi har hvile og ro i tankelivet. Det skal ikke være noe duft fra min ånd av havesyke, avind, storaktighet, beundring av disse verdens ting. Det skal være en herlig duft fra våre liv av alle Kristi dyder. Bruden kom opp fra ørkenen duftende av myrra og virak, av alle kremmerens krydderier. Høys. 3, 6.

«Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder? Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til — og Skriften kan ikke gjøres ugyldig.» Joh. 10, 34—35.

«I er guder.» Hvem er istand til å tro på noe slikt? De fleste forsynder seg både på den ene og andre måte, og da kan man ikke kalles guder. Men Skriften kan ikke gjøres ugyldig, så det er fullt ut mulig å komme dit at vi kan kalles guder. Vi er forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede. Rom. 8, 29. Alle de som skuer Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet. 2. Kor. 3, 18. Han er gudenes Gud. 5. Mos. 10, 17.

«For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» Kol. 2, 9—10.

Dette står som en sannhet, en virkelighet. At hele Guds fylde bodde i Jesus, er ikke vanskelig å tro, men at denne fylde kan komme inn i oss, er det få som tror. Vi kan ganske barnslig tenke oss at det fra Guds beholder går et rør ned i vår hjerteholder. Fylden fra Gud står påskrudd ved tro. I alm. er kranen stengt ved vantro. Meningen er at kranen alltid skal stå åpen slik at fylden av kjærlighet, tålmodighet, sannhet, godhet, takknemlighet, fred og glede skal tilflyte oss rikelig i alle livets situasjoner. «Og I er fylt i ham», står det om kolossenserne. Det var en herlig menighet.

Vanligvis er det svikt og troløshet blant de troende i alle retninger, også når det gjelder den enkleste rettferdighet i pengesaker. Jakob sier at det ikke må komme vann fra to kilder. Det onde oppkomme må stenges til, og fylden fra den gode kilde skal alltid stå åpen.

Vår tro eller vantro avgjør vår lykke i tid og evighet. Når Esaias ser frem i vår tid, sier han: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Es. 53, 1. Må vantroen som stenger oss ute fra all denne Guds herlighet, bli vår dødsfiende. Tror vi, så skal vi se og erfare Guds herlighet.

Står vi i forbindelse med Guds fylde, kan vi umulig tape motet, og vi kan umulig annet enn gjengjelde ondt med godt.

«Forat det Guds menneske kan være fullkomment dugelig til all god gjerning.» 2. Tim. 3, 17.

Dette er jo en veldig herlighet, og vi ser den kommer stadig mere frem i menigheten. Vi skal også bli fullkommengjort til tjenestegjerning. Du elsker din hustru og dine barn, men er du istand til å oppbygge dem med livets ord?

Hvor fattige vi blir, når vi skal gjøre all god gjerning, gi råd og hjelpe menneskene i all deres nød. Men hjertets hunger og fattigdom blir som vacum som suger Guds fylde og herlighet til seg. Det går stadig an å utvide sitt hjerte for å gi plass til mere av Guds fylde.

Den antikristelige ånd prøver å trenge seg frem med makt, og vi kan ikke stenge den ute uten ved helhjertet gudsfrykt og troskap. Vi må ikke forbli i forgården, for den blir tråkket ned av hedningene. Her tar man det ikke så alvorlig med synden, men regner med syndenes forlatelse. Der blir det ikke noe åndelig vekst eller gudsliv å måle.

«Og det ble gitt meg et rør, likesom en stav, med de ord: Stå opp og mål Guds tempel og alteret og dem som tilbeder der, men forgården utenfor templet, la den være, og mål den ikke for den er gitt til hedningene, og de skal trede ned den hellige stad i to og firti måneder.» Åp. 11, 1—2.

Vi må oppholde oss i helligdommen, hvor vi med rene hjerter får motta Guds mat som er å gjøre Faderens vilje. Ved den vokser vi til frelse, så vi blir voksne og modne i alle Kristi dyder.

Vi skal gjøre gudfryktige brødre og søstre store for våre barn og skille dem ut fra alt verdens vesen.

Enkelte kan være gode på menneskelig vis og tilpasser denne godhet etter Guds ord. De blir endel forandret, men ikke forvandlet, og de blir slettes ikke krigere i Guds rike. Når Guds sverd blinker i menigheten, synes de det blir for hårdt. De trøster og holder i live det som Gud vil ha bragt i døden, for nettopp å kunne velsigne de sjeler det gjelder. Slike «trøstere» har alltid gjort stor skade.

1. nyttårsdag hadde vi den glede å ha br. Belz iblant oss. Broderkjærligheten drev ham til å reise den lange vei fra syd-Tyskland for å kunne være sammen med oss denne ene dag. Han fikk oppleve to herlige møter, samvær mellom møtene, og et ekstra velsignet samvær til langt på natt i hjemmet til br. Sander, hvor vesentlig venner fra Sveits og Tyskland var samlet sammen med bl. a. br. Aslaksen og Bratlie.

Br. Belz har med visdom ledet de store stevner i Leonberg gjennom mange år, hvor forskjellige slags troende fra flere land har kommet sammen. Han har hele tiden vært glad for vår forkynnelse som han har forstått har ført til sunne og gode familieforhold og til gudsfrykt på alle områder. — Det var også denne gang velsignet å høre hans klare tale om å etterfølge Kristus i sannhet.

Han fremholdt hvor viktig det var å modnes til å bli et skikkelig forbillede i liv og lære, slik som Paulus hadde vært det for Timoteus. «Men du har etterfulgt min lære, min ferd, mitt forsett, min tro, min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet, mine forfølgelser, mine lidelser . .» 2. Tim. 3, 10—11.

Han sa at all villfarelse kommer av forblindede hjerter. Det er lett å se de onde, ugudelige mennesker, men vi må ha salvede øyne for å se forførerne. De falske taler vakkert om Jesus, men følger ham ikke. Forførerne lærer fra uenige hjerter, står det i tysk overs. Et uenig hjerte er et urent hjerte. Både de som forfører og som lar seg forføre er farlige. De blir alle til forførelse for andre.

I menigheten hører dere ikke en lære som er kommet fra forstanden, men fra hjertet, sa han. Vi visste hvem vi hadde lært det av, og vi hadde sett livets ord åpenbart i våre veiledere.

Han ønsket at Jesu dobbelte råd: «Våk og bed» skulle være med oss i våre hjerter hver dag i dette nye år.