Troens opphavsmann

Troens opphavsmann.

«Idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høyre side av Guds trone.» Hebr. 12, 2.

Det er underlig at Jesus er troens opphavsmann — den første som trodde — når det 11. k. forteller om mange troshelter, som alle har levd før Jesus i denne verden. Abraham er også kalt «de troendes far.» Rom. 4, 11.

Det er en veldig forskjell på den tro Jesus kom med, og den de hadde i den gamle pakt. Det kommer klart til syne i beretningen om den rike mann. Matt. 19, 16—23. Han hadde hatt tro til å holde budene og hadde oppnådd løftene. Han var meget rik. 5. Mos. 28. Men han hadde ikke tro til å oppgi alt for å få en skatt i himmelen. Derfor ser vi at løftene i Det gamle Testamente gjaldt det liv som nå er. I denne tid skulle de bli velsignet med verdens herlighet, om de trodde. I stedet for å lyve og stjele og røve for å bli rike, skulle de holde budene, og så skulle Gud velsigne dem og la det lykkes for dem. Men Jesus oppfylte budene og fikk ikke det han kunne helle sitt hode til.

De gamle var ved sin tro bare forbilleder. Alt var synlig. 1. Kor. 10, 6. 11. For oss er livet skjult med Kristus i Gud. Kol. 3, 3. Derfor forstod ikke Israel at Jesus var Messias. De regnet med en David som slo alle ytre fiender, og så talte Jesus om å velsigne sine fiender og å vende det annet kinn til. Han dødet selvlivet — «fordømte synden i kjødet.» Rom. 8, 3.

I den gamle pakt tok de ofrene utenfor seg, men ved en evig Ånd bar Jesus seg selv frem som et ulastelig offer for Gud. Hebr. 9, 14. Det var noe helt nytt. De gamle gikk inn i helligdommen med bukkeblod, men Jesus innvidde en ny og levende vei til helligdommen igjennom forhenget, idet han gikk inn med sitt eget blod. Hebr. 9, 12. 10, 20.

Derfor lover ikke Jesus dem som vil følge ham, jordisk herlighet, men en himmelsk herlighet ved å oppgi alt og hate endog sitt eget liv. Luk. 14, 26—27. 33. Derfor er det tale om å hengis i Jesu død, å lide i kjødet og bli ferdig med synden — bli en ny skapning og få del i guddommelig natur. 2. Kor. 4, 10—11. 5, 16—17. 1. Pet. 4, 1. 2. Pet. 1, 4.

Dette var noe helt nytt. Den tro til å ofre seg selv hadde de ikke i den gamle pakt. De var troshelter og utrettet umenneskelige ting i det synlige og utvortes ved troen på Gud. De var trofaste og satte livet til i troen på Gud, slik som David mot Goliat og Daniel i løveburet osv., og de er blitt forbilleder. De har alle ved sin tro åpenbaret Gud og hans kraft og godhet og sanndruhet for etterslekten. Derfor sier apostelen etter å ha talt om de gamles tro og trofasthet: «Derfor la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.» Hebr. 12, 1. Og så taler han om Jesus som troens opphavsmann, og om at vi skal tuktes som ekte sønner og jage etter helliggjørelse.

Denne Jesu tro — dette skjulte liv med Kristus i Gud — denne ofringen av «jeget» — dødelsen av de jordiske lemmer, Kol. 3, 5 — er ganske ukjent blant Guds folk. Det hører man når de skal prise Gud og fortelle hvor store ting Gud har gjort for dem. Da taler de mest om gammeltestamentlige velsignelser. De taler om sine synder som er tilgitt. Men tilgivelse fikk de også ved ofringen i den gamle pakt. De taler om helbredelse, om hvordan Gud har velsignet dem jordisk. Det tar mange som en stadfestelse på riktigheten av å gi tiende. Alt sammen jordisk og gammeltestamentlig.

Man hører svært sjelden de vidner om den kamp som er oss foresatt ved å vandre i Ånden. Gal. 5, 16. Hvorfor priser de ikke Gud fordi de har fått seier over vrede, utålmodighet, fornærmelse, bekymring osv., og at enheten som Jesus og Faderen hadde, tar til iblant dem, slik som Jesus ba om? Joh. 17. Nei, ganske enkelt fordi de ikke tror noe på det. De opplever det ikke. Og de aller fleste er også fornøyd bare de får del i jordisk velsignelse.

Så strever de da med å holde budene — avstå fra det som folk mener er synd, og de ekstra fromme strever også med å gi tiende for å bli velsignet her i livet og å komme til himmelen når de dør. At trengselen virker en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, er svært lite kjent i praksis. 2. Kor. 4, 17.

Men la da oss som har Jesu Kristi tro, være trofaste og ivrige i vår tid, så Kristi herlighet — Åndens frukter — må tilta rikelig iblant oss, slik som det og gjør, så alle oppriktige kan se og høre og bli troende. Da gjør vi Guds gjerning i vår tid.