Stevnereferat: Påske 1962 - Oslo

Påskestevnet.

Våre større stevner får stadig mere et internasjonalt preg. Vi var nå samlet fra otte forskjellige nasjoner, ca. 1300 venner i alt, i Turnhallen i Oslo.

For første gang hadde vi besøk fra Østerrike. Det var 12 venner derfra, og det var ekstra godt å høre dem alle. Vi har det heldigvis slik på våre stevner at vi ikke bare får høre noen få predikanter, men vi får høre hverandre og blir mektig oppbygget ved Guds mangfoldige visdom.

Her er et kort referat fra talene til br. Aslaksen, S. Bratlie og flere brødre:

Vanligvis er man elendig og svak. Meningen er at vi skal være sterke i Herren og i hans veldes kraft. En skulle ha sagt dette og hint og gjort dette og hint, men det blir ikke sagt og gjort. Mange menn er «tøffelhelter». Vi er kalt til å være menn i våre hus med fullt ansvar i godhet og bestemthet. Der hvor hustruen råder, har mannen sviktet sitt kall. — Predikanter slår av på sannheten for penger og ære. — En kan være svak overfor god mat. Om legen sier at det kan være fare for livet, så har man enda vanskelig for å spise lite.

«For Herrens øyne farer over all jorden forat han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham.» 2. Krøn. 16, 9.

Av dette vers skjønner vi at alle de som i sannhet er helhjertede, er veldig sterke i Gud. De får gjort og sagt det de skal.

«Og du opphøyer mitt horn som villoksen, jeg er overgytt med frisk olje.» Sal. 92, 11.

Det står veldige krefter til rådighet for oss mennesker, både til ondt og godt. Det er flest av sinte og onde mennesker med horn som villoksen. Men vi skal være som villoksen mot allslags synd. Lammet hadde syv horn og syv øyne. Åp. 5, 6.

Lykkelige er de som har med helhjertede mennesker å gjøre, for de blir mektig styrket av Gud til å fullbyrde Guds ord. Sal. 103, 20. Men stakkars de som har med mennesker å gjøre som er sterke i seg selv. Denne styrke kan når som helst bryte ut i alle slags uhyggelige retninger.

En kan være sterk i seg selv og svak i Gud. Noen er svake i seg selv og svake i Gud. Det rette er å være svak i seg selv og sterk i Gud. Slik var Paulus.

«Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd og full av rett og styrke til å vidne for Jakob om hans overtredelse og for Israel om hans synd.» Mika 3, 8. Om predikantene i våre dager hadde det slik, ville de sikkert bli jagd fra de fleste steder.

Der hvor ikke Guds Ånd og kraft får råde i forsamlingene, der kommer menneskets fornuft og styrke frem, og vekkelsen forsvinner. Stefanus og de andre som ble satt til tjenester i den første tid, var fulle av den Hellige Ånd og tro.

Har Ånden makt over oss, så er vi sterke til å tåle, bære og lide. Kjærligheten utholder alt og tåler alt. Den gleder seg ved sannhet, men det gjør ikke fornuften og følelsene.

Mange halvhjertede mener de har temmelig mye i Gud, men de har intet. Hva er f. eks. en halv bil og en halv bro? Kjærligheten er ikke noe vekt! Den er lik gartneren som beskjærer haven om våren. Kjærligheten sparer ikke der den ser noe som må fjernes ved våre liv. Unndragelse i det stykket, er langt fra kjærlighet.

Den gamle surdeig skal renses vekk. En kan ikke elske korset og samtidig verdens moter. — «Den veke si: Jeg er en helt!» Joel 3, 15. — Hvorledes kan du tale om fred, sa Jehu, så lenge Jesabel holder på med sitt horelevnet og sine mange trolldomskunster? 2. Kong. 9, 22.

Ordet er sverdet. Holder vi Ordet, så blir vi et sverd, ikke et sverd som bare hugger og slår, men som i kjærlighet og nidkjærhet skiller synden fra synderen.

Vi skal være løve og lam på rette plass. Mange er mere lik svinene når de blir slaktet. En kan høre dem lang vei. Lammene kan man ikke høre. Vi skal være løver til å fornekte oss selv og til å lide urett med glede. — Alle som sørger og gråter over seg selv, får Ånden som er lovet, og de får del i et seirende liv.

Kristus ble en forbannelse for oss. Paulus mente også om seg selv at han var forbannet, og derfor passet sammen med Kristus på korset. Har vi det slik, så blir vi ikke fornærmet om noen sier noe ufordelaktig om oss. Vi har intet i oss selv å forsvare. Vi hater oss selv.

I den siste tid forenes menneskene i en dyrekropp med en uhyggelig ånd. Vi leser mye om blokkdannelser, og de regner med styrken i enheten. Nå gjelder det å komme inn i den rette enhet, Kristi legeme. Denne enhet er i Daniel betegnet som en liten sten, og i den var det slike krefter at den på én gang knuste både jernet, leret, kobberet, sølvet og gullet i det store gudebilledet som var reist av Nebukadnesar. Stenen var Guds rike som ødela alle andre riker og oppfylte jorden med kraft og herlighet.

Et annet bilde av den samme enhet fikk en mann på Gideons tid se i drømme. Et byggbrød kom rullende og slo til midianittenes leir. Han så ikke Gideon som en person, men sammen med sine tapre menn var han forenet med dem i dette byggbrød. Dom. 7, 12—13. — Jesus var det levende brød som kom ned fra himmelen. Han ønsket ikke å være noe for seg selv, men ville forenes med oss i dette brød, i ett legeme.

Enkelte vil være slike ekstraordinære personer for seg selv uten å komme skikkelig inn i broderskapet og enheten i Kristi legeme. De blir stående ved siden av byggbrødet mens det ruller frem. Dette brød er utskilt og er til næring for alle som hungrer etter rettferdighet. Alle de som ikke bare vil høre historier og fortellinger, men som virkelig vil ha mat for sitt åndelige liv, de forenes i dette brød som har slik slagkraft. — De er også stenhårde mot synden og hater alt som er stort og glimrer i menneskenes øyne.

«For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme.» 1. Kor. 12, 12. De som har denne Ånd, hater sitt liv i denne verden. I dette legeme har enhver av oss en verdifull tjeneste og vi behøver ikke å gå iveien for hverandre. Dersom foten vil være hånd, eller øret vil være øye, så går det galt. — Korah, Datan og Abiram var store og verdifulle menn, men da de ville ta tjenesten til Moses, så gikk det galt. Å få frem et legeme hvor alle lemmer virker i velsignelse for hverandre, er det største her på jorden og krever et veldig oppofrende arbeide av Herrens tjenere.

Gud er en nidkjær Gud og en fortærende ild mot all synd og urenhet. Hebr. 12, 29. Han samler hveten i sin lade, men agnene brenner han opp med uslukkelig ild. Matt. 3, 12.

Gud er hellig, og så langt vi er hellige, er vi en ild mot synd og urenhet. — Enten går vi frivillig inn i ilden nå i nådens tid, så vi blir renset og frelst, eller vi havner der hvor ilden ikke slukner. — Har ilden fortært synd og urenhet i vårt eget liv, da blir det ild i våre taler som fortærer noe hos andre. Slike ildvidner trenges det høylig nå i den siste tid.

Det er også noe som heter fremmed ild. De har ikke Guds ild og salvelse over sitt liv og vil prøve å erstatte dette med menneskelig styrke og nidkjærhet. De kan finne på alle mulige ting for å gjøre seg bemerket og for å samle folk.

Foran Guds trone brenner det syv ildfakler som er de syv Guds ånder. Åp. 4, 5. I disse ånder er det ikke noe svakt og ettergivende.

Når Jesus kommer igjen, så lever menneskene i et overflodsliv som i Noahs dager. De eter og drikker, bygger og planter. De som lever etter sine lyster, eller som det står på svensk, for å gjøre seg gode dager, de er levende døde.

I denne pengeflomhetens tid med stor frihet må vi se til å bevare våre hjerter. Vi må holde oss utskilte og rene, så vi kan høre Guds røst likesom Noah hørte den på sin tid og ble spart.