Fristelse

Fristelse.

«Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst.» Jak. 1, 14.

Denne fristelse kan vi si ligger på to plan. På det ene kan alle bedømme meg og si at det er synd. På det andre kan bare Ånden og de åndelige som er kommet lenger enn meg selv, bedømme meg.

Peter formaner: «I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så I lar eders ferd iblant hedningene være god.» 1. Pet. 2, 11—12.

Her ser vi det første plan. Der kan hedningene bedømme oss. Paulus sier: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner, jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger.» 1. Kor. 6, 12 og 10, 23. Her har vi det andre plan, hvor man må «prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne.» Rom. 12, 2. Det står da til den enkelte å gjøre etter det lys og den forståelse han har av hva som er til gagn og oppbyggelse.

Når det gjelder vrede, løgn, baktalelse, utukt osv., kan man ikke si at vi har lov til alt. Det er de kjødelige lyster som strider mot sjelen — det naturlige menneske stempler det som synd, selv om de selv er treller under de samme laster. Men når vi kommer inn på det område hvorledes vi bruker det Gud har gitt oss av de ting som er i verden, da er forståelsen forskjellig, og her kan vi ikke dømme hverandre. Men Guds ord trenger igjennom og kløver sjel og ånd, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12—13. Det står i forbindelse med at for Gud som vi har å gjøre med, er alle ting nakent og bart. Det sjeliske — naturlige — menneske nyter alt det skapte, det som er i verden. Det blir ikke betraktet som synd. Først når de lyver for å få det eller slåss eller lever i utukt osv., blir det betraktet som synd. Men da har de dårlig samvittighet og kan egentlig ikke nyte denne verden. Først når de slutter med å leve etter de kjødelige — dyriske — lyster og lever et sjelisk pent liv, har de anledning til å nyte de ting som er i verden. Men når man nyter noe, da lever man jo selv.

Paulus sier: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal. 2, 20.

Her kommer vi til kløvningen mellom sjel og ånd — til å dø med Kristus — til det å oppgi alt. Den rike mann hadde holdt alle budene fra ungdommen av. Han levde et godt liv. Men da han kom til det å skulle selge alt det han eide — å oppgi sitt liv i denne verden — da ville han ikke. Han levde ikke etter de kjødelige lyster som strider mot sjelen, men han ville ikke være med på kløvningen mellom sjel og ånd. Han ville ikke følge Jesus — dø med ham.

Så lenge vi er i legemet, trenger vi noe av det som er i verden, og det skal vi ikke søke, men vi får det i tilgift når vi søker Guds rike først. Gud tildeler oss som oftest i overflod. 1. Tim. 6, 17. Her er vi på det plan da vi kan si: Jeg har lov til alt, men så legger Paulus til: Men ikke alt gagner eller oppbygger.

Når det gjelder bruken av våre penger, fritid og krefter, kan vi da si: Jeg lever ikke selv? Her skal vi ikke dømme hverandre eller foreskrive hverandre regler. Vi står ikke her for menneskers åsyn, og vi kan ikke si: Når han tillater seg det, så kan vel jeg også. Nei, vil vi inn i denne frelse — likedannelse med Jesus, da må vi stå for Guds åsyn. Ellers forblir vi å være et ganske naturlig og sjelisk menneske.

Det stod at vi skulle prøve hva som var Guds vilje, det fullkomne og gode. Derfor, når man kjøper møbler og klær, kan man spørre seg selv: Er det jeg som lever? Her fristes enhver idet hans egne lyster drar og lokker, men da har vi jo anledning til å vinne livets krone. Jak. 1, 12. Det er godt å spørre seg når en skal ut og reise: Er jeg til oppbyggelse? Gjør jeg rettferdighet for meg? Lever jeg, eller er det Kristus som lever i meg? Når du skal sette deg inn i bilen du har kjøpt, kan du da si: Jeg lever ikke selv? Eller når du sitter med brødre og søstre rundt kaffebordet og snakker: Er du til oppbyggelse? Gagner det at du er der, eller nyter du livet? Er det lystene som drar deg? osv.

Det er jo ingen vinning i å bedra seg selv eller forsøke å forklare seg selv at det må man vel ha lov til. Det er bedre å søke å finne sitt liv for å miste det. Det er bedre å la Guds ord trenge igjennom og kløve sjel og ånd. 2. Tim. 3, 16—17. For Gud er alle ting nakent og bart, og det er han vi har å gjøre med. Det er han som bestemmer hvem som har vunnet livets krone.

Må Gud gi oss nåde til å fremstille legemet vårt som et Gud velbehagelig offer, ikke nyte det, men undertvinge det, så vi ikke blir funnet uverdig. Rom. 12, 1 og 1. Kor. 9, 27.