To hemmeligheter

To hemmeligheter.

Hemmeligheter er jo noe som kun få har kjennskap til. Og med hemmelighetene på det åndelige område er det slik at de forblir å være hemmeligheter selv om man hører eller leser om dem. Skal man få del i dem, da må Gud selv åpenbare for ens indre blikk hva det egentlig menes.

Og måten det foregår på, er ved tro, ja ved blind tro. I all alminnelighet tror man ikke hva man leser i Skriften, eller hører av en Guds mann, når innholdet går ut over ens begrensede vett og forstand.

I et syn så Johannes at Jesus vandret midt imellom syv gull-lysestaker, og at han hadde syv stjerner i sin høyre hånd.

Og i vers 20 sier Jesus selv til ham: «Dette er hemmeligheten med de syv stjerner som du så i min høyre hånd, og de syv gull-lysestaker: de syv stjerner er de syv menigheters engler, og de syv lysestaker er de syv menigheter.»

Hvis vi da får nåde til å tro Ordet, så vet vi at det forholder seg slik. — — —

Det fremgår med all tydelighet av de syv brevene til syv forskjellige menigheter at det er menighetenes ledere som Jesus betegner som engler.

Og dette sier meget når vi tenker over at det om englene står at de er tjenende ånder! Altså det stikk motsatte av beherskere!

Hver den som i ånd og sannhet er en slik engel (eller leder) i en levende Guds menighet, han befinner seg i Jesu høyre hånd! Han går ikke frem og tilbake dit. Han er der!

Ja, dette er nok en godt skjult hemmelighet for de aller fleste. Hva det ligger i dette? At Jesus bruker ham. At han har lett for å høre Jesu røst, for å forstå hans vilje og for med kraft å få den gjennomført. At han er usedvanlig godt bevart, fast og urokkelig. For en stilling å være i!

Og nå kommer vi til en underfull gåte. Alle disse syv brever, like fra Jesu hjerte, var jo nettopp skrevet til syv slike stjerner som var i Jesu høyre hånd. Og hva ser vi av disse brevene? Jo, at selv der, i Jesu høyre hånd, kan det gå galt med slik en stjerne!!!??? — — Dette er det aller kraftigste bevis for galskapen i den alminnelige religiøse villfarelse at når man engang er blitt frelst, så går det i alle fall bra, eller at frelsen står til Gud alene, og ikke har noe som helst med dette å gjøre, hvorledes vi tar det, enten vi er lydige eller ulydige, varme eller lunkne o.s.v. —

I Daniel står det om å lyse som stjerner i evigheten. Men i Åp. 1. kap. ser vi at Jesus kalte disse ledere for stjerner allerede mens de var i utlendigheten. Disse var nok ikke på slump, eller ved loddtrekning, plasert i Jesu høyre hånd.

De hadde nok hatt et ekstra godt sinnelag, og vist troskap og fasthet. —

Men — det kan tross alt dette, gå galt! Gud hadde av gode grunner satt dem til ledere og plassert dem i Jesu høyre hånd.

Vi kan gjerne si at de på en måte var ekstra begunstiget. Men hva hjelper vel det, når man ikke er tro inntil enden, og når man ikke «tar vare på hans gjerninger», som det heter! — — —

Ja, så galt kan det gå selv med en slik stjerne, at han blir helt forkastet, blir spydd ut av hans munn! Her gjelder det å ha dødsens alvor i sin barm. — — —

Dette passer i det hele tatt ikke på den alm. religiøse verden, hvor man nærmest leker prest og menighet. —

Så var det den andre hemmeligheten: Virkelige Guds og Kristi menigheter er lysestaker av gull! Ja, de besto ikke av blandet metall, men av bare gull! Ikke litt av lysestaken var av gull, nei hele lysestaken, hele menigheten.

I første og avgjørende rekke består dette gull av det helhjertede standpunkt som hvert lem på legemet har tatt for Kristus og menigheten, for i alt å gjøre Guds vilje, å holde hans bud med troskap alle ens dager inntil enden, ja å oppgi alt for å kunne få gjennomført dette trass i all motstand og forakt.

Åndelig talt består menigheten utelukkende av slike personer. De er alle på grunn av dette sitt standpunkt gullet likt.

Menneskelig talt består menigheten også av sådanne som gjerne vil ta dette radikale standpunkt, men som ennu i sin svakhet ikke har tatt det, ikke har fått gjennomført det.

Med de helhjertede sjeler i lysestaken kan Gud få gjort sin omskapende gjerning, slik at også deres personlige liv i denne verden blir som gull: edelt, hellig, rent!

Slik er de i sannhet lysestaker = lysbærere!

Både stjernene og lysestakene er som gull. — De er av samme stoff, sinn og vesen. De er ett!

I enkelte av de syv menigheter var alt i orden. De var ikke fullendte, men der var intet å laste, hverken hos stjernen eller lysestaken!

I andre menigheter var stjernene forkastelige.

Og i en av disse menigheter, hvor stjernen var forkastelig, var det flere i lysestaken som var ulastelige. —

Hvor dog dette må mane til dødsens alvor!!! — — —