Vrede

Vrede.

Jakob uttrykker det mer utførlig, og kaller det «manns vrede» (Jak. 1, 20), i motsetning til Guds vrede.

Menneskets vrede er en kolossal synd som er vidt forgrenet, og innbefatter overtredelse av adskillige livets Ånds lover, og er den rake motsetning til de tilsvarende Kristi dyder. Når man er vred eller hissig overtreder man saktmodighetens — tålmodighetens — overbærenhetens — langmodighetens, fordragsomhetens, fredsommelighetens, kjærlighetens og visdommens lover.

Det er når noe blir sagt eller gjort mot en at man kan fristes til å bli vred, og kan falle i denne synd, ja når det går ens vilje imot, når man blir vanæret, mister noe, blir frastjålet noe eller blir snytt for noe, blir forurettet, baktalt, løyet på, når noe går istykker eller mislykkes osv.

Grunnen er altså egenkjærlighet! Man elsker seg selv og alt sitt eget, istedenfor, som Jesus sier, å hate sitt liv i denne verden!

Derfor henger gjerne vreden fast ved de fleste i lange tider etter omvendelsen. Den har svært dype og vidt forgrenete røtter. —

Derfor er det livet om å gjøre å tro på radikal frelse fra dette store ondet, ja å være lydig mot Ordet i Kol. 3, 8: «men nå skal også I avlegge dem alle: vrede, hissighet, osv.» Det er altså fullt ut mulig, og står her som både nr. 1 og nr. 2. Meget betegnende!!!

Det er stor gradsforskjell i vreden: Det kan bruse i en uten at man forsynder seg med sine lepper, man kan la vrede ord strømme ut, eller også bruke skjellsord, eller slå til vedkommende, eller endog bruke våpen. Men synd er det jo i alle tilfeller. — — — Jo før man får stanset vreden, desto mindre synd.

Av Gal. 5, 20 og 21, ser vi klart og tydelig at vi ikke kan komme inn i Guds rike uten at vi har avlagt vrede og hissighet. Det er dødsens alvorlig!

Men til gjengjeld må det sies, at når man virkelig, ved Guds store nåde og kraft, har fått avlagt vreden, da er det skjedd en radikal og herlig frelse! Ja, vidt og dypt forgrenet! — — —

«Vrede er en synd som er hjemfalt til sverd.» Job 19, 29.

«Mennesker med gudløst sinn huser vrede.» Job 36, 13.

«La ikke din vrede opptendes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett»! Salme 37, 1. «Vær stille for Herren, og vent på ham! La ikke din vrede opptendes over den som har lykke på sin vei, over den mann som uttenker onde råd. Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptendes! Det fører bare til det som ondt er.» Salme 37, 7 og 8. I vers 11 ser vi motsetningen til vrede og hissighet: «Men de saktmodige skal arve landet!»

«Vreden bor i dårers barm.» Pred. 7, 9.

Manns vrede viser altså at man har et gudløst sinn, og at man er en dåre! — —

Ja, det er dårskap og idel galskap! Hvilken nytte skulle den vel gjøre? Det som er gått istykker eller blitt borte, f. eks. blir jo ikke ved vår vrede helt igjen, eller kommer derved tilbake! Og hvem skulle vel min vrede glede og oppbygge, meg selv eller den jeg er vred på? Eller hvem skulle den virke dragende på? Eller hvem skulle den overbevise om at jeg lever et seirende liv, fri og løst fra ære og gods??