Atter legge grunnvollen!

Atter legge grunnvollen!

«La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud.» Hebr. 6, 1.

Det viser seg gang på gang når man forkynner om lydighet, om å gjøre Guds vilje og om å arbeide på sin frelse, så roper mange: Trelldom — lovgjerninger — vi kan ikke gjøre noe i egen kraft! Derved roper de også at de ikke er grunnfestet i barnelærdommen om Kristus. De er ukyndige i rettferds ord og er bare barn. K. 5, 13. Slike kan ikke skride frem mot det fullkomne.

Døde gjerninger er lovgjerninger. Det var ingen utvikling i det. De var pålagt etter loven hva de skulle gjøre. Det skulle de holde, og gjorde de det, hadde de god samvittighet. Der var det ikke tale om vekst. De var ikke født på ny og hadde ikke fått den Hellige Ånd.

Jesus kom med evangeliet — «full av nåde og sannhet.» Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — forat Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovt. Gal. 3, 13—14.

Nå kunne de ved troens forkynnelse få Ånden. Gal. 3, 2. De kunne bli født av vann og Ånd — født på ny. Johs. 3, 3—6. Istedenfor at loven påla oss forskjellige gjerninger som vi måtte gjøre ut fra vår egen kraft, så har vi nå fått Ånden som veileder oss til hele sannheten og gir oss kraft til å leve det, når vi tror. Johs. 16, 13—14. Ap. gj. 1, 8.

Dette er barnelærdommen om Kristus, de første grunner i Guds ord. Hebr. 5, 12. Det er umulig å skride frem mot det fullkomne før vi har fått dette som grunn i vårt liv. Har man ikke denne grunn, og man da hører om Guds vilje, tror man med en gang at det er mere lovgjerninger som blir pålagt en, og da man ikke er i troen, så syns en det blir uoverkommelig å gjøre, og så hører man det blir sagt: Det er vel ikke nødvendig — det er vel ikke synd — vi er jo bare mennesker — vi kan da ikke bli fullkomne osv.

Av dette kan man høre at de tar alt som lovgjerninger og bare regner med sin egen kraft. De er ikke kommet til troen. For dem passer det best atter og atter å høre om syndenes forlatelse. De har ingen mulighet til å skride frem mot det fullkomne.

Men for dem som har fått Ånden og er grunnfestet i troen, er det en lyst å høre om Guds vilje — å bli veiledet til hele sannheten. Derfor leser vi at de som arbeider iblant oss, det er de som formaner. 1. Tess. 5, 12. Og det vi skal gjøre når vi kommer sammen, det er å formane hverandre. 1. Tess. 5, 12, Hebr. 10, 24—25. Paulus forkynte Jesus på den måten at han formante hvert menneske. Kol. 1, 28. Å formane var den apostoliske tjeneste — ikke å holde fine taler. Ap. gj. 20, 31. 2. Pet. 1, 5—15.

Vår tids religiøse ledere og sammenkomster er kommet langt vekk fra det apostoliske. Nå lever vi i den tid som apostelen forutsa: «— da de ikke skal tåle den sunde lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» 2. Tim. 4, 3—4.

Men også i denne siste, mørke tid gir Gud sin nåde over de oppriktige. Og vi må glede oss storlig over den vekkelse som er i vårt land og som går over mange land i Europa — en vekkelse til tro virksom ved kjærlighet. Og vi ser hvorledes den ene etter den andre våkner opp og får tro på et seirende liv, og de elsker Guds bud og å bli formant. Den herlige frukt av dette er det inderlige samfunn vi får med hverandre.