Stevnereferat: Nyttår 1961/62 - Oslo

Nyttårsstevnet.

Vi var samlet ca. tusen venner til stevnet i Turnhallen. Gud var midt iblant oss og lyste veldig opp ved sitt sannhets ord. Det var en ekstra glede å se så mange kjære venner som var kommet reisende den lange vei fra Holland og Tyskland (herav de fleste fra syd-Tyskland), likeså hadde vi besøk fra Sveits. Det var hunger og tørst etter Guds ord og samfunn med vennene som hadde drevet dem til stevnet, og velsignet var det å høre deres brennende vidnesbyrd. Gud har virkelig fått gjort en gjerning blant vennene i disse land.

Et kort utdrag fra vitnesbyrdene til br. E. Aslaksen, S. Bratlie og flere brødre:

Det er et veldig kall vi har, langt høyere enn vi kan tenke oss. Men Gud kan ikke gjøre sitt verk i oss uten vår vilje og troskap.

«Og jeg vendte meg om for å se røsten som talte med meg, og da jeg vendte meg, så jeg syv lysestaker av gull.» «Hemmeligheten med de syv stjerner som du så i min høyre hånd, og de syv gull-lysestaker! De syv stjerner er engler for de syv menigheter, og de syv lysestaker er syv menigheter.» Åp. 1, 12. 20.

Vi leser her om to store hemmeligheter. De fleste forstår ikke disse hemmeligheter om de får dem forklart. Det er bare ved levende tro og hengivelse til Gud at disse blir åpenbart for oss.

Hva betyr det i praksis at disse stjerner er i Guds høyre hånd? De holder seg alltid i Jesu nærhet, og de er til enhver tid beredt til å lyde og tjene. De er i hans hånd alltid og ikke bare av og til. I denne Guds nærhet er det lett å forstå hans vilje og gjennomføre den med kraft. I Guds hånd er de godt bevart. I Kristi sinn lever de bare for å gi og hjelpe de andre til liv og gudsfrykt. De hersker ikke over sjelene og søker ikke sitt eget. De går under alle for å tjene alle.

Vi forstår at det er ikke hvem som helst av predikanter og ledere som er stjerner i Guds hånd. De som er der, er plassert av Gud selv. Men vi ser i de syv menigheter at det går an å bli kastet vekk fra sin opphøyede og herlige stilling, dersom man ikke utviser full og hel troskap. En må derfor ferdes i frykt for hans åsyn og ta vare på sin høye stand. En av disse syv stjerner ble i troløshet så svak at han lot kvinnen Jesabel råde. Bare i fast og urokkelig troskap mot all Guds vilje og i stor ydmykhet, er man velbehagelig for Gud. Vi kan ikke leve i en eneste bevisst synd og så ha fortrolig samfunn med Faderen og Sønnen. Disse stjerner må være radikalt skilt fra enhver synd om de skal bli stående som tjenere. De må ha den første kjærlighet brennende i sitt hjerte. Engelen i Laodikea sto iferd med å bli utspydd av Guds munn fordi han var blitt lunken.

Johannes fikk se menigheten som en lysestake av rent gull. Menigheten har en utvikling, det er en ringe begynnelse. Denne ringe begynnelse er et helt og rent hjerte. De har gitt seg til Kristus fullt ut. Alle disse tilhører gull-lysestaken. Fortsettelsen er trofasthet fullt ut. En får da stadig mere del i guddommelig natur som er det rene og evige gull. Vårt mål er å bli fulldannet som gull i rettferdighet, sannhet, barmhjertighet og i alle Kristi dyder, i tanker, ord og gjerninger. En liten misnøye og utakknemlighet er langt vekk fra å være gull.

I den gamle pakts tabernakel var de forskjellige ting av rent gull, og i den nye pakt er det rent gull i åndelig betydning. Brudens drakt er også gjennomvirket med gull, og hun er såre herlig. Sal. 45, 14. Vi faller ikke ut av lysestaken om vi skulle komme til å lide nederlag og vi av hjertet ber om tilgivelse. 1. Joh. 2, 1. Men et hvert nederlag blir et evig tap for oss i og med at enhver seier er evig gevinst. Men de som fortsetter å leve etter kjødet med dets lyster og begjæringer, hører ikke Kristus til. Gal. 5, 24. De som gjør kjødets gjerninger, det er de gjerninger som er åpenbare for vår bevissthet, skal ikke arve Guds rike. Vers 19—21. De blir ikke med når Jesus kommer. De blir med skam stående igjen. 1. Joh. 2, 28.

En av de syv engler var svak og brukte ikke det tveeggede sverdet. Det var ikke blitt et radikalt skille mellom rettferdighet og urettferdighet, mellom lys og mørke. Vi ser at enhver åndelig leder har et veldig ansvar. Sverdet tillater ikke at det blir noe samfunn på slik koselig og menneskelig vis. Nei, ved sverdet blir det et radikalt utskilt, guddommelig og rent samfunn.

Nå er tiden da dommen går over Guds hus. I huset er det også rikelig nåde og hjelp til å bli virkelig fri fra allslags synd. Enhver som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Joh. 8, 34—35.

«Så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild . . .» Åp. 3, 18. Guds ord som er gullet, skal komme inn i oss og bli vår natur. Dette gull skal og kan bli så alminnelig iblant oss som gullet på Salomos tid. Se 2. Krøn. 1, 15. En stor trøst! Det var i Jerusalem at sølvet og gullet var så alminnelig som sten. Det er også bare i den levende Guds menighet, som er det åndelige Jerusalem, det kan bli slik.

«Jeg har lov til alt — men ikke alt gagner.» 1. Kor. 6, 12. Her er det ikke så godt å dømme hverandre, det kan gjelde hus, klær osv. Lyset er forskjellig. Her blir det et liv mellom Gud og meg. Når vi kommer inn på dette området: Hva er det som gagner og oppbygger, da kommer vi inn på helliggjørelsens vei. Vårt pengeforbruk f. eks. er et veldig område, likeså tungens bruk.

Guds ord som er levende og kraftig, kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12. Når vi skal prøve hva som er til gagn og oppbyggelse, så åpenbares mange lønnlige tanker og råd i vårt indre. Alt dette er nakent og bart for ham som vi har med å gjøre.

Paulus hadde bare én som ikke søkte sitt eget. Alle de andre søkte ære eller vinning på en eller annen måte. Paulus levde for Guds åsyn og tenkte bare på å leve til de andres gagn. «Har vi ikke rett til å ete og drikke? Har vi ikke rett . . .» Se 1. Kor. 9, 4—6. Har vi ikke rett til det og det? Her ligger det nær til å måle seg med de andre (er det bare meg som ikke har lov?) Men de som blir stående for Guds åsyn og søker seg frem til det fullkomne, de får sitte i Guds fortrolige råd. De kommer også inn til hvilen. De som vil tekkes mennesker, er urolige på alle sine veier. — Det er noe som heter reiselyst, men en annen ting er det å reise for å være til gagn og oppbyggelse. Det er først når det blir kløving mellom sjel og ånd at en blir åndelig. Guds ord er som en kile som slås stadig dypere ned, likesom i en trestubbe inntil den er kløvd i to. Det kan knake og brake, det blir kamp og lidelse, men nåden, hjelpen og salvelsen når helt ned til spissen av kilen. Ofte skal det mange slag til. Kilen kommer dypere ned ved dypere selverkjennelse.

Det er ingen fordel for oss at menneskene tror bedre om oss enn det vi er. Snart skal vi frem for Kristi domstol. Godt er det å være erkjennende og sann.

Skal vi alltid ha det godt og velsignet, så må vi forlike oss med Gud og være takknemlige for alle ting som han lar komme i vår vei. Vi må forlike oss med forholdene slik de er, når det gjelder ektefelle, barn, naboer, arbeidsforhold osv. Vi må se Guds godhet og kjærlighet i alt, og alt må fremvirke godhet hos oss i stadig større grad. Paulus var vel tilmote under de største trengsler. — En søster døde nylig i Oslo. Hun hadde gjennomgått store lidelser, og i lang tid før sin bortgang hadde hun hatt store vanskeligheter både med å ligge og sitte. Men hun var god og fredfull til det siste. Takknemlighet må være vårt rette element akkurat som vannet er det for fisken. Fisken dør når den kommer ut av vannet, og vi «dør» når vi kommer ut av takknemligheten.

Vi er skyldige til å vise all godhet mot våre foreldre som har slitt og ofret seg for oss. Godt er det også utenom den vanlige godhet å påskjønne sin ektefelle og sine barn når de har hatt noen ekstra anstrengelser. En god hustru kan ha en stor og god innflytelse på sin mann. Hun er marg i mannens ben i motsetning til en dårlig hustru som er råttenhet i hans ben. En god hustru er en verdifull medhjelp og ikke til hinder i det åndelige arbeide.

Får vi en fylde av Kristi kjærlighet, så strømmer det uavlatelig over av alt godt fra våre liv. Det blir en rikdom på takksigelse og gavmildhet. Det faller lett å uttrykke sin takknemlighet i ord og handlinger. Vi kjenner trang til å være gode og gavmilde mot alle, men mest mot troens egne folk. Gal. 6, 10. Det faller naturlig å vise en ekstra takknemlighet til de som har forkynt Ordet for oss og hjulpet oss inn i dette herlige liv. Det blir da en glede for oss å oppfylle følgende bud og formaninger: «Den som opplæres i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.» Gal. 6, 6.

«Men vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblant eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, og at I holder dem overmåte høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld . . .» 1. Tess. 5, 12—13. «Har vi sådd for eder de åndelige goder, er det da noe stort om vi høster eders timelige goder?» 1. Kor. 9, 11.

Ja, kan enkelte si, men de som har opplært meg, har sikkert nok til livets opphold. Har man ikke tilstrekkelig med Kristi kjærlighet og takknemlighet i hjertet, så dukker det straks opp mangfoldige tanker og unnskyldninger om å beholde alt for seg selv. Men da holder også Gud sin velsignelse tilbake. Dersom du gir, så har du Guds velsignelse, og så står det til den som mottar å gi videre etter Guds virkninger. Det blir da en sunn og god sirkulasjon både av åndelige og timelige goder i den levende Guds menighet. Er vi ikke tro i det jordiske, så kan vi heller ikke bli betrodd de åndelige verdier. Utroskap blir til evig tap og skam for oss.

Dersom vi er innstillet på å gjøre det lyst og godt for våre medmennesker ved at vi gir og ofrer, så skal Kristus dele alt med oss og gjøre det lyst og godt for oss i all evighet.

I vårt kjød bor det intet godt. Tror vi det, så blir det alvor.

Om man plutselig fikk vite at det var farlig sprengstoff i en pakke som man lettsindig gikk og bar på, så ville man få frykt over seg, og det ville bli alvor.

I vårt kjød har vi et forferdelig farlig og eksplosivt stoff som kan forårsake det mest uhyggelige om det får komme til utbrudd. Vi har derfor all grunn til å våke og vandre i frykt. Den store trøst er at vi kan få rikelig nåde til alltid å beseire dette stoff, så det aldri kommer til utbrudd.