Han vemmedes ved dem

Han vemmedes ved dem.

«Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.» Sal. 95, 10.

Israel fikk firti års nådetid i ørkenen hvor Gud velsignet dem med de største tegn og under samtidig som han vemmedes ved dem hele tiden. De vendte ikke sine hjerter i kjærlighet til Gud og hans veier midt i all denne omsorg og godhet.

Ja, det er virkelig noe å gi akt på. Mange er det som slår seg tilro med at de har det menneskelig sett godt på alle vis. De regner med at Guds velbehag og velsignelse hviler over dem. De kan kanskje også prise Gud for store helbredelser.

Men sannheten er at Gud får ikke sin vei og vilje med dem i all denne godhet. Målet med Israel var å føre dem til hvile i det herlige Kana’ans land, men på grunn av vantro og ulydighet kom de ikke inn.

I den nye pakt har vi de største og dyreste løfter om å få del i et seirende liv og guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. Men vi ser i de syv menigheter at det var få som var nådd frem til dette liv i løpet av den nådetid de da hadde fått, og Guds velbehag hvilte slettes ikke over dem.

De fleste er bedratt av sine følelser slik som de i Laodikea. Vi kan treffe mennesker som f. eks. er skilt og gift igjen, stikk imot Guds lover. De har det utmerket på menneskelig vis og tar det som et bevis for at Gud har godkjent deres forhold. De priser Gud og ser lykkelige ut midt i et liv som Gud vemmes ved.

Det er alvorlig å være tildelt en nådetid, og la oss ta kraftig advarsel av Israel.

Det er meningen at Guds godhet skal drive oss til omvendelse. Rom. 2, 4. Kristus har gitt oss sine bud for at vi skal holde dem nøye. Bare ved å holde dem, har vi den blivende og evigvarende velsignelse over oss.

Vi lærer da Gud og hans veier å kjenne, så vi kan vandre på dem med glede. Når Kristus kommer, er vi vel bevandret på ydmykhetens og fornedrelsens vei, på sannhets og rettferds vei, på kjærlighets og tålmodighets vei. Vi har lært Gud å kjenne, og det som større er, vi er kjent av ham. Gal. 4, 9.

Må ikke våre hjerter forvilles, så vi attrår de jordiske ting, for da vemmes han ved oss og skal si: Jeg kjenner eder ikke!