Stevnereferat: Sommer 1961 - Brunstad

Sommerstevnet på Brunstad.

Det var store forandringer på Brunstad siden sommerstevnet i fjor. Veien frem til stedet var utvidet til 5 m. bredde. Dette ble vesentlig utført i vinter i fellesskap med beboere og hytteeiere på øvre Brunstad. Veien ble overtatt av Stokke kommune for vedlikehold og brøyting i januar d. å. — En brakke som ble kjøpt på festningen i Oslo, ble overført til Brunstad og var nu et stort og prektig losjihus. — Men det som vakte størst forundring, var at det store lokalet på 1250 m2 grunnflate sto ferdig til bruk. Et Oslofirma utførte arbeidet med taket og endegavlene, men ellers har brødre og søstre ofret seg i et veldig arbeide på dugnad for å få det hele ferdig til glede for oss alle.

Som br. Bratlie sa på stevnet, er det nøden som har tvunget oss til å reise disse bygninger. Virksomheten øker i inn- og utland, og vi må ha et sted å samles, vi og våre barn. Lokalet rommer vel 2 000 personer, og vi var i år samlet vel 1600. Av disse var det ca. 135 tils. fra Holland, Tyskland og Sveits. Fra Danmark og Sverige var det tils. ca. 220 venner.

Vi priser Gud for dette herlige sted han har gitt oss, og det er et viktig ledd i vår beredelse til Kristi komme. — Et slikt stevne som vi nu har hatt, har overmåte stor betydning for evigheten. Samfunnet styrkes veldig i disse tre ferieuker, hvor vi er samlet hver dag til møter og samvær. Også i år var det en stor teltleir, hvor mange store familier også hadde slått seg til.

«Det er en eneste stor hindring for vekkelse og frelse, og det er mangel på selverkjennelse», sa br. Aslaksen til å begynne med. «Vi må avgjort se noe mere og bedre enn det vi har, da blir det vekkelse og frelse.» Han talte deretter veldig om Paulus, hvordan han i en brennende, oppofrende kjærlighet tjente og formante sjelene natt og dag. Etter denne mektige og alvorlige tale, var det ikke vanskelig å erkjenne sine mangler og at en hadde veldige ting å strekke seg ut etter.

«Jeg formaner eder derfor: Bli mine etterfølgere!» 1. Kor. 4, 16. Paulus formante dem dødsens alvorlig til å bli som han selv i oppofrelse og kjærlighet.

2. Kor. 6. kap. og 2. Kor. 11, 23—31. «Er de Kristi tjenere? . . . Jeg er det mere, jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare.»

Paulus hadde arbeidet kolossalt, strevet og slitt og lidt allehånde medfart for evangeliets skyld og triumferte på alle sine veier uten å bli trett. Men hvordan er det med de fleste? De sparer seg og unndrar seg fra mange risikable og oppofrende tjenester, spiser og drikker godt, kler seg godt, har bil og adskillige moderne saker, har sørget vel for seg selv og adskillig mindre for andre. En er kanskje også blitt trett og motløs, fornærmet og vred og klaget over dyre tider og høye priser. Vi har bodd i våre panelede hus og kanskje gitt bort av vår overflod og aldri gitt så meget at vi har løpt noen risiko. Man har brukt den store frihet iblant oss til en leilighet for kjødet, trøstet seg til at andre har gitt og selv tatt det makelig.

Paulus satte livet til i tro til Gud og i kjærlighet til menneskene, men de fleste sørger for seg selv etter beste evne, assurerer seg og garderer seg og sparer seg etter all sin evne og fornuft.

For en uhyggelig ulikhet det er mellom Paulus og de fleste av oss, og for en ulikhet det er mellom han og de beste blant oss.

Paulus var langt mere en Herrens tjener, vi langt mindre. Han arbeidet mere, vi mindre. Han ofret seg mere, vi mindre. Han led mere for evangeliets skyld, vi mindre. Hans hjerte brant mere, våre hjerter mindre. Han elsket mere, vi mindre. Han hadde større omsorg, vi mindre. Han løp all risiko, vi liten risiko. Han hadde omsorg for alle vennene i alle menighetene. De fleste har liten omsorg for alle på hjemstedet, og mange ikke for stort flere enn de som tilhører ens eget hus. Akk, akk — hvor smått stell det dog er med de fleste. Mottoet for oss alle må være: Mere! mere! mere!

Ja, dette var et kort utdrag av br. Aslaksens tale om Paulus. Br. S. Bratlie fortsatte ut fra 2. Tess. 1, 11—12 om hvordan Jesus ble herliggjort i Paulus og hvordan han nu skal bli herliggjort i oss. Vi skal da, når Kristus kommer igjen, bli herliggjort i ham. — Flere brødre oppglødet oss til å følge Kristus og Paulus og bli forbillede i alt det gode.

På et senere møte ble det talt ut fra Hebr. 3, 13 om å formane hverandre hver dag. De fleste formaner aldri noen, og mange vet ikke skikkelig hva formaning er. Bebreidelser er det mye av. Man hakker på hverandre, dømmer og kritiserer hverandre. Det er en mangfoldighet av bebreidelser, men få formaninger.

«Men også jeg mine brødre, har den visse tro om eder at I av eder selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.» Rom. 15, 14.

Det skal stor godhet til å formane, men bak bebreidelsene ligger det ondskap. Vi skal formane hverandre til troskap i alle Kristi dyder. Vi skal formane hverandre mens alt er godt og bra, så man blir styrket til å møte det onde lenge før det kommer. Vi skal ikke vente med formaninger til synden og det onde er kommet tilsyne.

I Ordspr. 31, 26 står det om en god hustru: «Hun opplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge.» Få hustruer er så fulle av godhet at de alltid har kjærlige formaninger på sine tunger. Det er mest kritikk og bebreidelser.

«Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!» Ap. gj. 20, 31.

Det er nok endel som gjerne ønsket de kunne formane, men de er ikke istand til å få seg til det p. gr. a. mangel på godhet. Det kan være en levning av ondskap som holder de gode formaninger borte. Denne levning kan renses bort. Jak. 1, 21.

Det var mange som omvendte seg på stevnet, flere ble døpt med den Hellige Ånd, og en mengde tok beslutninger om å leve et langt mere oppofrende liv i Kristi kjærlighet.