Visdom

Visdom.

Det er to slags visdom. Den ene er nedenfra og er jordisk, sanselig og djevelsk. Og den andre er ovenfra. Den er først og fremst ren. Jak. 3, 13—18.

Å ha besk avind og trettesyke i hjertet er altså visdom. De tror seg å forstå saken. Kain og Saul mente vel de skulle gjøre det bedre for seg. Slik tror vel også den som ved baktalelse nedsetter en annen. Men denne visdom er altså djevelsk og ender med fordervelse.

Visdommen der ovenfra er først og fremst ren. Synden gjør dum. Ved å rense seg, kommer man til visdom. Derfor står det så meget i Bibelen om å rense seg. Hver gren på meg som bærer frukt, «den renser han, forat den skal bære mere frukt.» «Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.»

Hva betyr egentlig det å rense seg? Jo, ganske enkelt å rense seg fra synden. Da får man visdom.

«Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne.» 1. Joh. 2, 10—11.

Er man i lyset, da ser man, og da har man visdom. Hater man, er man i mørket. Hva man sier og gjør, er dumhet og skader og forderver. Det kan være forskjell på hvor dypt mørket er. Hat er jo det dypeste mørke, men fornærmelse hører også mørket til. Hva man sier og gjør i fornærmelse, er og blir djevelsk visdom. Man må rense seg, skal man få visdom der ovenfra.

De mennesker jeg blir fornærmet på, er årsak til at jeg kan se min urenhet. De gjør meg ikke uren. Nei, synden er der, forholdene bare åpenbarer den. Da må ikke min interesse være den å rette på de mennesker som fornærmer meg, men den må være å rense meg. Da får jeg visdom.

«Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden?» «Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mere da i timelige ting!» 1. Kor. 6, 1—7.

Skal man dømme verden og engler, da må man ha visdom. Og Paulus spør om det ikke iblant dem finnes en eneste vis mann. De hadde all lære og all kunnskap og hadde alle nådegaver, men likevel hadde de ikke visdom. Lære og kunnskap kan man høre og studere seg til, og nådegaver kan man ved tro be seg til, men visdom må man ved lydighet rense seg til.

De jordiske forhold gir oss anledning til å rense oss. Paulus skriver: «Vet I ikke?» De visste det jo. Han hadde jo undervist dem. De var jo gjort rike på all lære og kunnskap, men når de kom opp i vanskelighetene, gjorde synden dem dumme.

«Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» 1. Joh. 2, 15.

Når de ikke elsker Faderen, da kan de ikke ha meget visdom der ovenfra. Dette forstod korintierne ikke. Gjaldt det deres eiendeler, da ble det åpenbart hva som bodde i deres hjerter. Da hadde de jo hatt anledning til å rense seg og fått den visdom som kunne dømme verden og engler. Enda de hadde fått kunnskap om dette, så forstod de ikke å rense seg, men ved synden fikk visdommen der nedenfra makt. Slik kan også bare visdommen der ovenfra få makt gjennom Kristi dyder. Derfor må vi rense oss, likesom han er ren.

«Hvor meget mer da i timelige ting.» Vi må ha utdannelse til en så høy stilling, og denne utdannelse får vi nu ved de timelige ting og forhold. Har vi ikke vår utdannelse levende for oss, så blir vi heller ikke utdannet. Ved synden er all elendighet kommet inn i verden. Vår utdannelse er ganske enkel. Det er bare å ha den ene interesse å rense seg fra synden.

Ved mennesker og jordiske forhold finner vi vår falne natur og får disse dyrebare anledninger til å rense oss likesom han er ren, og til å få visdom likesom han har visdom, så vi kan sitte på troner med ham, likesom han har satt seg med sin Fader på hans trone. Åp. 3, 21.